Redigerer Norges geografi (avsnitt)

==Landformer og geologi==
{{se også|Norges geologi|Liste over Norges høyeste fjell}}
===Hovedtrekk ved landskapet===
{{sitat|Noreg er eit veldig land, men for størsteparten ubyggjande for fjell og skog og kulde. Det tek til i aust frå den store [Gaut]-elva, bøyer seg så imot vest og svingar tilbake i ein runding nordigjennom. Landet er ovleg vikut og strekkjer frem tallause nes. Det er kløyvt opp langs-etter i tre belte: det fyrste og største er sjølandet; det andre er sørpå og blir kalla opplandet; det tredje er skogland, der finnane bur men ikkje pløyer. I vest og nord er det inngjerdt av det flødande storhavet, i sør har det Danmark og Austersjøen, i aust Svitjod og Gautland, Ångermanland og Jemtland, - i desse bur det no, Gud vere takka, kristne folk.|''[[Historia Norvegiae]]'' (oversatt av [[Halvdan Koht]])<ref name="Helleland">{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1975 | forfatter= Helleland, Botolv| tittel = Norske stedsnavn/stadnamn | isbn = 8250401042 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Grøndahl | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013071506084 | side = }}</ref>.|align=right}}
Norges landskap kjennetegnes av følgende hovedtyper:<ref name="NINA2009">{{Kilde bok|tittel=Naturtyper i Norge. Bakgrunnsdokument. Del 13: Inndeling på landskapsnivå|etternavn=Erikstad|fornavn=Lars|utgiver=Norsk institutt for naturforskning/Universitetet i Oslo|år=2009|isbn=978-82-92838-22-8|utgivelsessted=|side=|sider=|kapittel=|sitat=}}</ref><ref>{{Kilde artikkel|tittel=Diversity and distribution of landscape types in Norway|publikasjon=Norsk Geografisk Tidsskrift - Norwegian Journal of Geography|url=https://www.tandfonline.com/doi/full/10.1080/00291951.2021.1892177|dato=2021|forfattere=Trond Simensen, Lars Erikstad & Rune Halvorsen|bind=75|hefte=2|sider=79-100}}</ref><ref name="delta" />

# [[Strandflaten]] er det lett kuperte slettelandet langs kysten fra Stavanger til [[Nordkapp]], og er særlig utpreget mellom [[Stad]] og Vesterålen med øyer som [[Smøla]], [[Vega]] og [[Andøya]]. Bosetningen i disse områdene er særlig knyttet til strandflaten, for eksempel i Nord-Norge bor 80 % av befolkningen på strandflaten. Strandflaten ligger delvis under vann som et bredt og grunt havområde. [[Helgeland]]skysten har den bredeste strandflaten, opptil 60 km. Små [[Rauk|restfjell]] som [[Torghatten]] og [[Træna]] inngår i strandflaten.
# Fjorder og daler er landformer nedskåret i berggrunnen, skapt av isbreer i [[Tertiærtiden]]. Daler og mindre fjordarmer som munner ut i en fjord danner ofte [[hengedal|hengende daler]] over den dype hovedfjorden.
# [[Fjellvidde]]r - store åpne arealer - som [[Hardangervidda]] og [[Finnmarksvidda]]. 
# [[Kontinentalsokkelen]]. [[Kontinentalskråningen]] er overgangen mellom [[kontinentalsokkelen]] og dyphavet utenfor.
De to første typene finnes både over og under vann, mens kontinentalskråningen bare er under havnivå. Det øvrige landskapet i Norge består av ytterligere to hovedtyper:<ref name="NINA2009" />
* [[Slette]]landskap som omfatter [[sediment]]flater på havbunnen (til dels store) og i lavlandet, samt fjellvidder. Sammenlignet med andre land har Norges fastland lite sletteland og sletter over store arealer finnes knapt med unntak for Hardangervidda og Finnmarksvidda. På havbunnen finnes store sletter.
* [[Ås]]er og fjelltopper er en svært vanlig landskapstype i Norge og dekker store deler av fastlandet. Småkupert åslandskap er typisk for de store skogområdene på Østlandet og omfatter ofte innsjøer, myrer og elveløp. Småkupert høyfjell finnes over skoggrensen og har større høydeforskjeller enn fjellviddene. Det mest kuperte høyfjellet har sterkt oppbrutte formasjoner og ofte store høydeforskjeller med tinder, breer, stup og bratte skråninger og kalles [[Alpint terreng|alpine fjell]] i den mest ekstreme fasongen som i Norge ofte finnes nær kysten (særlig [[Lyngsalpene]], [[Lofoten]] og [[Sunnmørsalpene]]). Rondane og Jotunheimen inne i landet har også alpine trekk. Landskapstypen ås og fjelltopper finnes også langs kysten på øyer og langs sund der områdene ikke utgjør en del av strandflaten blant annet på [[Sørlandet]].

