Redigerer Nordaustlandet (avsnitt)

== Historie ==
=== Hvalfangst ===
Nordaustlandet var kjent av hvalfangere omkring 1650.

=== Ekspedisjoner ===
[[Fil:Hinlopenstretet1 (js).jpg|thumb|Hinlopenstretet. {{Byline|Jerzy Strzelecki}}]]
Den svenske zoologen [[Otto Martin Torell]] dro på en ekspedisjon til Svalbard og Bjørnøya i 1861 med de to selfangerskutene [[«Aeolus»]] og [[«Magdalena»]]. Besøket til Bjørnøya ble forhindret av drivis og i juni når begge skutene [[Storfjorden (Svalbard)|Storfjorden]] på Spitsbergens vestkyst. Torell reiser med «Aeolus» gjennom [[Hinlopenstretet]] og langs Nordaustlandet, mens den andre skuta seiler langs Spitsbergen. Ekspedisjonen varte fra juni til september.<ref name="NPTs42">{{Kilde bok
  | forfatter= Nils Petter Thuesen
  | utgivelsesår= 2005
  | tittel= Svalbards historie i årstall
  | utgave=
  | utgivelsessted= Oslo
  | forlag= Orion Forlag AS
  | side= 42
  | isbn=82-458-0742-7
  | språk=
 }}</ref>

I 1863 foretok [[Elling Carlsen]] fra [[Tromsø]] den første omseilingen av hele Svalbard og dokumenterer at Nordaustlandet er dekket av et nesten sammenhengende isdekke og at Svalbard kan omseiles i gunstige isår. Året etter seiler [[Sivert Tobiesen]], [[Johan Mattilas]] og [[Janne Aastrøm]] langs nord- og østsiden av Nordaustlandet, men ved det sørlige innløpet til Hinlopenstretet forliser båtene. Etter en strabasiøs ferd til vestkysten av [[Isfjorden (Svalbard)|Isfjorden]] ble de reddet av den første svalbardekspedisjonen til den svenske polarforskeren [[Adolf Erik Nordenskiöld]].<ref name="NPTs43">{{Kilde bok
  | forfatter= Nils Petter Thuesen
  | utgivelsesår= 2005
  | tittel= Svalbards historie i årstall
  | utgave=
  | utgivelsessted= Oslo
  | forlag= Orion Forlag AS
  | side= 43
  | isbn=82-458-0742-7
  | språk=
 }}</ref>

Under [[det internasjonale geofysiske år]] 1957–58 ble det bygd en svensk-finsk-sveitsisk vitenskapelig stasjon ved Murchisonfjorden.

=== Roald Amundsens ferd til Nordpolen ===
[[Fil:Roald Amundsen and N-25 near the North Pole.jpeg|thumb|Amundsen og hans menn nær Nordpolen med [[«N 25»]].]]

21. mai 1925 startet [[Roald Amundsen]] med fem mann i to flybåter fra [[Ny-Ålesund]]. Ombord på [[«N 25»]] var Amundsen navigatør, [[Hjalmar Riiser-Larsen]] fører og [[Karl Feucht]] mekaniker. Ombord på «N 24» var [[Leif Ragnar Dietrichson]] fører, [[Lincoln Ellsworth]] navigatør og [[Oskar Omdal]] mekaniker.{{tr}}

Etter ca. åtte timer i luften bestemte Amundsen seg for å lande for å kunne ta nøyaktig stedsobservasjon. Han fant en tilstrekkelig stor åpen [[råk]], men under landingen ble den ene flybåten skadet slik at den ikke kunne brukes. Den åpne råken lukket seg igjen ved hjelp av [[drivis]]en, og Amundsen og hans menn fikk med stor innsats trukket «N 25» opp på et isflak. De [[geodesi|geodetiske]] målingene som ble tatt fastslo at man var kommet til {{Nowrap|87° 44' nord.}} Det gjensto {{Nowrap|251 km}} til [[Nordpolen]].{{tr}}

