Redigerer Norske biland og områder med særstatus (avsnitt)

== Norske områder med særstatus ==
[[Fil:Norske områder med særstatus.png|thumb|Kart over norske områder med særstatus.]]
{| class="wikitable"
!Territorium !! Beliggenhet !! Areal !! Innbyggertall !! Største bosetting !! Forvaltning
|- valign="top"
| [[Finnmark]] og [[Nord-Troms]]
| [[Nord-Norge]]
| 59 036&nbsp;km²
| 90 783
| [[Alta]]
| [[Finnmark]] og [[Troms]] fylkeskommuner
|-
| [[Jan Mayen]]
| [[Nordishavet]]
| 377&nbsp;km²
| 0
| [[Olonkinbyen]] (forsvarsstasjon)
| [[Statsforvalteren i Nordland]]
|-
| [[Svalbard]]
| [[Nordishavet]]
| 61 022&nbsp;km²
| 2 642
| [[Longyearbyen]]
| [[Sysselmesteren på Svalbard]]
|-
|}
Norske områder med særstatus er i motsetning til norske biland integrerte deler av kongeriket. De er dermed omfattet av Norges Grunnlovs § 1, og kan ikke avhendes da «Kongeriket Norge er et […] udelelig og uavhendelig rike.». I de norske områdene med særstatus gjelder imidlertid spesifikke økonomiske fortrinn både ovenfor privatpersoner og bedrifter. Hvilke fortrinn som gjelder avhenger av område.

===Finnmark og Nord-Troms===
{{utdypende|Finnmark}}{{utdypende|Nord-Troms}}
[[Fil:31 Honningsvåg.jpg|thumb|KMDs målsetning med tiltakssonen er blant annet å gjøre den mer attraktiv for bosetting, næringsvirksomhet og arbeid.]]
Finnmark og Nord-Troms har fra [[1990]] hatt særegen status som tiltakssone, hvilket blant annet innebærer lavere skatte- og avgiftssatser for privatpersoner så vel som bedrifter. Tiltakssonen omfatter samtlige kommuner i Finnmark, og sju kommuner i Nord-Troms ([[Karlsøy]], [[Kvænangen]], [[Kåfjord]], [[Lyngen]], [[Nordreisa]], [[Skjervøy]] og [[Storfjord]]). Følgende fortrinn gjelder spesifikt for tiltakssonen:
*Fritak for [[arbeidsgiveravgift]]
*Nedskriving av [[studielån]] med inntil ti prosent av opprinnelig lånegrunnlag, avgrenset oppad til 25 000 kroner per år
*Fritak for el-avgift på forbruk
*Reduksjon i [[Personskatt|personbeskatningen]]

=== Jan Mayen ===
{{utdypende|Jan Mayen}}
Ettersom det er ingen fastboende på Jan Mayen, og heller ingen reell handelsvirksomhet er ikke de økonomiske fortrinnene forbundet med øyas særstatus spesielt fremtredende i praksis. Lønn for arbeid skattlegges imidlertid etter de samme materielle reglene som på Svalbard, gitt at oppholdet i forbindelse med arbeidet overstiger 30 døgn. Ettersom øya har ingen fastboende, skattlegges skattepliktig lønnsinntekt i lønnstakerens hjemkommune.

Det trekkes heller ikke arbeidsgiveravgift på Jan Mayen, i likhet med i Finnmark og Nord-Troms og på Svalbard. Til sist er Jan Mayen fritatt [[merverdiavgift]].

=== Svalbard ===
{{utdypende|Svalbard}}
[[Fil:Longyearbyen main street IMG 2603.jpg|thumb|left|merverdiavgiftsfritaket på Svalbard gjør at flere varer er billigere der enn på Fastlands-Norge.]]
Med [[Svalbardtraktaten]] følger enkelte innskrenkninger for norsk myndighetsutøvelse, særlig med tanke på ikke-diskriminering og [[skatt]]. Artikkel 3 av traktaten fastsetter lik rett for borgere av alle signatarstater til å uhindret drive all form for maritim-, industri-, bergverks- og handelsvirksomhet på like fot. Videre fastsetter artikkel 7 likebehandling med tanke på erverv, utnytting og utøvelse av eiendomsrett og bergverksrettigheter.

Svalbard har et lavere generelt skatte- og avgiftsnivå enn Fastlands-Norge, og heller ikke merverdiavgift på varer og tjenester. Av inntekt som omfattes av lønnstrekkordningen trekkes 8 prosent skatt av beløp inntil 12 ganger [[folketrygdens grunnbeløp]]. Overskytende beløp trekkes med 22 prosent. Arbeidsgivere er videre fritatt arbeidsgiveravgift.

Svalbardtraktaten gjør dessuten at den norske stat ikke har mulighet til å overføre skatteinntekter på Svalbard til fastlandet, og alle inntekter må derfor brukes på øyene. Skatteinntektene skal videre kun dekke øyenes behov, og må ikke være høyere enn behovet tilsier. Følgelig er en rekke varer billigere på Svalbard enn i Fastlands-Norge, samtidig som enkelte varer også er dyrere grunnet høye transportkostnader.

På grunn av Svalbardtraktatens innskrenkninger ovenfor norsk myndighet er øyene dessuten ekskludert fra [[Schengen-samarbeidet]]. Dette betyr at det utøves grensekontroll for reisende fra Svalbard til Fastlands-Norge til tross for at det er en integrert del av kongeriket. Flytrafikk mellom Norge og Svalbard opereres dermed for alle praktiske formål på samme måte som flytrafikk mellom Norge og ikke-visumpliktige ikke-Schengenland, og reisende må derfor gjennom [[Pass|pass-]] og [[toll]]kontroll.