Redigerer Norges historie (avsnitt)

== Jernalder (ca. 500 f.Kr.–ca. 1050 e.Kr.) ==
[[Fil:Einangsteinen.jpg|thumb|[[Einangsteinen]] er en av de eldste norske runesteinene; den er fra 300-tallet]]
[[Fil:Wikinger.jpg|thumb|Samtidig fremstilling av vikinger]]
{{Utdypende|Jernalderen i Norge|Samisk historie i jernalderen|Vikingtiden i Norge}}
Omkring 500 år f.Kr. regner forskerne med at bronsealderen avløses av jernalderen da jern overtar som viktigste materiale til våpen og redskaper. Bronse, tre og stein ble fortsatt brukt. Jern var billigere enn bronse, lettere å bearbeide enn [[flint]], og kunne brukes til mange formål; trolig ble jern et allemannseie. Jern kunne blant brukes til å lage solide og skarpe økser som gjorde det mye lettere å felle trær. I jernalderen ble også gull og sølv tatt i bruk dels til pynt og dels som betalingsmiddel.{{Sfn|Steen|1972|s=17}} Det er ukjent hvilket språk som ble brukt i Norge før vår tidsregning. Fra rundt år 0 og til rundt år 800 snakket alle i Skandinavia (unntatt samene) [[urnordisk]], et nordgermansk språk. Deretter utviklet det seg i dette området flere forskjellige språk som bare var delvis innbyrdes forståelige.{{Sfn|Steen|1972|s=40}} Jernalderen deles inn i flere periode:
;Eldre jernalder:
* [[Førromersk jernalder]] (ca. 500 f.Kr.–ca. 0)
* [[Romersk jernalder]] (ca. 0–ca. 400 e.Kr.)
* [[Folkevandringstiden i Norge|Folkevandringstid]] (ca. 400–600). I folkevandringstiden (ca. 400–600) kom nye folkeslag til Norge, og ruiner av festningsbygninger o.l. blir tolket som tegn på at det har vært snakk om en voldelig invasjon.
;Yngre jernalder 
* Merovingertiden (500–800)
* Vikingtiden (793–1066)

Norske [[viking]]er drar på plyndringstokter og handelsferder rundt [[Vest-Europa]]s kystland. Store grupper av nordmenn utvandrer til [[De britiske øyer]], [[Island]] og [[Grønland]]. [[Harald Hårfagre]] starter sent på [[800-tallet]] en samlingsprosess av Norge, som ble fullført av [[Harald Hardråde]] i [[1060-årene]]. Landet ble [[kristendom|kristnet]] under kongene [[Olav Tryggvason]], falt i [[slaget ved Svolder]] ([[1000]]) og [[Olav Haraldsson]] (den hellige), falt i [[slaget på Stiklestad]] i [[1030]].