«N 24» måtte etterlates i isen. Etter å ha stampet snø i 24 døgn for å få laget en provisorisk startbane maktet de å ta av 15. juni<ref>
{{Kilde bok
 | forfatter=
 | redaktør=Einar-Arne Drivenes og Harald Dag Jølle
 | utgivelsesår=2004
 | artikkel=
 | tittel=Norsk Polarhistorie
 | bind=
 | utgave=
 | utgivelsessted=
 | forlag=Gyldendal
 | side=
 | isbn=82-05-32654-1}}
</ref> med alle seks ombord i samme fly. De måtte etterlate all unødvendig vekt og overføre [[bensin]] fra den etterlatte «N 24» og de kunne ikke overføre mer bensin enn å nå frem til Nordaustlandet. De landet i [[Brennevinsfjorden]] nær [[Hinlopenstretet]], og stedet fikk navnet [[Amundsenodden]] og området ble navngitt [[Dornier-Walflya]]. Neste morgen ble de reddet av selfangstskuta [[«Sjøliv»]] fra [[Balsfjord]].<ref name="Arlov s429">{{Kilde bok
| forfatter= Thor B. Arlov
| utgivelsesår= 2003
| tittel= Svalbards historie
| utgave= 2. reviderte utgave
| utgivelsessted= Trondheim
| forlag= Tapir Akademisk Forlag
| side= 429
| isbn= 82-519-1851-0
}}
</ref> Denne hadde observert Amundsen og hans menn og fikk tatt flyet under slep. Amundsen og de fem andre ekspedisjonsmedlemmene ble fraktet til Ny-Ålesund. Få dager senere hentet Hjalmar Riiser-Larsen flybåten og fløy den til Ny-Ålesund, hvor den ble heist om bord i kullbåten «Albr. W. Selmer». Denne bragte flygerne og flyet til [[Horten]], og neste dag, den [[5. juli]] [[1925]], fløy «N 25» med de seks ombord til [[Oslo]].

=== Luftskipet «Italia» ===
[[Fil:Bundesarchiv Bild 102-05736, Stolp, Landung des Nordpol-Luftschiffes "Italia".jpg|thumb|Luftskipet «Italia».]]

Den italienske luftfartsingeniøren og generalen [[Umberto Nobile]] var med på den første flyturen over Nordpolen med [[luftskipet «Norge»]] sammen med [[Roald Amundsen]] og [[Lincoln Ellsworth]]. Men etter turen ble han og Amundsen uvenner over hvem som hadde æren for ferden. Nobile kom senere tilbake til [[Arktis]], denne gangen som leder av en ekspedisjon med [[Italia (luftskip)|luftskipet «Italia»]]. Det ble totalt foretatt tre flyvninger. De to første ferdene kartla nordøstkysten av [[Grønland]], [[Nikolai IIs land]] og Nordaustlandet, samt hentet inn vitenskapelig data av ulik karakter.{{tr}}

Den tredje ekspedisjonen begynte 22. mai 1928 og gikk til Nordpolen. På vei tilbake til Ny-Ålesund havarerte luftskipet på isen, og seks omkom og 10 var strandet med gondolen på den drivende pakkisen. En av de største internasjonale redningsaksjonen i polare strøk noensinne ble iverksatt, hvor over 1500 mennesker fra syv ulike nasjoner deltok. [[Kapp Rubin]], ved [[Nordkapp (Nordaustlandet)|Nordkapp]] på [[Laponiahalvøya]], ble brukt som base for redningsaksjonen. Kartene over Nordaustlandet var på den tiden dårlige og upresise, og de som deltok i redningsaksjonen hadde ikke kommunikasjonsutstyr, ingen riktige kart og ingen hjelp utenfra. Under redningsaksjonen omkom blant annet Roald Amundsen sammen med mannskapet i det franske [[Latham 47]]-flyet et sted utenfor [[Bjørnøya]].{{tr}}

