Redigerer Norge under Napoleonskrigene (avsnitt)

== Krig med Sverige ==
[[Fil:Skielober 1811.jpg|thumb|En norsk skiløper under den svensk-norske krigen i 1808-1809. Tegnet av [[Johannes Senn]] [[1811]].]]
{{Utdypende|Krigen med Sverige 1808-1809}}
I februar 1808 erklærte Danmark-Norge krig mot Sverige. Planen for Napoleons allierte var at Danmark-Norge, Russland og Frankrike alle skulle angripe Sverige fra hver sin kant. Russland invaderte [[Finland]] (som den gangen var en del av Sverige), men danske og franske soldater ble avskåret av britene fra å angripe fra sør, og den norske hæren var i for dårlig forfatning til å invadere fra vest. Sverige invaderte Norge i april, men kom bare til [[Østlandet]], hvor de ble stoppet delvis av den norske hæren og delvis av mangel på mat og transportmuligheter. For Sverige var det viktigst å beholde Finland, og de satte derfor ikke inn de største ressursene i Norge. I desember [[1809]] sluttet Danmark-Norge og Sverige fred i [[Jönköping]], uten territorielle endringer.

Krigen førte imidlertid til flere endringer. Den bidro til [[revolusjon]]en i Sverige i 1809, da kong [[Gustav IV Adolf]] ble avsatt og landet fikk en forholdsvis moderne [[grunnlov]]. Avsettingen av Gustav Adolf kunne ha ført til en ny forening av de [[skandinaviske]] landene, da dansk-norske kong Frederik ble tilbudt også den svenske tronen. Frederik avslo imidlertid, og prins [[Christian August]], formann for regjeringskommisjonen, ble valgt til svensk tronarving. Christian August var populær også i Norge, og sammen med misnøyen med Danmark fordi de hadde dratt Norge inn i krigene, gjorde det at flere nordmenn, spesielt på Østlandet, begynte nå å håpe på en svensk-norsk union.<ref>[[Norgeshistorie.no]], [[Morten Nordhagen Ottosen]]: [http://www.norgeshistorie.no/grunnlov-og-ny-union/artikler/1348-krigen-1808-1809.html «Krigen 1808–1809»]. Hentet 16. des. 2016.</ref>

=== Kielfreden ===
[[Fil:Prins Christian Frederik.jpg|thumb|left|[[Christian Frederik]], først [[stattholder i Norge]], i mai 1814 valgt til norsk konge, for deretter å bli tvunget til å abdisere i august samme år.]]
{{Utdypende|Kielfreden}}
Danmark-Norge ble på mange måter tvunget inn i Napoleonskrigene av [[stormakt]]ene. I [[1813]] forsøkte Frederik, som da var blitt konge, å bryte alliansen med Napoleon etter hans store nederlag i [[Russland]] i desember [[1812]]. Kong Frederik ville bytte side, men stormaktene krevde at han måtte avstå Norge for å få bli med i alliansen mot Napoleon. Sverige var blitt lovet Norge for sin innsats i Napoleonskrigene, og representantene for stormaktene mente fortsatt at de kunne bestemme over land, folk og grenser som de ville. Kong Frederik nektet å gi fra seg Norge og fortsatte alliansen med Napoleon. Da Napoleon tapte i [[folkeslaget ved Leipzig]] i oktober 1813, invaderte svenskene Danmark, og tvang danskene til å avstå Norge til svenskene i [[Kielfreden]] i januar [[1814]].<ref>[[Norgeshistorie.no]], [[Morten Nordhagen Ottosen]]: [http://www.norgeshistorie.no/grunnlov-og-ny-union/artikler/1347-utenrikspolitikk-1807-1814.html «Utenrikspolitikk 1807–1814»]. Hentet 16. des. 2016.</ref>

Det norske folket mente imidlertid at de selv stod fritt til å velge styreform nå som kong Frederik hadde sagt fra seg landet og løst dem fra [[enevelde]]t. Dermed begynte prins [[Christian Frederik]], [[stattholder i Norge]], sammen med flere fremstående nordmenn å forberede et opprør mot [[Kieltraktaten]] (som for øvrig aldri ble akseptert som et rettsdokument i Norge) og arrangerte [[stormannsmøtet på Eidsvoll]] i februar. Her ble det bestemt at det skulle kalles inn til en riksforsamling hvor Norge skulle få egen [[konstitusjon]] og velge egen konge.<ref>[[Norgeshistorie.no]], [[Odd Arvid Storsveen]]: [http://www.norgeshistorie.no/grunnlov-og-ny-union/artikler/1330-den-uakseptable-kieltraktaten.html «Den uakseptable Kieltraktaten»]. Hentet 16. des. 2016.</ref> Under [[riksforsamlingen]] på [[Eidsvoll]] i april-mai 1814 ble [[Grunnloven]] utformet og Christian Frederik valgt til norsk konge.