===Kilder til forhistorisk tid===
Minkende isbreer i høyfjellet, blant annet i [[Jotunheimen]] og [[Breheimen]], har fra rundt år 2000 avdekket gjenstander fra vikingtid og tidligere. Dette er gjenstander av organisk materiale som er bevart av isen og som andre steder i naturen blir brutt ned på noen måneder. Funnene blir stadig eldre etter hvert som smeltingen gjør at arkeologene kommer dypere i isen.<ref>{{Kilde www|url=https://www.nrk.no/innlandet/skjulte-skatter-smelter-fram-fra-breene-i-norge-1.14666842|tittel=Funnet av dette skrinet forbløffer arkeologene|besøksdato=2020-04-21|forfattere=|dato=2019-08-20|fornavn=Sindre Auståker|etternavn=Johansen|språk=nb-NO|verk=NRK|forlag=|sitat=– Dette er unike funn i både norsk og europeisk sammenheng. Det er gjenstander vi ikke kjenner fra før i arkeologien, noe helt nytt i vår forhistorie, sier Espen Finstad, arkeolog i Oppland fylkeskommune.}}</ref><ref>{{Kilde www|url=https://www.nrk.no/innlandet/unike-funn-i-breheimen-1.7745124|tittel=Unike funn i Breheimen|besøksdato=2020-04-21|forfattere=|dato=2011-08-10|fornavn=Hanne Stine|etternavn=Kind|språk=nb-NO|verk=NRK|forlag=|sitat=Varme somre og lite snø gjør at spor fra tidligere tider nå har kommet til syne i fjellene mellom Lom og Skjåk. For nå har arkeologer gjort funn av både sko, tekstiler, jaktutstyr og teltplugger nesten 2000 meter over havet.}}</ref> Omkring halvparten av alle arkeologiske funn på isbreer i verden blir gjort i [[Oppland]]. I 2013 ble det funnet en 3400 år gammel sko og en kjortel fra år 300.<ref>{{Kilde www|url=https://www.nrk.no/innlandet/varmere-klima-avslorer-fortida-1.11971057|tittel=Varmere klima avslører fortida|besøksdato=2020-04-21|forfattere=|dato=2014-10-06|fornavn=Ivar Arne|etternavn=Nordrum|språk=nb-NO|verk=NRK|forlag=|sitat=Av de 3500 funnene som ble gjort i isen i fjor, ble om lag halvparten gjort på 50 funnsteder i Oppland. Årsaken er stordelen av Norges ekstreme høyfjellsområder befinner seg i dette fylket, og at avstanden til dalene der folk holdt til ikke var spesielt lang. Blant de mange funnene i Oppland er en 3400 år gammel sko fra eldre bronsealder, en kjortel fra år 300 og en vott fra vikingtida.}}</ref><ref>{{Kilde www|url=https://www.nrk.no/innlandet/norges-eldste-sko-tilbake-til-lom-1.7356567|tittel=Norges eldste sko tilbake til Lom|besøksdato=2020-04-21|forfattere=|dato=2010-10-31|fornavn=Linda|etternavn=Vespestad|språk=nb-NO|verk=NRK|forlag=|sitat=Skoen ble funnet av en amatørarkeolog i Kvitingkjølen i Lom i 2006. Det viste seg at den er 3400 år gammel og dermed Norges eldste registrert sko.}}</ref> Funn på Lomseggen i [[Lom]] publisert i 2020 avdekket blant annet godt bevarte hestetruger brukt på en fjellovergang. Mange hundre gjenstander omfatter bevarte klær, kniv, visp, votter, skinnsko, treskrin og hesteutstyr. Et tøystykket datert til år 1000 har den originale fargen bevart.<ref>{{Kilde www|url=https://www.nrk.no/innlandet/glemt-fjellpass-fra-vikingtid-oppdaget-av-arkeologer-i-breheimen-skaper-stor-internasjonal-interesse-1.14985371|tittel=Se de fantastiske funnene fra vikingtiden|besøksdato=2020-04-20|dato=2020-04-20|fornavn=Mette|etternavn=Vollan|språk=nb-NO|verk=NRK}}</ref><ref>{{Kilde artikkel|tittel=Crossing the ice: an Iron Age to medieval mountain pass at Lendbreen, Norway|publikasjon=Antiquity|doi=10.15184/aqy.2020.2|url=https://www.cambridge.org/core/journals/antiquity/article/crossing-the-ice-an-iron-age-to-medieval-mountain-pass-at-lendbreen-norway/F6C3FDBC94AD652EF4D2E79ED1697F1A|dato=2020|forfattere=|fornavn=Lars|etternavn=Pilø|etternavn2=Finstad|fornavn2=Espen|etternavn3=Barrett|fornavn3=James H.|via=|serie=374|språk=en|bind=94|hefte=|sider=437–454|issn=0003-598X|besøksdato=2020-04-21|sitat=Mountain passes have played a key role in past mobility, facilitating transhumance, intra-regional travel and long-distance exchange. Current global warming has revealed an example of such a pass at Lendbreen, Norway. Artefacts exposed by the melting ice indicate usage from c. AD 300–1500, with a peak in activity c. AD 1000 during the Viking Age—a time of increased mobility, political centralisation and growing trade and urbanisation in Northern Europe. Lendbreen provides new information concerning the socio-economic factors that influenced high-elevation travel, and increases our understanding of the role of mountain passes in inter- and intra-regional communication and exchange.}}</ref> I 2014 ble en treski fra rundt år 700 funnet i [[Reinheimen]]. Skien er 172&nbsp;cm lang og 14&nbsp;cm bred, med bevart binding av lær og vidje.<ref>{{Kilde www|url=https://www.nrk.no/innlandet/varmere-klima-avslorer-fortida-1.11971057|tittel=Varmere klima avslører fortida|besøksdato=2020-04-21|forfattere=|dato=2014-10-06|fornavn=Ivar Arne|etternavn=Nordrum|språk=nb-NO|verk=NRK|forlag=|sitat=I sommer ble det bevist, arkeologer fant en godt bevart ski med binding i isen i Reinheimen nasjonalpark i Lesja. På skia var både vidjespenning og lærreimer til bindinga bevart.}}</ref>