===Landskapet blir til===
[[Fil:RundenutenVTuvaHol.jpg|thumb|Hardangervidda og Finnmarksvidda hører til de eldste landskapene i Norge. Bildet er fra Tuvaseter i Hol kommune. ]]
[[Fil:Nordensjoldbreen (Svalbard).jpg|thumb|Et nediset land. Nordenskjoldbreen på Svalbard]]
[[Fil:Skuringsstriper Søndeled.jpg|thumb|Skuringsstriper i to retninger. {{byline|Karl Ragnar Gjertsen}} ]]
[[Fil:Lovatnet from Hoven.jpg|mini|Under gjentatte istider i tertiær ble U-daler, fjorder og innsjøer gravd ut. Store mengder løsmasser ble avsatt i havet utenfor Norge. [[Lodalen (Stryn)|Lodalen]] med [[Lovatnet]] (og i bakgrunnen [[Jostedalsbreen]]) er eksempel på et hovedtrekk ved landskapet i Norge: [[u-dal]] og [[fjordsjø]] i forlengelse av [[fjord]]en]]
I begynnelsen av [[tertiær]], for 70 millioner år siden, var Norge og resten av den skandinaviske landblokken et flatt land, en vidde, erodert ned nesten til havnivå. Den kaledonske fjellkjede var borte, bare noen mindre fjell var tilbake. Den nordamerikanske og den eurasiske platen lå enda kant i kant. Så beveget disse platene seg bort fra hverandre: Atlanterhavet og en midthavsrygg oppsto. Samtidig skjedde det noe med den skandinaviske landblokken: Den hevet seg; hevingen var størst i vest og det flate landet ble skrånende nedover mot øst.<ref>Ole G. Karlsen: Terra Nova. Geografi for den videregående skolen. 1996. s. 44-45. [https://www.nb.no/items/45a50723a16715f6d13f383b0b1aa0e2?page=45&searchText=%22landhevning%20i%20terti%C3%A6r%22 NB digitalbiblioteket] </ref> <ref>[https://www.daria.no/skole/?tekst=11784 www.daria.no ]</ref> Hevingen av landet i tertiærtiden skapte et karakteristisk trekk ved Norges og den skandinaviske halvøy: Det høye landet i vest og de slake skråningene mot øst. Samtidig ble nye eroderende krefter satt i gang.

[[Fjellvidde]]ne er den eldste landskapstypen i landet vårt. Det er slettelandskapet fra tertiærtiden vi finner på  [[Hardangervidda]] og [[Finnmarksvidda]]. Fjellene som stakk opp over vidda i tertiærtiden er i dag [[Jotunheimen]] og [[Rondane]].<ref>Ole G. Karlsen: Terra Nova. Geografi for den videregående skolen. 1996. s. 44-45. [https://www.nb.no/items/45a50723a16715f6d13f383b0b1aa0e2?page=45&searchText=%22landhevning%20i%20terti%C3%A6r%22 NB digitalbiblioteket] </ref> 

[[Erosjon]]sprosessene ble forsterket når landet hevet seg. Elvene gravde seg ned i landblokken, dette var V-formede elvedaler, som mot vest var korte og bratte, mot øst lange og slake. Løsmassene ble lagret bl.a. på bunnen av Nordsjøen og ble med tiden til leirskifer og sandstein.<ref>Ole G. Karlsen: Terra Nova. Geografi for den videregående skolen. 1996. s. 47. [https://www.nb.no/items/45a50723a16715f6d13f383b0b1aa0e2?page=45&searchText=%22landhevning%20i%20terti%C3%A6r%22 NB digitalbiblioteket] </ref> 

Mot slutten av tertiær dukket de første [[isbre]]ene opp, først i høyfjellet, etter at klimaet var blitt kaldere. Forvitringen skiftet karakter og ble nå styrt av frost.<ref>Ole G. Karlsen: Terra Nova. Geografi for den videregående skolen. 1996. s. 47. [https://www.nb.no/items/45a50723a16715f6d13f383b0b1aa0e2?page=45&searchText=%22landhevning%20i%20terti%C3%A6r%22 NB digitalbiblioteket] </ref> 

I løpet av de siste 2 - 3 millioner år har landet vært nediset flere ganger avbrutt av mellomistider. En rekke landformer som er karakteristiske for Norge ble skapt i løpet av disse istidene. Bergrunnen er gammel, men topografien oppå berggrunnen er blitt til ved [[breerosjon|ulike prosesser som har sammenheng med isbreenes natur]]. Frostsprengning er en slik prosess: Vann trenger inn i fjellsprekker, fryser til is samtidig skjer en utvidelse. Resultatet er at stein sprenges løs fra berggrunnen, fryser fast under breen og transporteres videre med den.

