Redigerer Norsk oljeteknologisk utvikling (avsnitt)

== Undervannsteknologi ==
Undervannsteknologien, eller subsea, resulterte i nye muligheter. En mulighet var fjernstyrte enheter som utførte arbeid nede på havbunnen. En annen var produksjonsanlegg rett på havbunnen. Slike anlegg, som blant annet finnes på [[Snøhvitfeltet|Snøhvit]] og [[Åsgård]] vedlikeholdes av fjernstyrte ROVer ([[Fjernstyrt undervannsfarkost|fjernstyrt undervannsfarkost)]]. I 1989 ble 90 % av inspeksjonen på Ekofisk gjort ved hjelp av slike ROVer. I 1996, ble det utført inspeksjon på Statfjord uten bruk av [[Dykking|dykkere]].<ref>{{Kilde bok|tittel=Nordsjødykkerne|etternavn=Gjerde|fornavn=Kristin Øye|etternavn2=Ryggvik|fornavn2=Helge|utgiver=Wigestrand|år=2009|isbn=978-82-8140-082-5|utgivelsessted=Stavanger|sider=309-313|kapittel=|sitat=}}</ref>

Undervannsteknologi er nå en stor del av den norske oljeteknologien. Prosesser som før bare ble utført på plattformene, kan nå gjøres nede på havbunnen. Et eksempel på dette er [[undervannsseperasjon]] av oljen, altså å skille oljen fra vann og andre materialer. Slike metoder reduserer kostnadene og øker produksjonen. Statoil er nå et av verdens største selskaper når det gjelder undervannsinstallasjoner med 245 installasjoner på havbunnen. Det eneste selskapet som har flere undervannsinstallasjoner på verdensbasis er det brasilianske oljeselskapet [[Petrobras]], som har 464 installasjoner montert på havbunnen.<ref>{{Kilde bok|tittel=Nordsjødykkerne|etternavn=Gjerde|fornavn=Kristin Øye|etternavn2=Ryggvik|fornavn2=Helge|utgiver=Wigestrand|år=2009|isbn=978-82-8140-082-5|utgivelsessted=Stavanger|sider=320-321|kapittel=|sitat=}}</ref>