[[Pytheas fra Massalia]] er den eldste kjente beretning om det som trolig var Norges kyst, kanskje et sted på kysten av Møre. Pytheas besøkte [[Britannia]] rundt år 325 f.Kr. og reiste videre nordover til et land ved «Ishavet». Pytheas beskrev den korte sommernatten og midnattsolen lenger nord. Han skrev blant annet at folk der laget en drikk av korn og honning.{{Sfn|Steen|1972|s=23}} [[Cæsar]] skrev i sitt verk om det galliske felttog om den germanske stammen haruderne. Andre romerske kilder omkring år 0 omtaler kimbrernes land (Jylland) og de kimbriske nes ([[Skagen]]) og at kildene opplyste at kimbrere og charyder bodde i dette området. Noen av disse folkeslagene kan ha innvandret til Norge og der blitt kjent som horder (som i Hordaland). Kilder fra Middelhavsområdet omtalte øyene Scandia, Skandinavia og Thule («den ytterste av alle øyer»). Den romerske historikeren [[Tacitus]] skrev rundt år 100 et verk om Germania og nevnte der folkeslaget svionene i Scandia. Ptolemaios skrev rundt år 150 at kharuderne (horderne) bodde lengre nord enn alle kimbrer, i nord bodde finnoi (finner eller samer) og i sør gutai (gøter).{{Sfn|Steen|1972|s=26-27}} Norden og Norge lå utenfor [[Romerriket]] som dominerte Europa på den tiden.{{Sfn|Steen|1972|s=28}} Den gotiskfødte historikeren [[Jordanes]] skrev på 500-tallet om 13 stammer eller folkegrupper i Norge blant annet ''raumaricii'' (trolig [[Romerike]]), ''ragnaricii'' ([[Ranrike]]) og ''finni'' eller ''skretefinni'' (skrid-finner eller skifinner det vil si samer) samt en del uklare grupper. [[Prokopios]] skrev på samme tid om Thule nord for danenes og slavernes land, Thule var ti ganger så stor som Britannia og den største av alle øyer. I Thule var solen oppe 40 dager i strekk om sommeren.{{Sfn|Steen|1972|s=29}} Etter [[folkevandringstiden]] ble søreuropeernes beretninger om det nordlige Europa fyldigere og mer pålitelige.{{Sfn|Steen|1972|s=30}}

===Bosetning i forhistorisk tid===
Norge har omkring {{formatnum:50000}} gårder med egne navn. Gårdsnavnene har holdt seg i lang tid, over 1000 år, kanskje så mye som 2000 år. Navneforskerne har ordnet forskjellige typer gårdsnavn kronologisk noe som gir holdepunkt for å fastslå når stedet ble tatt i bruk av mennesker eller fikk fast bosetning. Usammensatte landskapsnavn som Haug, Eid, Vik og Berg antas å være de eldste.<ref name="Lillehammer" /> Arkeologiske spor tyder på noen områder har vært bosatt tidligere enn antatt ut fra gårdsnavnet. [[Gravhaug]]er tyder også på fast bosetning. For eksempel ble gravfeltet ved Svartelva i [[Løten]] brukt fra omkring år 0 til år 1000 da kristendommen tok over. De første bøndene brukte trolig store områder til innmark og utmark, og nye gårder ble trolig etablert med utgangspunkt i noen «modergårder». Navn som By (eller Bø) viser at det er et gammelt bosted. Fra [[eldre jernalder]] forteller navn på ''-heim'' (et fellesgermansk ord som betyr bosted) og ''-stad'' om bosetning, mens ''-vin'' og ''-land'' forteller om bruken av stedet. Gårdsnavn på ''-heim'' finnes ofte som ''-um'', ''-eim'' eller ''-em'' som i Lerum og Seim, det er ofte store gårder sentralt i bygden. Ny gårdsnavn med ''-stad'' og ''-land'' ble også etablert i [[vikingtiden]].<ref name="Lillehammer">{{ Kilde bok | forfatter = Lillehammer, Arnvid | utgivelsesår = 1994 | tittel = Fra jeger til bonde: inntil 800 e.Kr | isbn = 8203220142 | isbn = 8203220290 | isbn = 8203220134 | isbn = 8203220282 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Aschehoug | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008013100089 | side = }}</ref>{{rp|159}} De første bøndene tok trolig i bruk de beste områdene. De største gravfeltene, de eldste arkeologiske funn og de eldste gårdsnavnene finnes der åkerjorden er rikest og romsligst.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Hagen, Anders (1921–2005) | utgivelsesår = 1962 | tittel = Forhistorisk tid og vikingtid | utgivelsessted = Oslo | forlag = Aschehoug | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007032801051 | side = 228}}</ref>

