Redigerer Norsk Jernverk (avsnitt)

=== Jernverkskommisjonen ===
I [[fellesprogrammet]] som Arbeiderpartiet, Høyre, Venstre og Bondepartiet stod bak rett etter krigen, stod det: «Jernsaken må løses.» I tillegg var næringslivslederne fra den elektrometallurgiske og fra verkstedsindustrien pådrivere.{{sfn|Gøthe|1994|p=15}} ''Statens jernverkskommisjon'' ble nedsatt for å lage en fullstendig utredning innen mai 1946. Kommisjonen bestod av industriledere, fageksperter og politikere: [[Conrad Wilhelm Eger]] (ELKEM), [[Gunnar Bråthen]] (Arbeiderpartiet), [[Arne Drogseth]] (ingeniør), [[Abraham Kvalheim]] (bergmester), [[Diderich H. Lund]] (ingeniør), [[Leif Lyche]] (ingeniør), [[Einar Slåtto]] (statens industridirektør), [[Marius Brostrup Müller]] (metallurg) og [[C.N.R. Aamundsen]] ([[Akers mekaniske verksted]]).{{sfn|Brochmann|1947|p=21–25}}

Det forelå ikke noen inngående markedsundersøkelser for stål.{{sfn|Gøthe|1994|p=17–20}} Jernverkskommisjonens vurdering av markedsforholdene var at krigens ødeleggelser ville gi behov for store menger stål.{{sfn|Statens Jernverkskommisjon|1946|p=8–9}} Det ble prognosert at det innen 1950 ville det i Norge være behov for minst {{formatnum:400000}} tonn årlig av valseverkprodukter i for av plater, profiljern, skinner og lignende.{{sfn|Brochmann|1947|p=8–21}} Tyskland, som før krigen var Europas største stålprodusent og nest største eksportør, ville sannsynligvis ha mer enn nok med produksjon til eget formål i lang tid fremover. Fremtidig utvikling, spesielt for Tysklands del, syntes usikker, men tendensen til behov for selvforsyning for små land ville gjøre seg gjeldende.{{sfn|Statens Jernverkskommisjon|1946|p=8–9}} Dermed vurderte en at et norsk jernverk burde lage mange forskjellige produkter for hjemmemarkedet.{{sfn|Børresen|1995|p=98–100}} Før krigen var det karteller som regulerte stålprisene, og rett etter krigen ble det ansett som sannsynlig at karteller ville gjenoppstå. Enda et viktig forhold på verdensmarkedet var utviklingen av kullprisene, som hadde steget meget sterkt fra tiden før krigen. Denne tendensen så en for seg ville fortsette,{{sfn|Statens Jernverkskommisjon|1946|p=8–9}} dermed ville norsk vannkraft være konkurransedyktig.{{sfn|Gøthe|1994|p=17–20}} Det var bare ett forhold som kunne være negativt for et nytt norsk jernverk, nemlig tekniske og økonomiske forhold som gjorde storskalaproduksjon gunstig.{{sfn|Statens Jernverkskommisjon|1946|p=8–9}}

[[Fil:ChristianiaSpigerverkCa1926.jpg|mini|[[Christiania Spigerverk]] i [[Nydalen]] i Oslo fotografert i 1926. Blant annet i tilknytning til denne bedriften hadde landet et metallurgisk fagmiljø. {{byline|Anders Beer Wilse}}]]

De som utredet jernsaken, innså at et norsk jernverk som kunne produsere tilstrekkelig, måtte ha mye større omfang enn alt det som hadde eksistert tidligere. Det ble også snart klart at ingen privat norske foretak var stor nok for en slik oppgave.{{sfn|Brochmann|1947|p=21–25}}<ref name=Rinde/> Som en av medlemmene i kommisjonen uttalte: «Beløpene ble etterhvert så svimlende at vi som privat selskap ikke kunne reflektere på å bygge et jernverk selv, og vi hadde vel neppe heller fått lov.»{{sfn|Gøthe|1994|p=15–16}} I industrikretser mente en at et jernverk måtte ligge ved Oslofjorden og at statens involvering kunne være tilstede, men passiv. Ved Oslofjorden hadde en nærhet til markedet og en hadde Christiania Spigerverk som kunne være avtager av stål. I tillegg var det i Oslo at landets metallurgiske fagmiljø hold til. Disse argumentene ble tillagt liten vekt når det ble sett på som presserende å skape modernisering og sysselsetning i distriktene. I Mo i Rana var det også en lokal komite som siden mellomkrigstiden hadde arbeidet for jernsaken, og fremmet stedet, skrevet innlegg og hatt møter med «innflytelsesrike» personer.<ref name=Rinde/>

I førstningen var det meningen at elektrisk kraft skulle leveres fra Glomfjord kraftverk nord for Mo i Rana. Kraftverket var eid av staten og bygget mange år tidligere, men hadde aldri hatt noen avtager av betydning.{{sfn|Brochmann|1947|p=25–27}} Fagfolkene i NVE mente imidlertid at uansett trasevalg ville kraftlinjen frem til Jernverket gå gjennom områder utsatt for skred og steinsprang. Jernverkets styre ble bekymret for utsiktene til strømavbrudd.<ref name=Berge/> Dessuten var Glomfjord kraftverk for lite til å produsere all den kraften som Jernverket ville behøve på sikt.{{sfn|Gøthe|1994|p=17}} Dermed ble det bestem at [[Nedre Røssåga kraftverk]], sør for Mo i Rana, skulle bygges for å forsyne jernverket med elektrisk kraft.{{sfn|Brochmann|1947|p=25–27}} Regjeringen fikk i ettertid hard kritikk for ikke å ha gjort godt nok forarbeid i jernverksaken.<ref name=Berge/>

I Dunderland, rett nord for Mo i Rana var det fra før en jernmalmgruve, men driften hadde ikke vist gode resultater. Derfor så en for seg at malen skulle leveres fra [[Fosdalens Bergverk]] innerst i Trondheimsfjorden og fra malmleiene i Sør-Varanger. Dessuten skulle det satses på jern basert på svovelkis fra Grong.{{sfn|Brochmann|1947|p=25–27}}