Redigerer Norsk film (avsnitt)

== 1950-årene og stønadsordninger ==
I [[1950]] la [[Kirke- og undervisningsdepartementet]] opp til en ordning der de skulle refundere alle «normalkostnader» filmen hadde hatt. 
Denne ordningen fjernet i praksis den økonomiske risikoen [[produsent]]en hadde ved å lage film. 

Effekten av ordningen var fort merkbar; mot tre-fire filmer pr. år tidligere var det sju premierer i [[1951]].
Og folk gikk mer på kino. I [[1945]] gikk besøkskurven rett til værs og endte på 30 millioner solgte billetter i [[1946]], og i [[1952]] ble det solgt 34 millioner.
Publikumsrekorden ble satt i [[1956]] med 35 millioner kinobesøk.

Men det fantes svakheter i stønadsordningen. Filmene kostet som regel mer å produsere enn det staten godkjente som «maksimumsbeløp» for refusjon, og pengene kom sent. 
Snart ble kvalitet et spørsmål, ettersom man i teorien ville få dekket utgifter så lenge det var en film. ''[[Selkvinnen]]'' ble i [[1953]] slaktet av både publikum og kritikere som hevdet statsstøtte ville være «skandale».

Mens en ny ordning var under behandling ble det satt ny produksjonsrekord; hele 14 filmer kom seg til produksjon før ordningen kom i gang. Den nye [[stønadsordningen]] av [[1955]] konsentrerte seg rundt besøkstall. En publikumssuksess ville få mer støtte enn en dårligere besøkt, seriøs kunstnerisk og kvalitetsmessig verdifull film. Dette førte til at norsk regissører satset på det man kalte «[[lystspill]]», eller lette komedier. [[Produsent]] og [[regissør]] [[Øyvind Vennerød]] sa i et intervju i [[1964]]; «Lystspill er den eneste type film som garantert gir noe i kassa».

Det var i 1950- og 1960-årene de små, private produksjonsselskapene som førte an i antall filmer, delvis på grunn av konflikter og økonomiske kriser i [[Norsk Film A/S]].

Allerede i [[1950]] var [[barnefilmen]] blitt fremhevet som kulturpolitisk viktig og fra [[1955]] var det mulig å søke om både forhåndsstøtte og billettstøtte. Ble ble mellom [[1955]] og [[1965]] laget 11 kinofilmer for barn i [[Norge]]. 
Det var i motsetting svært få seriøse tunge dramaer. 

I [[1963]] ble stønadsordningen fra [[1955]] revidert og tråde i kraft året etter. Selv om den i større grad åpnet for produksjon av kunstnerisk, ambisiøs film, var det de lette komediene og lystspillene som dominerte sammen med et par sosiale dramaer som tok opp samfunnsproblemer.

I 1958 var det rekordbesøk på norske kinoer med så mange som 5 508 000 besøkende.<ref>Aftenposten morgen – Bør og Marve fikk kinobesøket opp i år (22.1.1975, s.20)</ref>