Istidene har satt sitt preg på Norge. Nedisingen og isbreenes bevegelser over fjellgrunnen har skapt en rekke karakteristiske landskapsformer: U-formede daler, fjorder, [[rundsva]] og morener. En isbre har et næringsområde der snøen samler seg. Den blir til is og transporteres sakte til et avsmeltingsområde. Istykkelsen varierer mye. Dagens isbreer er noen titalls meter tykke, mens isen på Grønland er mer enn 3000 meter tykk og på Antarktisk mer enn 5000 meter. Breen beveger seg på grunn av isens tyngde og under isen foregår det erosjon. Breen sliper overflaten og plukker med seg store og små stein og steinblokker som fryser fast på undersiden. Isens underside fungerer derfor som et gigantisk sandpapir når breen beveger seg. Slik lages [[skuringsstriper]]. Isbreen sliper fjellgrunnen i motbakke og plukker i utforbakke. Slik lages karakteristiske [[rundsva]] som bl.a. er typiske på larvikitt og lett synlig i vestfold-skjærgården. I løpet av en istid på 100 000 år kan en isbre erodere slik at en dal senkes med 100 meter. <ref>Ole G. Karlsen: Terra Nova. Geografi for den videregående skolen. 1996. s. 52-53. [https://www.nb.no/items/45a50723a16715f6d13f383b0b1aa0e2?page=45&searchText=%22landhevning%20i%20terti%C3%A6r%22 NB digitalbiblioteket] </ref> Norges daler og fjorder er skapt av isbreene. 

Enkelte fjell stakk opp gjennom isen og ble ytterligere formet som høye bratte fjell,  Nunantakker. [[Beerenberg]] på Jan Mayen er landets eneste aktive vulkan.<ref>{{Kilde oppslagsverk|tittel=Beerenberg|oppslagsverk=Store norske leksikon|url=http://snl.no/Beerenberg|besøksdato=2018-08-05|etternavn=Barr|fornavn=Susan|dato=2017-09-04|språk=no}}</ref>

Løsmassene breene eroderer transporterer breen med seg; materialet legges igjen som morenemateriale, som endemorene, sidemorene eller bunnmorene. Et gammelt ord for grus, ''ra'', forekommer i en rekke ulike stedsnavn der det er morener. [[Ra (Horten)|Ra]] er et gårdsnavn i Vestfold som har gitt navn til en ende[[raet|morene]] som går rundt hele Fenno-Scandinavia og viser isens utbredelse for 10000 år siden. ''Ra-trinnet'', er ca. 11&nbsp;800 år gammelt.<ref> [http://nhm2.uio.no/norges/test/grefsenmorene.htm Naturhistorisk Museums nettside om Akertrinnet som daterer dette 1200 år eldre enn tidligere. Andre trinn som nevnes her dateres tilsvarende 1200 år eldre.] </ref>

===Nærmere beskrivelse av landskapet===
{{se også|Landskapstyper i Norge}}
[[Fil:Distant massif of Hatten over Vestfjorden, Nordland, Norway, 2015 September.jpg|miniatyr|Sterkt oppskåret kystlandskap ved [[Tysfjord]], nord i Nordland, er eksempel på alpint høyfjellslandskap langs kysten.]]
[[Fil:Nordkap-Norwegen.JPG|miniatyr|Finnmarks fjellgrunn ender i stup ved [[Nordkapp]], her sett fra [[Knivskjellodden]].]]
Berggrunnen i Norge er generell svært gammel, mens landskapet i for en stor del er preget av relativt nye geologiske prosesser.<ref>[[#Norge1980|''Norge'' (1980)]], s. 20.</ref>


====Landformene====
Utbredte landformer i Norge med vanlig forekomst:{{Sfn|Dokken|1999|s=40}}<ref name="delta">{{ Kilde bok | forfatter = Karlsen, Ole G. | utgivelsesår = 1981 | tittel = Delta | isbn = 8251814782 | utgivelsessted = Oslo| forlag = TANO | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012092106119 | side = }}</ref>
*[[Vidde]]: 
** Finnmark øst for [[Kvænangen]]
** Hardangervidda
** høydedragene mellom de store dalførene (Hallingdal, Valdres, Gudbrandsdalen og Østerdalen) 
** [[Forollhogna]], [[Rørosvidda]], grensetraktene [[Engerdal]]-[[Lierne]]
*Avrundete fjell: 
** Indre strøk av Troms og Nordland
** Oppdal-Dovrefjell-Rondane
** ytre Nordfjord.
** [[Stølsheimen]], [[Filefjell]]-[[Skarvheimen]]
* Alpine/glasiale fjell:
** Ytre strøk i Nord-Norge fra [[Øksfjord]] til [[Rana]], inkludert [[Lyngen]], [[Senja]], Vesterålen, Lofoten. 
** Indre områder i [[Bardu]], Målselv og Narvik.
** Strekningen [[Trollheimen]]-[[Eikesdalen]]-[[Romsdalsalpene]]-[[Sunnmørsalpene]]-Nordfjord-[[Jostedalsbreen]]
** Jotunheimen.
* [[Hei]]: Høydedrag i øvre Telemark, [[Setesdalsheiene]]-[[Ryfylkeheiene]]
* Ås: Lavlandet på Østlandet sør for Mjøsa, lavlandet i Telemark, ytre fjordstrøk Boknafjorden-Sogenfjorden, Trondheimsfjorden, [[Fosen]]-Namsos-Namdalen
*Sand-/leirsletter av betydning finnes omkring Glomma, Vorma og Randselva.
*Morenebakketerreng av betydning finnes på [[Jæren]] og på [[Hedmarken]]
*Strandflatekyst: Stavanger til og med Andøya.

