Redigerer Norges Kommunistiske Ungdomsforbund (avsnitt)

====Kampen mot fascismen====
[[Fascisme]]ns fremvekst i Europa, først og fremst i [[Italia]] og [[Tyskland]], ble i arbeiderbevegelsen{{Klargjør}} ansett{{Trenger referanse}} som en viktigere trussel enn den som kom fra det borgerlige klassesamfunnet. Dette gjorde at NKU anså at det ble nødvendig å la kritikken mot sosialdemokratiet forstumme til fordel for en forsoningspolitikk{{Når}}, med formål å sveise arbeiderbevegelsen sammen i kampen mot [[fascismen]].

Kommunistpartienes nye hovedlinje ble «enhetsfront med sosialdemokratene» og på dette grunnlaget igjen en videre «folkefront» hvor det også var plass til borgerlige demokrater. Det første initiativ til dette ble tatt våren [[1934]] av det franske kommunistpartiet. Som offisiell Kominternlinje ble folkefrontpolitikken lansert på verdenskongressen i [[Moskva]] i august [[1935]] av Kominterns nye generalsekretær, [[Georgi Dimitrov]].

Folkefrontpolitikken ble Kominterns generallinje helt fram til ikke-angrepsavtalen mellom Sovjetunionen og Tyskland høsten [[1939]]. Dette til tross for at bestrebelsene på å danne en bred front mot fascismen ikke fikk særlig oppslutning blant de som kommunistpartiene henvendte seg mot. Allerede i mars [[1933]] hadde NKP henvendt seg til sentralstyret i DNA med forslag om forhandlinger for et «kampfellesskap mot fascismen og de kapitalistiske framstøt». Fra DNA-ledelsen ble det svart at forhandlinger bare var av interesse dersom NKP godtok at de skulle sikte mot en organisatorisk samling i ett arbeiderparti.

NKP-ledelsen på sin side avviste at et slikt skritt stod på dagsordenen i den nåværende alvorlige situasjonen. I et opprop henstilte den til medlemmene av DNA og [[Arbeidernes ungdomsfylking]] (AUF) om å skape en enhetsfront nedenfra, for på denne måten å «tvinge frem forhandlinger ovenfra, mellom ledelsene».

På grunnplanet i arbeiderbevegelsen var holdningene til enhet og samling mellom de to arbeiderpartier mer positive enn på lederplanet hos DNA. Flere steder ble det samarbeidet lokalt, særlig i fagforeningene. Og ikke minst var arbeideridretten en faktor som fikk NKUere og AUFere sammen. Sammenslåingen av [[Kommunistenes Kampforbund for Rød Sportsenhet]] og [[Arbeidernes Idrettsforbund]] i 1934 var et konkret resultat av folkefrontpolitikken.

I august 1935 ble det fra NKU med [[Arne Gauslå]] som leder foretatt et framstøt mot AUF-ledelsen om en enhetsfront. Liknende framstøt ble gjort mot lokale AUF-lag enkelte steder. AUFs landsmøte i 1934 hadde innskjerpet forbudet mot slikt. Men nå sa AUF-ledelsen seg likevel villig til å oppta forhandlinger om en organisatorisk samling av de to ungdomsorganisasjonen. NKU-ledelsen aksepterte dette, og forhandlinger kom i gang i oktober.

Det ble problemer da det gikk opp for AUF at NKU primært bare var interessert i et politisk fellesopprop, mens AUFs forhandlere presiserte at en organisatorisk samling innebar innlemmelse i DNA. NKU-forhandlerne kunne strekke seg til en felles ungdomsorganisasjon på sikt, med medlemmer både fra DNA, NKP og partiløse sosialister. En forutsetning var at alle bøyde seg for lovlig fattede vedtak i fellesorganisasjonen. NKU så en ny ungdomsorganisasjon i lys av å bedre samarbeidet mellom moderpartiene NKP og DNA, «for å bidra til arbeiderklassens politiske enhet i ett enhetlig marxistisk parti».

Subsidiært foreslo NKU at AUF fortsatt kunne opprettholde sin organisatoriske tilknytning til DNA, men at enkeltmedlemmer som ønsket det, i den nye fellesorganisasjonen individuelt kunne stå i NKP. NKUs forslag ble avvist av AUFs forhandlere.

Også NKP gjorde i 1935 fornyede framstøt mot DNA for å skape en folkefront, men igjen ble de møtt med krav fra DNA om organisatorisk samling. Et forslag fra NKP om å stille felleslister ved stortingsvalget i [[1936]] ble avvist, selv om forslaget bare innebar felleslister der NKP sto sterkest og trekking av lister til fordel for DNA de andre stedene.

Fra juli 1936 til våren 1939 raste [[Den spanske borgerkrigen|borgerkrigen i Spania]]. Utgangspunktet var et opprør mot den lovlig valgte regjeringen, iverksatt av fascistisk orienterte offiserer fra spansk [[Marokko]], ledet av [[Francisco Franco|general Franco]].

NKU var sammen med en bred bevegelse av både NKP, DNA, AUF, fagbevegelsen, arbeideridretten og andre organisasjoner sterkt engasjert i hjelpearbeidet for [[Spania]]. Store summer av penger, mat, klær og medisiner ble samlet inn. Ambulanser, barnehjem og sykehus ble drevet i Spania for norske midler. Da borgerkrigen sluttet med seier for Francos fascister, var det samlet inn 2 millioner kroner.

Men for mange fra NKU og arbeiderbevegelsen var det ikke nok å bare delta i det humanitære arbeidet for den spanske republikken. De følte at dette var ikke bare Spanias kamp mot fascismen, men hele den internasjonale arbeiderklassens kamp, og rundt 300 meldte seg til militærtjeneste på linje med mange andre fra nær sagt alle kanter av verden. Mange av de som senere skulle stå fremst i kampen mot den tyske okkupasjonsmakten – slik som [[Asbjørn Sunde]] – fikk sin ilddåp i Spania.

Men mange medlemmene vendte aldri tilbake. Dette gjaldt blant annet for [[Oluf Milde]], som var NKUs formann på Vestlandet. For de som vendte tilbake fra tjeneste i Spania ventet et oppgjør med rettsstaten. Arbeiderpartiregjeringen hadde undertegnet nonintervensjonsavtalen og gjort det straffbart for norske borgere å tjenestegjøre under den spanske republikk.

Frivillige som ble arrestert fikk tre måneders fengsel. Også å drive verving var ulovlig, og politiet gjennomførte flere husundersøkelser og arrestasjoner for å avsløre slik virksomhet. Særlig rettet aksjonene seg mot NKP og NKUs lokaler og presse.