Redigerer Norrøn kosmologi (avsnitt)

== Ragnarok ==
[[Fil:Kampf der untergehenden Götter by F. W. Heine.jpg|thumb|300px|''Ragnarok'' - verden og gudenes undergang.<br /> Illustrasjon ved F. W. Heine (1882).]]
Nordboerne forestilte seg at denne verden ville bli ødelagt og forsvinne som følge av et stor slag mellom gudene og jotnene alliert med kaoskreftene, et slag kalt [[Ragnarok]] («Herskermaktenes ende»). Myten om verdens ende kjennes hovedsakelig fra diktene ''[[Voluspå]]'' og ''[[Vavtrudnesmål]]'' fra ''Den eldre Edda'', samt også fra Snorres ''Den yngre Edda'' hvor han i store trekk følger ''Voluspå'', men endrer rekkefølgen på en del begivenheter og utelot andre, eksempelvis beskriver han inngående en [[fimbulvinter]] hvor ''Voluspå'' tilsynelatende omtaler en [[klimaendring]].<ref name="stjernfeldt72">Stjernfeldt (1990) ss. 72</ref> Ut over de nevnte kildene finnes det referanser til Ragnarok i flere andre norrøne myter og heltesagn.

Ragnarok var avslutningen på livene til de gudene som kjennes fra mytene. Sammen med vanene og de beste krigerne blant menneskene møtte æsene jotnene og kaoskreftene midt i Åsgard. Slaget endte med gudenes nederlag og jordens undergang i en voldsom brann.

Ragnarok fulgte umiddelbart etter begivenhetene omkring Balders død og gudenes straff av Loke. At Ragnarok ville komme ble fortalt av rekke varsler, ''Voluspå'' forteller om tre forskjellige [[hane]]r, én i Åsgard, én i Hel og én i Jotunheimen som alle ville begynne å gale og deretter vil hunden [[Garm]] bryte seg fri fra sin lenker. Deretter begynte en krig hos menneskene hvor verdensordenen brøt sammen: slektsbåndene gikk i oppløsning, og hvor bror drepte bror. Etter at krigen er avsluttet begynte selve Jorden å bryte sammen. Yggdrasil vil skjelve og gudenes fiender vil møtes i det endelige slag i Åsgard. I ''Voluspå'' tar det form av en rekke [[tvekamp]]er som førte til at en gud døde. Når kampen er overstått går verden under i en altomfattende og ødeleggende brann. Jorden synker til sist i havet.

Imidlertid vil en ny verden atter stige opp av havet og den vil bli befolket av gudenes barn som overlevde Ragnarok. Også [[Hod]] og Balder vil forsonet komme tilbake. Akkurat som etter den første skapelse vil en ny gullalder begynne. I en halvstrofe som finnes av ''Voluspå'' i ''[[Hauksbok]]'' omtales enda et forvarsel:

:''Da kommer herskeren''
:''til sitt herredømme,''
:''kraftfull ovenfra,''
:''han som allting rår.''<ref>Steinsland, Gro & Sørensen, Preben Meulengracht (1999): ''Voluspå''. Side 29, vers 65</ref>

Innholdet har forundret forskningen, og det har blitt spekulert om den «kommende herskeren» er et [[Kristendom|kristent]] element som på et sent tidspunkt er blitt lånt eller om det er en opprinnelig førkristen forestilling. Det er ikke så opplagt at det [[Jesus Kristus]], mener forskerne [[Preben Meulengracht Sørensen]] og [[Gro Steinsland]] i sin kommentar til diktet,<ref>Steinsland, Gro & Sørensen, Preben Meulengracht (1999): ''Voluspå''. Side 69-70</ref> ettersom en kristen tankegang ikke passer inn i ''Voluspås'' framtidsvisjon hvor de unge gudene som overlever er alle barn av de hedenske gudene. I et annet apokalyptisk dikt, ''[[Hyndluljod]]'', profeteres den samme framtidsskikkelsen: «Da kommer en enda mektigere, ham våger jeg ikke nevne» (med navn). Den norrøne hedendom kjente bare en gud som bodde i himmelen, en gud for begynnelsen og slutten, og det er [[Heimdall]]. Ved siden av Odin har Heimdall en særegen posisjon i ''Voluspå''.<ref>Steinsland, Gro & Sørensen, Preben Meulengracht (1999): ''Voluspå''. Side 71</ref>

I kildene knyttes oppfattelsen av det uavvendelige hyppig til forestillingene om Ragnarok; verdens undergang beskrives som noe som på et eller annet tidspunkt vil skje – spørsmålet er kun hvor lenge til det vil skje. Hele tiden forsøkte gudene, særlig Odin, iherdig å vinne tid og skyve tidspunktet fram i tid. Skjebnen vil dog til slutt innhente alle, også gudene. Ragnarok betyr at gudene mister kontrollen over verden som død og gudene med den.<ref>Clunies Ross (1994) ss. 246</ref> I norrøn sammenheng ble døden oppfattet som en konkret tilstand som var assosiert med alt det som gudene ellers forsøkte å unngå. Innen Ragnarok hadde de vært alle andre vesener overlegen og gjennom sin kontroll over verden opprettholdt en balansert orden. Ved Ragnarok fikk naturen overtaket og dens iboende dødelighet kom også til å omfatte gudene. Fortellingen om Ragnarok avspeilte den frykt og respekt som det norrøne samfunn hadde for naturens krefter.<ref>Clunies Ross (1994) ss. 247</ref>