Norges landskap er generelt forrevet og fjellrikt, mer enn halve arealet er fjell, våtmark, ferskvann og vidde. Kun {{formatnum:8000}}&nbsp;km² er oppdyrket og 37&nbsp;% er skogkledd.<ref name="SSB2017a"/><ref name="SSB2017c" /> Omkring halvparten av arealet er over skoggrensen og omkring halvparten av skogen er av kommersiell verdi. Størst andel produktivt areal har Østlandet med 41&nbsp;% og Trøndelag med 27&nbsp;%. Av Norges areal er 7&nbsp;% øyer i saltvann hovedsakelig i Nord-Norge.<ref name="SSB2017a"/><ref>{{Kilde avis|tittel=Arealbruk og arealressurser|avis=ssb.no|url=https://www.ssb.no/natur-og-miljo/statistikker/arealstat|besøksdato=2018-11-14|etternavn=|fornavn=|dato=2018-07-02|side=|språk=nb-NO|sitat=}}</ref><ref>[[#Norge1980|''Norge'' (1980)]], s. 23.</ref> Norges berggrunn er svært gammel, men landformene er preget av forhold som geologisk sett er langt nyere.<ref>[[#Norge1980|''Norge'' (1980)]], s. 20.</ref> Landskapet er preget av at landet gjennom titusenvis av år har vært dekket av isbreer. Isbreene og isen i havet utenfor har formet landskapet og etterlatt løsmasser. Fjellene i Norge danner [[Den skandinaviske fjellkjede|den skandinaviske fjellkjeden]] som strekker seg langs det meste av den skandinaviske halvøy og som også inkluderer fjellområder i Sverige.<ref>{{Kilde www|url=https://geo365.no/nordryggen/gammel-fjellkjede-nytt-navn/|tittel=Gammel fjellkjede – nytt navn – Geo365|besøksdato=2020-10-17|forfattere=|dato=|fornavn=Halfdan|etternavn=Carstens|språk=nb-NO|forlag=|sitat=Fjellkjeden skal endelig få sitt eget navn. For til tross for at vi er et fjelland, og at kulturen bærer sterkt preg av det, har den lange rekken med fjell og fjellområder fra Agder og Rogaland i sør til Finnmark i nord alltid vært navnløs. Alle kjenner til Hardangervidda, Jotunheimen, Rondane, Trollheimen, Saltfjellet, Lofoten og Lyngen, men dette er enkeltområder.}}</ref><ref>{{Kilde oppslagsverk|tittel=Den skandinaviske fjellkjede|url=http://snl.no/Den_skandinaviske_fjellkjede|oppslagsverk=Store norske leksikon|dato=2020-01-31|besøksdato=2020-10-17|språk=nb|fornavn=Svein|etternavn=Askheim}}</ref> Fjellkjeden under ett kalles også ''Scandes''.<ref>Dalen, L., & Hofgaard, A. (2005). Differential regional treeline dynamics in the Scandes Mountains. ''Arctic, Antarctic, and Alpine Research'', 37(3), 284-296. https://doi.org/10.1657/1523-0430(2005)037[0284:DRTDIT]2.0.CO;2</ref> Den skandinaviske fjellkjeden er stort sett sammenhengende nord-sør. Største høyde i nord for Trondheimsfjorden er [[Oksskolten]] på over {{formatnum:1900}} meter ([[Kebnekaise]] i Sverige er på {{formatnum:2100}} meter).<ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1961 | tittel = A Geography of Norden: Denmark, Finland, Iceland, Norway, Sweden | utgivelsessted = Oslo | forlag = Cappelen | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2016090848273 | side = }}</ref>

Mesteparten av landets bosetning er på den sjettedel av landet som er under 150 m.o.h.. Omkring halvparten av landets areal ligger mellom 300 og 900 meter, og en femtedel av landet er over 900 meter. Skoggrensen går opp til {{formatnum:1000}}–{{formatnum:1200}} meter på Østlandet og synker mot vest (under 500 meter på Vestlandet) og mot nord (ned til havnivå i Finnmark).<ref name="Norge" /><ref name="ReferenceD">[[#Naturleksikon|''Norsk naturleksikon'' (1978)]], s. 106.</ref>