Det er uklart om bosetningsutvidelsen i romertid, folkevandringstid og jernalder skyldes innvandring eller indre utvikling og folkevekst. Blant annet er det vanskelig å påvise hvor i Europa innvandrerne har kommet fra. De fastboende hadde både åker (der det ble dyrket korn) og husdyr som beitet i utmark, men det er usikkert hvilke av disse som var viktigst. Folkeveksten fra rundt år 200 førte til mer utnyttelse av utmarka blant annet i form av setrer i fjellet. I folkevandringstiden ser det også ut til at det i deler av landet ble vanlig med [[klyngetun]] eller en form for landsbybebyggelse.<ref name="Lillehammer" />{{rp|163; 167}}

===Norsk ekspansjon nordover===
Fra rundt år 200 foregikk det en viss folkevandring sjøveien fra Rogaland og Hordaland til Nordland og Sør-Troms. De som flyttet slo seg ned som bofast [[jernalder]]befolkning og ble dominerende overfor den opprinnelige befolkningen som kan ha vært [[samisk]]. De innvandrede nordmennene, ''bumenn'', drev jordbruk med husdyr som ble foret inne om vinteren samt en del korndyrking og fiske. Nordgrensen for nordmennenes bosetning var opprinnelig ved Toppsundet nær [[Harstad]] og rundt år 500 var det norsk bosetning til Malangsgapet. Det var så langt nord det var mulig å dyrke korn på den tiden. [[Malangen]] ble til rundt år 1400 regnet for grensen mellom Hålogaland og ''Finnmork''. Utover i vikingtiden og middelalderen pågikk det innvandring og bosetting av norskspråklige langs kysten nord for Malangen. Omkring år 800 bodde det nordmenn langs hele den ytre kysten til [[Vannøy]]. Nordmennene kopierte til dels samiske næringsveier som hvalfangst, pelsdyrjakt og reindrift. Det var trolig dette området mellom Malangen og Vannøy som var [[Ottar fra Hålogaland]]s område. I vikingtiden var det i tillegg enkelte norske bosettinger lenger nord og øst. Øst for Nordkapp er det spredte arkeologiske funn av norsk bosetting i vikingtiden. Det er norske navn på fjorder og øyer fra vikingtiden, blant annet fjordnavn med «-anger». Omkring år 1050 fantes det norske bosettinger på den ytre kysten av Vest-Finnmark. Handelsmenn og skattefuter reiste enda lenger.<ref name="stammer" />

Nord til Malangen var det norrøne bondebygder i jernalderen. Malangen ble regnet som Finnmarks vestgrense til 1300. Det finnes enkelte arkeologiske spor norrøn virksomhet rundt kysten fra Tromsø til Kirkenes i vikingetid. Omkring Tromsø tyder forskningen på norrøn/samisk blandingskultur på kysten.<ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1976 | tittel = Trekk fra Nord-Norges historie | isbn = 8205079579 | forlag = Gyldendal | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008110503001 | forfatter=Einar Niemi }}</ref>