=== Krigen i 1814 ===
[[Fil:Det første norske flagget i 1814.PNG|thumb|Norges orlogsflagg i krigen med Sverige, innført 20. mai 1814.]]
{{Utdypende|Krigen med Sverige 1814}}
Norge hadde erklært seg selvstendig etter riksforsamlingen på Eidsvoll, men de europeiske stormaktene mente Kieltraktaten fortsatt gjaldt, og at Sverige hadde rett på Norge. Sommeren 1814 brøt det derfor ut krig mellom Norge og Sverige. 26. juli angrep svenske styrker [[Hvaler (kommune)|Hvaler]] og invaderte deretter [[Smålenene]] ([[Østfold]]). [[Halden]] ble [[Beleiring|beleiret]], og 4. august ble også [[Fredrikstad]] tatt. Kong Christian Frederik hadde planlagt et motangrep ved [[Rakkestad]], men svenskenes styrke gjorde at det måtte avlyses. 8. august konkluderte den norske kongen med at de ikke kunne vinne over svenskene, og aksepterte det svenske tilbudet om [[forhandling]]er. Disse endte med [[Mossekonvensjonen]] 14. august 1814.

Krigen varte altså bare i to uker, og er den siste krigen som har blitt kjempet mellom svensker og nordmenn. Det er også den siste krigen Sverige har deltatt i. Blant nordmennene var det delte meninger om krigen. [[Vestlending]]er og [[trønder]]e mente nordmennene burde kjempe mot svenskene til siste mann, mens [[østlending]]ene (som tross alt ble hardest rammet) mislikte krigen. Hundrevis av [[soldat]]er [[Desertering|deserterte]], og mange [[bønder]] i krigsområdene nektet å hjelpe den norske [[hær]]en.<ref>[[Norgeshistorie.no]], [[Morten Nordhagen Ottosen]]: [http://www.norgeshistorie.no/grunnlov-og-ny-union/artikler/1369-krigen-i-1814.html «Krigen i 1814»]. Hentet 16. des. 2016.</ref>

Krigen endte altså med seier for [[Carl Johan]], Sveriges kronprins (etter at Christian August døde i 1810). Etter forhandlingene i Mossekonvensjonen måtte Christian Frederik [[abdisere]] som norsk konge, men Norge fikk beholde Grunnloven. Carl Johan gav nordmennene rimelig gode vilkår, trolig for å unngå opprør og for å skape grunnlag for et godt samarbeid i den nye unionen. Carl Johan ønsket trolig også å fremstå som en sivilisert og fornuftig leder før deltagelsen [[Wienerkongressen]], en konferanse som skulle skape orden i Europa etter Napoleonskrigene. Det norske stortinget ble kalt sammen i oktober-november 1814. Her ble svenske kong [[Carl II]] ble valgt til norsk konge, og det ble vedtatt [[Liste over endringer i Norges grunnlov|grunnlovsendringer]] for å tilpasse Grunnloven til unionen med Sverige, resultatet ble den såkalte [[Novembergrunnloven]]. Dermed gikk Norge, etter noen få måneders selvstendighet, inn i en ny [[Norge-Sverige|union med Sverige]]. I denne unionen hadde Norge imidlertid en langt mer selvstendig stilling enn i den tidligere unionen med Danmark, med egen grunnlov og innenrikspolitisk frihet.<ref>[[Norgeshistorie.no]], [[Bård Frydenlund]]: [http://www.norgeshistorie.no/grunnlov-og-ny-union/makt-og-politikk/1312-mysteriet-1814-hvordan-kunne-det-skje.html «Mysteriet 1814 – hvordan kunne det skje?»]. Hentet 16. des. 2016.</ref>