Redigerer Norges demografi (avsnitt)

==Bosetningsmønster==
Det var stor innenlandsk flytteaktivitet i befolkningen i 2013. Antall innenlandske flyttinger over kommunegrensene økte til 235 000. Dette var det høyeste antallet noen gang, og 4 500 flere enn i 2012. Innenfor kommunene var det 432 100 flyttinger, 5 700 færre enn i 2012 og det nest høyeste noen gang.<ref name=ssbfly2013/>

Flyttingene i 2013 bidro til en ytterligere sentralisering av bosettingen, og per 1. januar 2014 bodde 68 prosent av befolkningen i de 150 mest sentrale kommunene.<ref name=ssbfly2013/>

[[Østfold]] og [[Akershus]] skilte seg ut med et samlet innenlandsk flytteoverskudd på 5 000 i forhold til resten av landet. Dette er fylkene der en i tillegg til egne arbeidsplasser har kort pendleravstand til Oslo. Åtte av fylkene hadde innenlandsk flytteoverskudd, og de andre 11 fylkene hadde innenlandsk nettoutflytting, det flyttet flere ut til de andre delene av landet enn det flyttet folk inn fra resten av landet.<ref name=ssbfly2013/>

Flyttetapet var størst i [[Oslo]] og [[Nordland]], med 1 300 flere utflyttinger enn innflyttinger i hvert av fylkene. Mange av dem som flyttet fra Oslo, flyttet til Akershus, mens de som flyttet ut av Nordland, oftest flyttet adskillig lengre. I prosent av folketallet var flyttetapet størst i [[Sogn og Fjordane]], deretter fulgte de tre nordligste fylkene.<ref name=ssbfly2013/>

===Hovedtrekk i moderne tid===
Norge er at av de tynnest befolkede landene i Europe etter Island. De nordlige delene av Norge, Sverige og Finland er de tynnest befolkede regionene i EU/EØS med ned mot 2 innbyggere/km<sup>2</sup>.{{Sfn|Tothammer|1961}}<ref>{{Kilde www|url=https://ec.europa.eu/eurostat/web/products-eurostat-news/-/DDN-20200430-1|tittel=How closely do people live together in your region?|besøksdato=2021-03-02|språk=en-GB|verk=ec.europa.eu}}</ref><ref>{{Kilde www|url=https://www.ssb.no/a/aarbok/tab/tab-050.html|tittel=Statistisk årbok 2013, Tabell 50: Folkemengd, landareal og folketettleik, etter fylke|besøksdato=2021-03-02|verk=www.ssb.no}}</ref> 

Norge er tettest befolket i og rundt Oslo og rundt Oslofjorden samt på Nord-Jæren (med Stavanger), i Bergen og rundt Trondheimsfjorden.<ref>[[#Norge|''Norge'' (1971)]], s. 50-52.</ref> Tromsø, Trondheim, Bergen, Stavanger og Kristiansand regnes som landsdelssentre på grunn av sin relative størrelse og sentrale funksjoner overfor omlandet.<ref name="Nystad" />{{rp|160}} I 2018 bodde 82&nbsp;% av innbyggerne i [[tettsted]]er, og 58&nbsp;% bodde i tettsteder med minst {{formatnum:10000}} innbyggere. I Oslo fylke bodde 99&nbsp;% av innbyggerne i et tettsted, i Hedmark fylke 58&nbsp;%. Av landets kommuner var det i 2018 28 som ikke hadde noe tettsted etter SSBs definisjon. [[Tettstedet Oslo]] hadde i 2018 1 million innbyggere, noe som tilsvarer nær 19&nbsp;% av landets befolkning.<ref>{{Kilde www|url=https://www.ssb.no/befolkning/artikler-og-publikasjoner/over-1-million-innbyggere-i-oslo-tettsted|tittel=Over 1 million innbyggere i Oslo tettsted|besøksdato=2020-08-08|språk=no|verk=ssb.no}}</ref>

