Redigerer Norsk bergindustrihistorie (avsnitt)

== 1800-tallet ==
Krisen under Napoleonskrigene førte til at kongen måtte pantsette [[Blaafarveværket]] til den svenske kjøpmannen Peter Wilhelm Berg. I 1821 ble verket solgt til et tysk-engelsk konsortium som til slutt bestod av [[Benjamin Wegner]] og [[Wilhelm Christian Benecke Baron von Gröditzberg]]. Under Wegners ledelse, frem til 1848, utviklet verket seg til Norges største industribedrift og verdens største produsent av koboltblått.

Etter bybrannen i [[Hamburg]] i [[1842]] ble [[nordmarkitt]] fra [[Grefsen]] og [[Grorud]] i [[Christiania]] anvendt til kaier, broer, bygningssokler, trapper og til [[Oscarsborg festning]]. Fra [[1870-tallet]] var [[iddefjordsgranitt]] dominerende som bygningsstein spesielt til brolegging og gateanlegg.

I 1840- og 50-årene ble det tatt ut [[svovelkis]] fra [[Ytterøen gruver]] for produksjon av [[svovelsyre]] ved Leren kromfabrikk i Trondheim. Dette prosjektet var mislykket, men i [[1848]] fant bergmester [[Wilhelm Mathias Sinding]] en metode, og produksjon av svovelsyre kom i gang ved ''[[Lysaker]] Chemiske Fabrik'' i [[1858]]. Ytterøya ble på 1860-tallet landets største bergverk med flere hundre ansatte som stod for  25-40 % av verdensproduksjonen av svovelkis.<ref name="geoUiO" /> Rundt 1860 ble det et oppsving på grunn av etterspørsel etter svovelkis til Storbritannia på grunn av prisøkning på svovelkis fra Sicilia. Gruvene ble kjøpt av britiske forretningsfolk, og på det meste var 500 personer sysselsatt i driften.<ref name=":0">{{Kilde bok|tittel=Kobber- og svovelkisgruvene på Ytterøya - forvaltningen av et ikke fredet kulturminne (masteroppgave)|url=https://ntnuopen.ntnu.no/ntnu-xmlui/handle/11250/2585421|dato=2018|fornavn=Signe Amalie|etternavn=Sandsør|besøksdato=2023-01-29|utgiver=NTNU}}</ref> Svovelkis ble brukt til å fremstille [[svovelsyre]], et [[råstoff]] ved produksjon av [[fosfat]]gjødsel. På Ytterøya var 1867 et toppår med produksjon av 40.000 tonn svovelkis som dekket en betydelig del av verdens etterspørsel.<ref name="Espelund" />

Før Ytterøya var det en mindre produksjon i Hardanger rundt 1840.<ref name="Carstens" /> Flere svovelkisgruver kom i drift; i [[1865]] på [[Vigsnes]] og senere på [[Varaldsøy]] og på [[Stord]]. [[Sulitjelma gruber]] kom i drift i [[1888]]. På [[1890-tallet]] fulgte [[Kjøli gruve|Kjøli]] og [[Killingdal gruver|Killingdal]] nord for [[Røros]], rundt år 1900 [[Løkken Verk]] og [[Folldal gruver]]. Produksjonen gikk opp fra 60.000 tonn årlig til over 100.000 tonn. Anlegg av jernbane Trondheim-Støren-Røros samt lokale jernbaner og taubaner forenklet gruvedriften betraktelig og la grunnlag for et oppsving. Jernbanen erstattet hestetransport og gjorde det mulig å erstatte ved/trekull med [[koks]] og [[steinkull]] i smeltingen. Røros tok som det første bergverk i landet i bruk pressluftbor og elektrisitet til belysning og transport (1896).<ref name="geoUiO" />

Lektor i mineralogi, proberkunst og fabrikanlæg ved [[Det Kongelige Fredriks Universitet]] i [[Christiania]] [[Theodor Scheerer]] publiserte i [[1845]] en analyse av  etter et funn av [[magnetkis]] ved [[Åsterudtjern]] på Holleia i Ringerike i [[1837]] som inneholdt 2,8 % [[nikkel]]. Scheerer var også hyttemester ved [[Blaafarveverket]] der malm med [[kobolt]] var drevet siden [[1773]]. På [[1800-tallet]] fikk koboltproduksjonen et oppsving, og etterhvert kom også nikkelgruver i drift: [[Ringerikes Nikkelverk]], senere i [[Bamble]], [[Askim]], [[Sigdal]], [[Flåt nikkelgruve]] i [[Evje]] og tilslutt [[Senja]] og Skjækerdalen.

''Leeren Chromfabrik'' ved Lerfossen i Trondheim startet produksjon av [[krom]]-farger i [[1837]]. Den tyskfødte bergassessor Wilhelm Dunker (1775-1844) i [[Christiania]] fant i [[1817]] en metode for dette. Malm med kromførende [[serpentinitt]] ble for det meste hentet fra Feragenfeltet ved [[Røros]] og [[Alvdal]].

På midten av [[1800-tallet]] ble et stort antall [[apatitt]]-forekomster funnet og utnyttet i [[Kragerø]]-området. Fosfatmalmen ble brukt til [[gjødsel]]-produksjon. I [[1872]] ble det funnet apatitt i Bamble, og [[Ødegården Verk]] ble etablert for å drive ut apatitt på stedet.

I 1882 konstaterer J.H.L. Vogt at landet var delt inn i tre bergdistrikter:<ref>{{Kilde bok|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2015022408126|tittel=Norges nyttige mineraler og bergarter: deres kjendetegn, forekomstmaade, brug og drivværdighed|etternavn=Vogt|fornavn=J.H.L.|dato=|utgiver=Alb. Cammermeyer|år=1882|isbn=|utgivelsessted=Kristiania|side=33|sider=|kapittel=|sitat=}}</ref> 
* det østre søndenfjeldske bergdistrikt
* det vestre søndenfjeldske bergdistrikt
* det nordenfjeldske bergdistrikt