Redigerer Norsk forsvarshistorie (avsnitt)

==Allianseforsvar og kald krig==
[[Fil:NORMASH nurse Korea.jpg|thumb|En norsk sykepleier på [[Norwegian Mobile Army Surgical Hospital|NORMASH]] under Korea-krigen.]]
[[Fil:USS Nimitz off Norway 1986.jpg|thumb|Utover i den kalde krigen ble USA i stedet for Storbritannia Norges nærmeste allierte.  Her er det amerikanske [[hangarskip]]et [[USS «Nimitz» (CVN-68)|USS «Nimitz»]] på tokt langs norskekysten i [[1986]].]]

Etter krigen var forsvarsviljen stor, og «Aldri mer 9. april!» ble et slagord. Spesielt [[arbeiderbevegelsen]] hadde fått et nytt syn på militærsaker. Et totalforsvarskonsept ble bygget opp, hvor i en periode praktisk talt hver eneste stridsdyktige norske mann var engasjert i forsvar av nasjonen på et eller annet vis.

Det ble innsett at Norge neppe kunne regne med å stå utenfor en ny verdenskrig, og Norge forlot sin nøytrale linje og søkte inn i den nyopprettede [[NATO]]-alliansen. Det norske forsvaret kom også mye tettere opp til [[Amerikas forente stater|USA]], spesielt gjennom mottak av store mengder forsvarsmateriell gjennom [[Mutual Defense Assistance Program|avtalen mellom Norge og USA om gjensidig hjelp på forsvarets område]]. Den store militære trusselen var [[Sovjetunionen]], og Norge fikk på nytt et invasjonsforsvar. Det nye Forsvaret var også fylt opp av personell som hadde erfaring med å drive storkrig i en allianse. Spesielt etter [[Koreakrigen]]s utbrudd i [[1950]] akselererte utbygginen av Forsvaret.

Det første og største norske bidraget til vestmaktene etter krigen var [[Tysklandsbrigaden]]. Den var operativ fram til [[1953]] og sto under norsk administrasjon og jurisdiksjon, men under britisk operativ kommando. Den var utstyrt med britisk utstyr og var utstasjonert i [[Schleswig-Holstein]], i den britiske okkupasjonssektoren. Schleswig og Holstein var tidligere (før 1814) i personalunion med Norge, i egenskap av besittelser av den danske kongen (som egentlig stammet nettopp fra Schleswig).  Tidlig på 1950-tallet ble brigaden trukket hjem og ble omdannet til [[Brigaden i Nord-Norge]].

Norske politikere måtte sjonglere forholdet til Sovjetunionen som nærmeste nabo sammen med forpliktelsene i NATO-samarbeidet. Blant annet valgte Norge å ikke ha utplassert atomvåpen på norsk jord, og å drive en [[Norsk militærbasepolitikk|basepolitikk]] som var innrettet på å ikke irritere sovjeterne.  Begge deler var en belastning ovenfor landets allierte.

En ny våpengren kom også til som følge av erfaringene med motstandskampen, nemlig [[Heimevernet]]. Målet var å ha en raskt mobiliserbar styrke som skulle sikre viktige samfunnsfunksjoner samt mobiliseringen av Hæren. Den [[15. april]] [[1944]] la Forsvarets overkommando fram en plan om «Forberedelse for reisning av Norges nye forsvar» for den norske regjeringen i London. I den sto det å lese blant annet at «under moderne krig må befolkningen på et hvilket som helst sted i landet og når som helst på korteste varsel kunne tre i aksjon til forsvar av sin egen by, bygd eller grend. Det skal først og fremst holde fienden stangen inntil ordinære stridskrefter kan komme til». Heimevernet ble etablert i Stortingsmelding nr 32 som ble lagt fram og vedtatt av Stortinget [[6. desember]] [[1946]].

Fram mot rundt 1970 var de tre sjefene i de tradisjonelle våpengrenene til stor grad enerådende innenfor sine fagfelt. På denne tiden ble de forskjellige stabene samlokalisert, også sammen med Forsvarsdepartementet, på [[Huseby]] ved Oslo. En sterkere politisk styring gjorde seg gjeldende, også etter at Forsvarsdepartementet av praktiske hensyn flyttet tilbake til Oslo igjen etter noen år. Rundt 1970 begynte også engasjementet for forsvarssaken å dabbe av i befolkningen. En ny generasjon hadde vokst opp, som ikke hadde noen minner fra krigstiden og som samtidig i større grad utfordret autoriteter.

Ved inngangen til [[1970-årene|1970-tallet]] var det også andre ting som ulmet under overflaten. Sovjetunionen bygget ut basekomplekset sitt på [[Kolahalvøya|Kola-halvøya]] i stor grad, og samtidig var det mangel på øremerkede allierte styrker som raskt kunne være på plass i nordområdene i tilfelle en krisesituasjon. Dette siste ble avhjulpet først på slutten av 1970- og begynnelsen av 1980-tallet med mer robuste forsterkningsplaner. En tredje faktor var at de utenlandske tilskuddene begynte å dabbe av, og det ble vanskelig å opprettholde størrelsen på organisasjonen over tid. Dette ble tydelig første ut på 1980-tallet, med alvorlige strukturelle ubalanser.