Fra år 1100 og de neste 200–300 år er det ikke spor av norsk bosetting nord og øst for Tromsø. Det er uvisst om dette skyldes avfolking, om det skyldes at nordmennene lenger nord ikke var kristnet eller at ikke var kirker nord for [[Lenvik]] eller [[Tromsø]]. Norsk bosetting i helt i nord fremgår av kilder fra 1300-tallet. I [[Hansaforbundet|hansatiden]] ble bosettingen utviklet til store vær spesialisert på kommersielt fiske mens det tidligere (i vikingtid) hadde vært gårder med kombinasjon av fiske og jordbruk. I 1307 ble det i [[Vardø]] anlagt en festning og den første kirken øst for Tromsø. Vardø ble en liten norsk by, mens [[Vadsø]] forble samisk. Langs den ytterste kysten kom det norske bosettinger og kirker utover i middelalderen. Etter reformasjonen, kanskje som resultat av tilbakegang i fiskebestandene eller fiskeprisene, kom det norsk bosettinger i de indre fjordstrøkene som [[Lebesby]] i Laksefjord. Noen fiskevær ytterst på kysten ble forlatt for godt. I det indre av Finnmark var det lenge ingen riksgrense og Kautokeino og Karasjok var norsk-svensk fellesområde med sterk svensk påvirkning. Grensen mot Finland ble fastsatt i 1751 og mot Russland i 1826.<ref name="stammer">{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1968 | tittel = De Tre stammers møte i Finnmark | utgivelsessted = Tromsø | forlag = Universitetsforlaget | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009030500003 | side = 16f}}</ref>

På et svensk kart fra 1626 er Norges grense angitt ved Malangen, mens Sverige med dette kartet viste ønske om å kontroll over det samiske området som hadde vært fellesområde.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Niska, Gunnar | utgivelsesår = 1973 | tittel = Emner fra Finnmarks historie: lokalhistoriske emner i historiefaget ved Vadsø gymnas | utgivelsessted = Vadsø | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012051008066 | side = }}</ref>

Betegnelsen [[Nord-Norge]] kom såvidt i bruk på slutten av 1800-tallet og administrativt ble området omtalt som Tromsø stift da Tromsø fikk bispesete i 1840. Det hadde vært ulike betegnelser tidligere: [[Hålogaland]] omfattet opprinnelig bare Helgeland og da norrøn bosetning spredte seg nordover i vikingtiden og middelalderen ble Hålogaland brukt om området nord omtrent til [[Malangen]], mens Finnmark eller «Finnmarken», «samenes land», lå utenfor. Betegnelsen Nord-Norge laget ved et kafebord i Kristiania i 1884 av medlemmer i [[Nordlændingernes Forening]] og ble alminnelig brukt først i mellomkrigstiden etterhvert som det fortrengte «Hålogaland».<ref>{{Kilde artikkel|tittel=Nord-Norge sett i et historisk perspektiv – en oppfinnelse?|publikasjon=Plan|url=https://doi.org/10.18261/ISSN1504-3045-2007-02-03|dato=5. juni 2007|forfattere=Einar Niemi}}</ref>

===Statsdannelse===
[[Slaget i Hafrsfjord]] i år 872 har lenge blitt regnet som dagen da Norge ble et rike. Årstallet for slaget er usikkert (kan ha vært 10-20 år senere). Hele Norge ble ikke samlet til ett ved det slaget: prosessen hadde begynt tidligere og pågikk et par hundre år etter. Med dette menes at det geografiske området ble underlagt en politisk myndighet og ble en politisk enhet. Det geografiske området ble oppfattet som et område slik det er kjent blant annet fra [[Ottar fra Hålogaland]]s beretning for [[Alfred den store|kong Alfred]] av [[Wessex]] rundt år 880. Ottar beskrev «nordmennenes land» som meget langt og smalt, og det var smalest lengst nord. Øst for ødemarken i sør lå Sveoland og i nord lå Kvenaland i øst. Når Ottar seilte sørover langst land fra hjemstedet ([[Malangen]]) til [[Skiringssal]] hadde han hele tiden Norge («Nordveg») på babord side og de britiske øyer på styrbord side. Reisen tok en måned med god bør. Ottar oppfattet «Nordveg» som en geografisk enhet, men antydet ikke at det var en politisk enhet.{{Sfn|Steen|1972|s=36-37}} Ottar skilte nordmenn fra svear og daner. Det er uklart hvorfor Ottar oppfattet befolkningen spredt utover et så stort område som en helhet. Det er uklart om Norge som geografisk begrep eller nordmenn som navn på folkegruppe er eldst.{{Sfn|Steen|1972|s=40}} Nordmennene hadde et felles språk som i århundrene før Ottar ikke skilte seg særlig fra språket i Danmark og Sverige.{{Sfn|Steen|1972|s=41}}