Norges landformer er preget av berggrunnen ligger høyest i vest mot Atlanterhavet og vannskillet ligger derfor nær vestkysten. Nord for Trondheimsfjorden ligger bare vestsiden av vannskillet i Norge. I Sør-Norge strekker høyfjellet seg som et bredt belte fra Agder i sør til Trøndelag i nord. I dette beltet er det både alpine fjell som [[Jotunheimen]] og vide platåer som [[Hardangervidda]] og [[Dovrefjell]]. Dype daler og fjorder er skåret ned i fjellmassivet. I sør og øst der fallet er slakt er også dalene lange og slake før de munner ut i sletteaktig landskap ved Solør, ved Hamar, på [[Romerike]], [[Ringerike]] og Hadeland. På Sørlandet går dalene nesten helt til kysten. I Trøndelag går dalene stort sett i nordvestlig-sørøstlig retning. På Vestlandet går daler og fjorder ofte parallelt med kysten eller vinkelrett på denne. På Vestland anes restene av en fjellvidde som spisse tinder eller bratte, smale fjell. Dalene rett vest for vannskillet er som regel betydelig brattere enn i øst og har form som elveeroderte V-daler, mens lavere mot fjorden er dalene ofte slakke, breeroderte [[U-dal]]er. Den nederste delen av dalene på Vestlandet har ofte flat, fruktbar dalbunn omgitt av bratte fjellsider; flere steder er det innsjøer like innenfor munningen til fjorden og skilt fra denne ved et [[eid]] av grus og andre løsmasser. Bosetningen er ofte tettest på slike eid, for eksempel [[Nordfjordeid]], eller på andre strandsteder ved munning mot fjorden. På Sørlandet har dalene ofte strekninger med flatt dalbunn. I Nord-Norge er det flere store daler med flat og til dels svært fruktbar dalbunn, for eksempel [[Saltdal]] eller [[Målselvdalen]]. På Østlandet og i Trøndelag er dalsidene til dels så slakke at de har blitt dyrket opp; på Østlandet ligger mange av de store gårdene på den solvendte dalsiden. [[Liste over fjorder i Norge|Fjordene]] er undersjøiske fortsettelser av dalene.<ref name="Norge" /><ref name="Axelsen">{{ Kilde bok | forfatter = Axelsen, Bjørn | utgivelsesår = 1976 | tittel = Dal og fjell | isbn = 8203065023 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Aschehoug | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012062805065 | side = }}</ref>

I Finnmark går et lagdelt platå (omkring 300 m.o.h.) fra og med [[Finnmarksvidda]] helt ut til kysten der det stort sett ender som stup ned mot havet. Kysten fra Rogaland til Magerøya, særlig fra Møre til Vesterålen, er preget av [[strandflaten]], og består av både grunt hav og flatt lavland. Det slakke lavlandet kan utgjøre en belte av øyer og fastlandet mot havet, og kan utgjøre hele øyer som [[Smøla]] og [[Andøya]].<ref name="Norge" /> Store deler av kysten består av svært gammelt grunnfjell.<ref name="ReferenceB">[[Norges geografi#Naturleksikon|''Norsk naturleksikon'' (1978)]], s. 14.</ref>  

====Daler====
Daler er et karakteristisk trekk ved landskapet i Norge. [[U-dal]]er er vanlig med bratte sider og flat dalbunn. I lengderetningen har dalene ofte trauformede fordypninger skilt av terskler eller innsnevringer; fordypningen kan være dekker av sand og jord eller danne innsjøer som [[Losna (innsjø)|Losna]].{{Sfn|Trømborg|1992|s=38}} De store dalene begynner for en stor del som slakke senkninger i fjellområder med rolige, avrundete former. For eksempel [[Saltdalen]] og [[Dunderlandsdalen]] begynner på [[Saltfjellet]]. Dalbredden varierer: Der dalen er small er dalsidene ofte bratte slik at dalen har en tydelig U-profil. Der isbreen har gravd en dyp U-dal kan ofte rester av gammel dalbunn sees som dalhyller. Sidedaler munner ofte ut i hoveddalen som [[hengende dal]]er og elver fra sidedaler har ofte gravd ut en dyp kløft (tilpasningsgjel) i overgang til hoveddalen. I lengderetningen har mange daler tydelige trinn eller avsatser dannet av bergterskler der elven går i stryk, foss eller dypt gjel. Ovenfor slike trinn dannes ofte langstrakte innsjøer, for eksempel [[Losna (innsjø)|Losna]] i Gudbrandsdalen ovenfor [[Tretten]].<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Trømborg, Dagfinn | utgivelsesår = 2006 | tittel = Geologi og landformer i Norge | isbn = 8252928595 | forlag = Landbruksforl. | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013070938005 | side = }}</ref>
[[Fil:Andoya2.jpg|miniatyr|Torvmyrer ved havnivå på [[strandflaten]], [[Andøya]].]]
Den store høydeforskjellen over kort avstand (blant annet i forbindelse med [[hengende dal]]er) og store nedbørsmengder er grunnlaget for gunstige forhold for [[Vannkraft i Norge|vannkraftproduksjonen]] på Vestlandet og i Nordland.<ref name="Norge" /> I Nordland og Troms går de store dalene som regel parallelt med kysten, og landskapet er sterkt oppskåret med daler, fjorder, sund og øyer samt bratte, høye tinder som [[Lyngsalpene]] og [[Okstindan]].<ref name="Norge" /> 
[[Fil:Gaulosen og Øysand.jpg|miniatyr|Kornåkrer omkring [[Gaula (Trøndelag)|Gaulas]] utløp i [[Trondheimsfjorden]].]]