Det skulle gå 48 dager før alle de overlevende fra Luftskipet «Italia» hadde blitt hentet ut fra den drivende [[Is|pakkisen]]. Nobile var den første til å bli hentet og brakt tilbake til Ny-Ålesund, siden man mente at han kunne lede redningen av resten av mannskapet derifra. Under et forsøk på å redde ut resten av mannskapet, ble redningsflyet, en [[Fokker C.V]] skadet under landing på isen, og den svenske piloten Lundborg måtte vente i 14 dager før hans kolleger klarte å lande og hente ham ut. Nobile ble satt i arrest ombord i følgebåten som lå i Ny-Ålesund og anklaget for å ha forlatt sitt mannskap. Han brukte resten av sitt liv på å forsvare seg mot disse og andre anklager.{{tr}}

På Nordaustlandet, øst for [[Kapp Platen]] og [[Duvefjorden]] fikk mange steder navn etter folk som var involvert i ekspedisjonen og redningsaksjonen, slik som [[Finn Malmgrenfjorden]], [[Alpiniøya]], [[Albertinibukta]], [[Běhounekodden]], [[Soraberget]], [[Viglieriberget]], [[Cuchnovskijodden]], [[Tandbergøya]], [[Van Dongenbukta]], [[Kapp Laura]] og [[Italiaodden]].<ref>{{Kilde www
 |url=http://www.spitsbergenairshipmuseum.com/norwegian/historie_norsk.htm 
 |tittel=Historie 
 |besøksdato=2009-12-20 
 |utgiver=Spitsbergen Airship Museum 
 |dato= 
 |url-status=død 
 |arkivurl=https://web.archive.org/web/20090927043037/http://www.spitsbergenairshipmuseum.com/norwegian/historie_norsk.htm 
 |arkivdato=2009-09-27 
}}</ref>

=== Andre verdenskrig ===
Krigen på Svalbard var en krig om været, en kamp om informasjon som var av stor betydning i Europa. Tyskerne begynte allerede i 1941 å bygge landstasjoner til bruk i værtjenesten etter at flere tyske værskip og -fly var blitt senket og skutt ned under oppdrag med å skaffe til veie meteorologisk informasjon. Landstasjonene ville være sikrere mot angrep, og Tyskland etablerte derfor flere hemmelige automatiserte og bemannede meteorologiske stasjoner på Svalbard, nordøstlig del av [[Grønland]] og på [[Frans Josefs land]]. I perioden 1944-45 var det fire bemannede værstasjoner på Svalbard. På Nordaustlandet ble [[Station Haudegen]] i [[Wordiebukta]] i Rijpfjorden oppført i september 1944 av de elleve mennene som skulle overvintre på stasjonen. Alle elleve var enten soldater eller militært personell og ble ledet av [[Wilhelm Dege]]. Stasjonen bestod av hovedhus, uthus og en nødradiostasjon plassert ca. 80 meter fra hovedhuset, i fjellet ovenfor.<ref name="SMHaudegen">{{Kilde www
 |url= http://www.sysselmannen.no/Haudegen_planlagt_istandsetting_n3yH6.pdf.file
 |tittel= Station Haudegen i Wordiebukta, Rijpfjorden. Sikring og enkle reparasjonsarbeider
 |besøksdato= 2009-12-13
 |utgiver= Sysselmannen
 |dato= 14. juli 2005
 }}{{død lenke|dato=august 2017 |bot=InternetArchiveBot }}</ref>

Stasjonen ble forlatt 6. september 1945 da tyskerne ble hentet av den norske selskuta [[«Blaasel»]], fire måneder etter at andre verdenskrig var avsluttet i Europa. Station Haudegen er den eneste tyske meteorologiske stasjonen som i dag har bevarte bygninger.<ref name="SMHaudegen" />