Redigerer Norges petroleumshistorie (avsnitt)

=== Den første petroleumslovgivningen ===

Funnet av det store gassfeltet [[Groningen (gassfelt)|Groningen]] på nederlandsk sokkel i 1959 gjorde at flere av de store selskapene var interessert i å lete i Nordsjøen. Toppsjefen i det amerikanske oljeselskapet 
[[Phillips Petroleum Company]] ba i 1962 om å få laget en intern vurdering av muligheter for nye funn i Europa.  Den rådende oppfatningen var at de sedimentære bergartene som kunne romme petroleum, 
var avsatt sørfra og ikke strakk seg fra engelsk og nederlandsk sektor opp til norske farvann.<ref name=HELLE2A>[[#HELLE|E. Helle: ''Norges olje...'']] s.24ff</ref>  Geologer i Phillips utarbeidet en alternativ modell, der sedimenter også var avsatt nordfra,
og dette åpnet opp for nye muligheter i nordlig Nordsjø.

[[Fil:Jens Evensen (cropped).jpg|thumb|left|Jens Evensen (1917-2004)]]
Høsten 1962 kom to representanter fra Phillips til Oslo, for å sondere muligheten for å få lete- og utvinningsrettigheter i norsk sektor. [[Trygve Lie]] hadde vært generalsekretær i FN og var dermed
et kjent navn som ble kontaktet.  Han var i 1959 blitt gitt i oppdrag av regjeringen å forsøke å trekke utenlandske investeringer til Norge og arbeidet i Industridepartementet.  Her hadde han vært involvert
i arbeidet med å få etablert de første store oljeraffineriene i Norge, på [[Essoraffineriet på Slagentangen|Slagentangen]] og i [[Shellraffineriet i Sola|Sola]].  Trygve Lie henviste de to representantene
videre til ekspedisjonssjef [[Jens Evensen]] i Utenriksdepartementet. 
 
Phillips ba norske myndigheter om enerett til norsk kontinentalsokkel, mot å bruke én million dollar på å lete etter olje i norsk sektor.  Nå banket imidlertid flere selskaper på dørene til norske myndigheter,
og etter ni måneders betenkningstid sa myndighetene nei til tilbudet fra Phillips.  Den 31. mai 1963 la Utenriksdepartementet fram forslag til ny midlertidig lov om utnyttelse og undersøkelse av undersjøiske
naturressurser.  Loven slo fast at «retten til undersjøiske naturforekomster tilligger staten» og «Kongen kan gi tillatelser til å utforske eller utnytte forekomster».<ref name=HELLE2A/>

Den 8. november 1963 ble et ''Kontinentalsokkelutvalg'' oppnevnt for å støtte Industridepartementet med videre utarbeidelse av lover og regler for petroleumsvirksomheten.  Jens Evensen fikk i oppgave å lede utvalget.
Utvalget arbeidet fram til 9. april 1965, da de første konsesjonsreglene for norsk sokkel ble vedtatt ved kongelig 
resolusjon.<ref name=NPD2>{{kilde www | url=https://www.npd.no/fakta/nyheter/generelle-nyheter/2015/50-ar-siden-forste-konsesjonsrunde/ | tittel=50 år siden første konsesjonsrunde | utgiver=Oljedirektoratet | besøksdato=2020-03-10 | arkiv-dato=2022-03-19 | arkiv-url=https://web.archive.org/web/20220319184442/https://www.npd.no/fakta/nyheter/generelle-nyheter/2015/50-ar-siden-forste-konsesjonsrunde/ | url-status=yes }}</ref>
Kontinentalsokkelen sør for 62 breddegrad ble delt i blokker, der selskapene kunne søke om enerett for virksomheten.  Et visst boreprogram var obligatorisk, og selskapene måtte levere blokkene i retur dersom
programmet ikke ble fulgt.

Kontinentalsokkelutvalget ble i april 1965 erstattet av ''Statens oljeråd'', også dette med Jens Evensen som formann.  Som sekretær for utvalget ble ansatt juristen [[Nils Gulnes]], senere omtalt som 
«arkitekten bak fordelingsmodellen og gjennomføringen av den omfattende første konsesjonsrunden».<ref name=UIO1/>

Det rådgivende organet Statens oljeråd var i virksomhet fram til 
1980.<ref name=NSD>{{kilde www |url=https://nsd.no/polsys/data/forvaltning/utvalg/18406500 |tittel=Statens oljeråd |utgiver=NSD Forvaltningsdatabasen |besøksdato=2020-03-10}}</ref>