====Kystlinjen====
Kystlinjen uten fjorder og bukter (grunnlinjen) er {{formatnum:2532}}&nbsp;km, medregnet fjord og bukter har fastlandet en kystlinje på {{N|28953}}&nbsp;km (ifølge SSB).<ref>{{Kilde www|url=http://www.ssb.no/a/aarbok/kart/i.html|tittel=Statistisk årbok 2013: Geografisk oversikt|besøksdato=2018-11-14|verk=www.ssb.no}}</ref> Fastlandets kystlinje avbrytes av steile fjorder samt et mangfold av øyer og holmer &ndash; i alt {{N|239057}} registrerte øyer, noe som gjør at den samlede kystlinje er {{formatnum:100915}}&nbsp;km lang.<ref>{{Kilde www|url=https://www.tu.no/artikler/kystlinjen-var-er-lengre-enn-vi-trodde/247556|tittel=Kystlinjen vår er lengre enn vi trodde|besøksdato=2022-05-13|dato=2011-11-25|etternavn=NTB|språk=no|verk=Tu.no|sitat=Tidligere hadde vi 74.528 registrerte øyer, mens vi etter den siste kartleggingen har hele 239.057, ifølge pressemeldingen.}}</ref> Av verdens stater har kun [[Canada]] lengre kystlinje enn Norge. I tillegg finnes det flate [[vidde]]r, samt brede [[dal]]er, spesielt på Østlandet, men også i Trøndelag. [[Nord-Norge]] er også kjent som [[midnattssol]]ens land, da landet delvis ligger nord for [[nordlige polarsirkel|polarsirkelen]]. Her går ikke solen under horisonten i en periode om sommeren, og om vinteren er disse områdene i en tilsvarende lang periode uten sollys.

Finnmarksvidda er et platå av moderat høyde (200–400 meter), men høyfjellspreget klima og vegetasjon. Helgeland er preget av omfattende skjærgård og lange daler i nord-sør-retning innenfor den oppskårne kysten. Nordland nord for Bodø har ikke de skjermende daler. Lofoten og kysten av Troms er sterkt oppskåret av fjorder og består av flere store øyer. I Troms og Finnmark ligger de høyeste fjellene nær kysten. Jordsmonnet er godt egnet til jordbruk, men klima gjør husdyrhold mest egnet.{{Sfn|Klunde|1968|s=86}}

Trøndelag har naturlig grense i høyfjellet mot Oppland og Hedmark (Innlandet fylke). Nordmøre hører med sine skoger og brede daler topografisk naturlig sammen med Trøndelag. Ytre strøk av Trøndelag er preget av [[strandflaten]] i varierende bredde. Rundt midre og indre del av Trondheimsfjorden er det brede, fruktbare daler som går over i store skoger og snaufjell. Den beste matjorden rundt Trondheimsfjorden finnes på de marine avsetningene i lavere strøk. {{Sfn|Klunde|1968|s=83}} I Trøndelag er det større områder med sammenhengende lavland enn på Vestlandet.<ref>[[#Norge1980|''Norge'' (1980)]], s. 20–23.</ref>

De sentrale fjellstrøkene over {{formatnum:1000}} m.o.h. i Sør-Norge strekker seg som et belte fra Setesdal-/[[Ryfylkeheiene]] i sør til de indre deler av [[Sunnmøre]] i nord, videre i en sørvestlig-nordøstlig retning. Disse fjellene danner vann- og værskille mellom Østlandet og Vestlandet. Fjellområdet består dels av sammenhengende lett kuperte vidder og dels av ville fjellområder med store høydeforskjeller. De høyeste toppene er i Jotunheimen, med Norges høyeste punkt på fastlandsnorge [[Galdhøpiggen]] med sine {{formatnum:2469}} meter over havet.<ref>[[#Norge1980|''Norge'' (1980)]], s. 20–21.</ref>

På Østlandet er dalene lange, slakke og oftest U-formet. Dalene er generelt åpnest i lavere høyder og høydene mellom dalene er ofte under skoggrensa og danner skogkledde åser. På Vestlandet står fjellene i større grad enn på Østlandet som spisse tinder, smale rygger eller bratte vegger. Dalene er særlig i øvre del betydelig brattere enn på Østlandet. Terrasser dannet av landheving og fruktbare elveavsetninger danner grunnlag for bosetting og jordbruk. Jæren er en 60&nbsp;km lang og 15&nbsp;km bred slette som er Vestlandets viktigste jordbruksområde og en av tetteste bosettingene.<ref>[[#Norge1980|''Norge'' (1980)]], s. 20–23.</ref>
[[Fil:Dovre snöhetta Istjörni IMG 8963.JPG|miniatyr|Blokkhav ved [[Snøhetta]]]]
Typisk for Norge er avsetninger av løsmasser over bergrunnen i lavlandet og i bunnen av dalene. Løsmassene består av leire, sand, grus og morenejord. I høyere strøk finnes ferske morener avsatt av eksisterende breer. Bratte fjellsider er ofte dekket av urer og steinblokker eller vifter av grus og stein. Torvmyrer er særlig tykke på strandflaten og noen steder er myrene dannet ved gjengroing av grunne innsjøer. I store elvedaler dannes banker og delta av løsmasser. Høyfjellet er ofte dekket av «[[blokkhav]]» som er store områder med steinblokker dannet ved frostsprenging i berggrunnen på stedet. På Vestlandet finnes blokkhav ned til noen hundre meter over.<ref>[[#Norge1980|''Norge'' (1980)]], s. 23.</ref>
Norges (og Europas) nordligste punkt på fastlandet ligger på [[Kinnarodden]] i Finnmark. Det sørligste punktet i Norge ligger på halvøya [[Lindesnes kommune|Lindesnes]]. [[Norges geografiske midtpunkt]] ligger i [[Steinkjer]].