===Historisk utvikling===
Det er ingen manntall eller andre fortegnelser over befolkning og bosetning i middelalderen. Ved [[reformasjonen]] var folketallet under 200&nbsp;000 og først i 1650 var folketallet på samme nivå som før svartedauden.<ref>{{cite web|url=http://snl.no/Norsk_historie_fra_1130_til_1537|title=Norsk historie fra 1130 til 1537 – Store norske leksikon|publisher=Snl.no|date=|accessdate=2013-10-19}}</ref><ref>{{cite web|url=http://snl.no/Norsk_historie_fra_reformasjonen_1536_til_1814|title=Norsk historie fra reformasjonen 1536 til 1814 – Store norske leksikon|publisher=Snl.no|date=|accessdate=2013-10-19}}</ref> Da kristendommen ble innført etter år 1000 var folketallet omkring {{formatnum:200000}}. Etter svartedauden ble mange gårder og bosetninger forlatt og lagt øde, i de mest marginale jordbruksområdene ble opp mot 80 % av gårdene oppgitt. Steder som Skien, Veøy og Borgund (Ålesund) gikk ut av bruk som kjøpstader.<ref>Bjørkvik, Harald: ''Folketap og sammenbrudd 1350–1520''. Aschehougs Norgeshistorie. Oslo, 1996.</ref> Ved år 1300 var folketallet et sted mellom {{formatnum:300000}} og {{formatnum:560000}} avhengig av beregningsmetode. Vanlige metoder tar utgangspunkt i detaljerte opplysninger om gårder i hver bygd og sammenholde dette med situasjonen i 1660 da det finnes gode manntall. Fra 1300 til 1660 skjedde en endring i næringsgrunnlaget slik at kystbygdene fikk en større andel av folketallet. De indre bygdene på Østlandet hadde relativt større befolkning i høymiddelalderen enn etter reformasjonen. [[Kåre Lunden]] konkluderer med at folketallet ved år 1300 var nærmere {{formatnum:500000}}, av disse bodde 15000 i byer. Lunden tror at folketallet i 1660 fortsatt var litt lavere enn toppen før svartedauden og peker på at gårdsbosetningen i 1660 ikke nådde samme utbredelse som i høymiddelalderen. I år 1660 var folketallet i Troms og Finnmark henholdsvis 6000 og 3000 (2 % av samlet folketall), i 1300 hadde disse områdene enda mindre andel av landets bosetning og i Finnmark var det knapt norsktalende innbyggere. I høymiddelalderen var det gunstigere klima for korndyrking i nord. Basert på antall gårdsbruk økte folketallet 162 % fra 1000 til 1300, i Nord- og Vest-Europa for øvrig var veksten 200 % i samme periode.<ref name="Lunden">{{Kilde bok|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2015052808030|tittel=Norge under Sverreætten: 1177–1319 : høymiddelalder|forfatter=Lunden, Kåre|forlag=Cappelen|isbn=8202153336|utgivelsessted=[Oslo]|side=|utgivelsesår=1995}}</ref>{{rp|262–268}}

Det har vært vanskelig å anslå folketallet i de norske middelalderbyene, men det er regnet som sikkert at byene vokst raskt i middelalderen. [[Oscar Albert Johnsen]] anslo bybefolkningen før svartedauden til {{formatnum:20000}} hvorav 7000 i Bergen, 3000 i Nidaros, 2000 i Oslo og 1500 i Tunsberg. Basert på arkeologiske undersøkelser anslår Lunden at det i Oslo var omkring 1500 innbyggere fordelt på 250 husstander i år 1300. Bergen ble tettere bebygd og ble med konsentrasjonen av eksporten der til Norges i særstilling største by i flere hundre år.<ref name="Lunden2">{{Kilde bok|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2015052808030|tittel=Norge under Sverreætten: 1177–1319 : høymiddelalder|forfatter=Lunden, Kåre|forlag=Cappelen|isbn=8202153336|utgivelsessted=[Oslo]|side=|utgivelsesår=1995}}</ref>{{rp|319–325}} [[Knut Helle]] antyder {{formatnum:20000}} bybefolkning på det meste i høymiddelalderen, hvorav nesten halvparten i Bergen.<ref name="ReferenceA">[[Norges historie#Helle2013|Helle mfl (2013)]], s. 65</ref>

Den viktigste endringen på 1800-tallet var sterk vekst i folketallet i Oslo ([[Christiania]]) med omland: Oslo/Akershus' (fylkesgrensene i 1970) andel av befolkningen økte fra 7,5&nbsp;% i 1801 til 17,4&nbsp;% i 1930. Fra 1801 gikk Finnmarks andel av befolkningen fra 0,9&nbsp;% til 2&nbsp;% i 1970. Hordaland med Bergens andel gikk svakt opp i perioden. Møre og Romsdals og Sør-Trøndelags andel var uendret. Sogn og Fjordanes andel gikk tilbake fra 6&nbsp;% til 2,6&nbsp;%. [[Agder]] gikk tilbake fra over 8&nbsp;% til 5&nbsp;%. Oppland gikk tilbake fra 7,5&nbsp;% til 4,4&nbsp;%. Nye tettsteder vokste frem i forbindelse med industrialiseringen på slutten av 1800-tallet og med kraftutbyggingen rundt århundreskiftet. Samtidig med vandringer innad i Norge foregikk den store utvandringen til Nord-Amerika. Utbyggingen av jernbane og rutegående dampskip i alle kyststrøk forenklet flytting innenlands. Før 1930 var det relativt lite utflytting fra Nord-Norge.<ref>[[#Norge|''Norge'' (1971)]], s. 50–52.</ref>