Det er ifølge [[Sverre Steen]] lite trolig at [[Harald Hårfagre]] var i stand til å kontrollere hele dette området som ett rike. Sagaen om Harald er skrevet 300 år senere og ved hans død var Norge flere mindre riker. Trolig kontrollerte Harald et større område en noen før ham og på det største omfattet antakelig Haralds rike kysten fra Trøndelag til Agder og Vestfold samt deler av [[Viken (historisk område)|Viken]]. Trolig var det flere mindre riker av varierende utstrekning før Harald og noen av disse gjenspeiles tradisjonelle landskapsnavn som [[Ranrike]] og [[Ringerike]]. Landskapsnavn på «-land» (Rogaland) og «-mark» (Hedmark) samt navn som Agder og Sogn kan ha vært politiske enheter før Harald.{{Sfn|Steen|1972|s=38}}

Ifølge Sverre Steen ble rikssamlingen fullført tidligst ved [[slaget på Stiklestad]] i 1030 og trolig var innføring av kristendommen en vesentlig faktor for etablering av Norge som stat. [[Håkon I den gode Adalsteinsfostre]] innførte [[leidang]]sordning der «kystlandet» (så langt som laksen gikk opp i elvene) ble delt inn i [[skipreide]]r som skulle stille et langskip med soldater og forsyninger. Trolig ble leidangen innført som forsvar mot danene. Grensen mot danene gikk tradisjonelt ved [[Göta älv]] og flere ganger før og etter Harald Hårfagre hadde danene kontroll over sentrale deler av Norge.{{Sfn|Steen|1972|s=42}}

Kristendommen var kjent og fantes i Norge før Olav Haraldsons tid. Spredningen skjedde både fra sør (dagens Danmark og Nord-Tyskland) og fra vest (England og Irland). [[Ansgar av Bremen]], kalt «Nordens Apostel», virket i Sverige, men han var aldri i Norge og hadde trolig liten innflytelse i landet. [[Viking]]tokter bragte den tids nordmenn i kontakt med kristelige land og noen lot seg døpe i England, Irland og Nord-Frankrike. Olav Tryggvason og Olav Haraldson var vikinger som vendte hjem. De første kristne i Norge var samtidig knyttet til før-kristen lokal religion blant annet ved at de blandet kristne symboler med symboler Odin og andre skikkelser fra norrøn religion.{{Sfn|Steen|1972|s=49-52}} 

Ifølge [[Sverre Steen]] bør ikke innføringen av kristendommen i Norge oppfattes som en landsomfattende vekkelse. På [[Mostratinget]] ble kristenretten innført som lov i landet og senere inntatt i lovene for det enkelte lagdømmet. Kristendommen innebar først og fremst nye former i samfunnslivet blant annet ble bloting og gudebilder forbudt, det ble forbudt å «sette ut» uønskede spedbarn (for å la dem dø), og det ble forbudt med flere koner. Kirken ble en landsomfattende institusjon med en særskilt gruppe tjenestemenn med oppgave å verne kirken og befeste den nye religionen. Ifølge Sverre Steen bør derfor kristendommen og kirken i middelalderen betraktes under ett, og disse ble en ny samlende faktor i landet. Kirken og kristendommen knyttet Norge til det romersk-katolske Europa med [[kirkelatin]] som felles språk, samme tidsregning som Europa ellers og kirken i Norge ble innrettet omtrent som kirkene i Danmark, Sverige og England. Norge fikk pavelig godkjenning i 1070 og ble egen [[kirkeprovins]] i 1152 med [[erkebiskop]] [[Nidaros]].{{Sfn|Steen|1972|s=52-54}}

Med kristendommen fikk landet tre samfunnsmakter: bøndene (organisert gjennom tingene), kongen med hans tjenestemenn og kirken med presteskapet. [[Ting (forsamling)|Tingene]] er den eldste institusjonen: På ''allting'' hadde alle våpenføre menn møterett (til dels møteplikt) og på ''lagting'' møtte utsendinger fra et område (det vil si at lagtingene var representative forsamlinger). Tingen både dømte i konflikter og fastsatte lover. Lovene ble memorert av deltakerne og skrevet ned rundt år 1000 eller senere i [[Gulatingsloven]], [[Frostatingsloven]], [[Eidsivatingsloven]] og [[Borgartingsloven]]. Den som hadde fått medhold på tinget måtte selv sørge for iverksettelse av dommen.{{Sfn|Steen|1972|s=54-55}}<ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1974 | tittel = Norrøn kulturhistorie | isbn = 8252102468 | utgivelsessted = no# | forlag = Samlaget | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008052804094 | side = 82}}</ref>