===Berggrunn og fjell===
{{utdypende|Norges berggrunn}}{{se også|Den kaledonske fjellkjede|Den skandinaviske fjellkjede}}
Norges fjellgrunn er generelt svært gammelt sammenlignet med berget lenger sør i Europa. De eldste bergartene er omkring 2700 millioner år og finnes i Finnmark og Lofoten. [[Gneis]], [[granitt]] og [[amfibolitt]] er vanligst.<ref>[[#Naturleksikon|''Norsk naturleksikon'' (1978)]], s. 8.</ref> Etter siste istid har [[Postglasial landhevning|landet hevet seg]] opp til 220 meter (Oslo-området), mens Jæren bare hevet seg 10 meter da isen forsvant. Innlandet er preget av skog, myrer og vann i tillegg noe dyrket jord der klima og jordsmonn er egnet.<ref>[[#Naturleksikon|''Norsk naturleksikon'' (1978)]], s. 12.</ref> Berggrunnen og jordsmonnet i Norge er generelt fattig på [[kalk]].<ref name="ReferenceC">[[#Naturleksikon|''Norsk naturleksikon'' (1978)]], s. 24.</ref> Vann med oppløst CO<sub>2</sub> løser opp fast kalkstein som vaskes bort med vannet og denne prosessen danner [[karst]]-landskap [[grotte]]r og hulrom der berget er rikt på kalk. I Norge finnes kalksteinsgrotter først og fremst i [[Rana]], blant annet [[Grønligrotta|Grønnligrotten]], samt noen mindre forekomster i [[Fræna]]. Grottene i Norge er så unge at det er lite utviklede [[Stalaktitt|stalaktitter]] og [[Stalagmitt|stalagmiter]].{{Sfn|Gjessing|1978|s=139-141}}

Berggrunnen ble trolig skrapet nokså ren for løsmasser under istiden. Da isen forsvant etterlot ferske løsmasser i form av [[morene]]r som er en blanding små (sand og leir) og stor partikler (steiner og blokker). Den store endemorenen fra [[Yngre Dryas]], [[Raet]], må nevnes spesielt. Sortert materiale er avsatt under havnivå og danner blant annet leirjord som kom til syne etter landhevningen. Jord og annen løsmasse dannes også ved fra berggrunn ved forvitring og skred.<ref>[[#Naturleksikon|''Norsk naturleksikon'' (1978)]], s. 208.</ref> Opptil 10&nbsp;% av landet er dekket av [[myr]] hvorav noen er faste å gå på mens andre er våte og ikke kan krysses til fots. Næringsrike myrer kan ha stort artsmangfold av planter og fugler.<ref>[[#Naturleksikon|''Norsk naturleksikon'' (1978)]], s. 274.</ref>

Berggrunnen består i hovedtrekk av<ref name="fjellverden">{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1980 | tittel = Norges fjellverden | isbn = 8270101079 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Det Beste | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012120738029 | side = 12}}</ref>
* [[Oslofeltet]]: fra Grenland via Oslo og Ringerike til Mjøsa
* [[Grunnfjell]]:
**[[Prekambrium]]: Det sentrale Østlandet uten Oslofeltet, Telemark, Agder, Ryfylkeheiene, Finnmarksvidda
**Senere skjøvet og foldet: Vestlandet, Trøndelagskysten, Lofoten, Vesterålen, øyene i Troms
* Senprekambrium: Østlandet nord for Mjøsa, Varangerhalvøya, Vest-Finnmark
* [[Kambrosilur]]: Indre Trøndelag, Nordland, Troms

Den norske fjellkjeden strekker seg fra Ryfylke via Jotunheimen, Rondane, Nordland, Troms og Finnmark. Den er rester av den kaledonske fjellkjeden.<ref name="fjellverden" /> De norsk fjellområdene utgjør størstedelen av [[Den skandinaviske fjellkjeden]] (også kalt Scandes) som strekker seg fra 58° til 71° nord.<ref>Odland, A. (2015). Effect of latitude and mountain height on the timberline (Betula pubescens ssp. czerpanovii) elevation along the central Scandinavian mountain range. ''Fennia - International Journal of Geography'', 193(2), 260–270. Retrieved from https://fennia.journal.fi/article/view/48291</ref><ref>{{Kilde artikkel|tittel=Radar Surveys on Scandinavian Glaciers, in Search of Useful Climate Archives|publikasjon=Geografiska Annaler: Series A, Physical Geography|doi=10.1080/04353676.1996.11880460|url=https://doi.org/10.1080/04353676.1996.11880460|dato=1996-08-01|fornavn=Per|etternavn=Holmlund|etternavn2=Näslund|fornavn2=Jens-Ove|etternavn3=Richardson|fornavn3=Cecilia|serie=2-3|bind=78|sider=147–154|issn=0435-3676|besøksdato=2021-05-12}}</ref><ref>Leif Kullman "20th Century Climate Warming and Tree-limit Rise in the Southern Scandes of Sweden," ''AMBIO: A Journal of the Human Environment'' 30(2), 72–80, (1 March 2001). https://doi.org/10.1579/0044-7447-30.2.72</ref> Norges høyeste fjell er konsentrert omkring Sognefjordens innerste del med [[Jostedalsbreen]], [[Jotunheimen]] og [[Skarvheimen]]. Området Folgefonna-Hardangervidda-Gausta har topper på over {{formatnum:1500}} meter. Rondane-Dovrefjell har topper over {{formatnum:2000}} meter. [[Reinheimen]], [[Romsdalsalpene]] og Sunndalsfjella har mange topper opp mot {{formatnum:2000}} meter. Mellom Østlandet og Vestlandet er Lesjaskogsvatnet den eneste overgangen under {{formatnum:1000}} meter. I [[Okstindan]] og [[Lyngsalpene]] er det topper på {{formatnum:1500}}–{{formatnum:2000}} meter over havet. Nord for Røros og Sylan er det i Trøndelag bare ubetydelige områder over {{formatnum:1000}} meter, mens i Troms, Nordland og deler av Vest-Finnmark er betydelig områder over {{formatnum:1000}} meters høyde.<ref name="Reusch1927" />

I høyfjellet (over omkring {{formatnum:1200}} meter) har mye frostforvitring mange steder etterlatt [[blokkhav]] eller steinflyer. Dette er forvitringsmateriale som har blitt liggende på opphavsstedet. Forvitring i bratt terreng kan vær til ras eller sig.{{Sfn|Dokken|1999|s=37}}

===Permafrost===
{{se også|Permafrost}}
På hovedlandet finnes det usammenhengende [[permafrost]] (vedvarende [[Tele (jord)|tele]]) over 1300-1600 m.o.h. i Sør-Norge (særlig i området Jotunheimen-[[Reinheimen]]-[[Dovrefjell]]) og 900 meter i Nord-Norge (blant annet indre Troms og omkring [[Reisadalen]], i Kvænangen og på Finnmarksvidda); øst i Finnmark finnes det permafrost ned til 400 meters høyde. På Svalbard er det flere hundre meter dyp permafrost på det meste av øygruppen.<ref>{{Kilde www|url=https://www.mn.uio.no/geo/forskning/aktuelt/aktuelle-saker/2016/permafrost-norge.html|tittel=Geoforskere advarer: Permafrosten forsvinner - Institutt for geofag|besøksdato=2022-11-27|fornavn=Besøksadresse GeologibygningenSem|etternavn=Sæl|fornavn2=s vei 1 0371 OSLO Norge Postadresse Boks 1047 Blindern 0316 OSLO Norge|etternavn2=Telefon|språk=no|verk=www.mn.uio.no}}</ref><ref>{{Kilde oppslagsverk|tittel=permafrost|url=http://snl.no/permafrost|oppslagsverk=Store norske leksikon|dato=2021-08-06|besøksdato=2022-11-27|språk=nb|fornavn=Karianne|etternavn=Lilleøren}}</ref><ref>{{Kilde www|url=https://www.aftenposten.no/viten/i/zLylLb/hva-skjer-naar-permafrosten-forsvinner|tittel=Hva skjer når permafrosten forsvinner?|besøksdato=2022-11-27|språk=nb|verk=www.aftenposten.no}}</ref><ref>{{ Kilde bok | forfatter = Vorren, Karl-Dag  | utgivelsesår = 1967 | tittel = Evig tele i Norge | utgivelsessted = Tromsø | forlag = Universitetsforl. | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010111506048 | side = }}</ref> I Jotunheimen er det registrert mer enn 100 meter dyp permafrost. På Svalbard finnes permafrost overalt unntatt under de største breene og under fjordene. Langs kanten av subpolare isbreer er det permafrost og breene er der frosset fast til bakken.<ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1993 | tittel = Norge nord for fastlandet: Barentshavet, Svalbard og Jan Mayen : regionstudium i geografi | isbn = 8203139205 | utgivelsessted = [Oslo] | forlag = Aschehoug | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014052705061 | side = }}</ref> I 2007 ble det meldt at det er mer permafrost på fastlandet enn tidligere antatt.<ref>{{Kilde www|url=https://www.apollon.uio.no/artikler/2007/permafrost.html|tittel=Tiner permafrosten, raser fjellet - Apollon|besøksdato=2022-11-27|fornavn=Besøksadresse 7|etternavn=etasje|fornavn2=Lucy Smiths hus BlindernProblemveien 7 0313 OSLO Postadresse Apollon Postboks 1076 Blindern 0316 Oslo|etternavn2=Telefon|språk=no|verk=www.apollon.uio.no}}</ref>