Redigerer Nikolaj II av Russland (avsnitt)

=== Tronfølge 1894 og regjeringstid ===
[[Fil:Nicholas II of Russia painted by Earnest Lipgart.jpg|thumb|Maleri av Nikolai II]]
[[Fil:Czar Nicholas II of Russia (1868-1917) (1905).ogv|thumb|Nikolaj II. bestiger en hest, 1905. Filmet av ukjent kameramann fra [[Edison Company]]]]
Nikolaj II tiltådte tronen 1. november [[1894]] etter sin far Aleksander IIIs død. Tidligere samme år, den 20. april, hadde han forlovet seg med [[Alexandra av Hessen]], til tross for at noen hadde advart ham om at det var upassende. De giftet seg 21. november 1894 etter at hun under navnet Aleksandra Fedorovna hadde konvertert til den ortodokse lære.<ref name="NF band 19">{{Runeberg.org|nfbs|0557.html  Nikolaus II Aleksandrovitj}}</ref> Alexandra ble foreldreløs 6 år gammel og som barnebarn av [[Victoria av Storbritannia|Victoria]] tilbragte hun mye tid hos slektningene i Storbritannia. Alexandra behersket engelsk og fransk, og ekteparet snakket bare engelsk sammen.<ref>Loscher, J. D. (2009). ''The Bolsheviks Volume II: How the Soviets Seize Power''. AuthorHouse.</ref><ref>Lang, S. (2011). ''European history for dummies''. John Wiley & Sons.</ref>

Paret fikk fire døtre og en sønn. Sønnen [[Aleksej Nikolajevitsj, kronprins av Russland|Aleksej Nikolajevitsj]] led av [[hemofili]] b (en slags blødersyke) som han hadde arvet fra morssiden. Predikanten og helbrederen [[Grigorij Rasputin]] hadde en tilsynelatende velgjørende virkning på Aleksej og fikk derved en stor innflytelse over tsarfamilien.

Ved Nikolajs kroning i [[Moskva]] i 1896 oppstod det panikk blant menneskemassene, og 3.000 mennesker ble trampet i hjel. Dette ble tatt som et dårlig omen. Tsaren deltok samme aften som katastrofen på ball hos den franske ambassadør, og forspilte dermed en del godvilje i folket.

Nikolaj viste ved begynnelsen av sin regjering interesse for humanistiske idealer. Han tok initiativ, og innkalte i [[1898]] til den første [[Haag-konvensjonene av 1899 og 1907|Haagkonferansen]]. På grunn av svak dømmekraft, en tilbøyelse til et isolert familieliv, og svak personlig autoritet, kom han snart i hendene på sine reaksjonære omgivelser. Det eneste standpunkt som han til slutt holdt urokkelig fast ved, var eneveldemonarkiets prinsipp. Familien levde som de forrige tsarer i umåtelig prakt og rikdom, mens folket var fattig. Regentparet var ikke demokrater og ignorerte alle trusler om revolusjon.

Utenrikspolitisk strebet han etter å bevare freden, men klarte ikke å forhindre [[den russisk-japanske krig]]s utbrudd eller i nevneverdig grad å påvirke den allmenne verdenspolitiske utvikling.<ref name="Svensk uppslagsbok 1146">{{Bokref|redaktör=[[Gunnar Carlquist|Carlquist, Gunnar]] |år=1937 |titel=Svensk uppslagsbok. Bd 19 |utgivningsort=Malmö |utgivare=Svensk Uppslagsbok AB |sid=1146}}</ref>

Nikolaj foretok flere europeiske reiser og møtte spesielt ofte [[Vilhelm II av Tyskland]], som også brevvekslet med tsaren og styrket ham i hans monarkistiske overbevisninger. Da Vilhelm II klarte å overbevise Nikolaj om en formell [[Björkötraktaten|allianse mellom Russland og Tyskland]], ble imidlertid disse planene kullkastet av det russiske ministerrådet. Mot [[1905-revolusjonen|revolusjonsbevegelsen i 1905]] ytet Nikolaj først en seig passiv motstand, men ble så tvunget til vidtgående konstitusjonelle konsesjoner, som imidlertid under de påfølgende år for det meste i praksis ble trukket tilbake.<ref name="Svensk uppslagsbok 1146" />

Nikolaj greidde heller ikke å hindre at Russland i 1907-08 ble tilsluttet den såkalte [[trippelententen]].<ref name="Svensk uppslagsbok 1146" />

Tsarens stilling ble ytterligere undergravet da hans kompetente statsminister [[Pjotr Stolypin]] ble myrdet i [[Kiev]] i [[1911]]. De svake ministrene som etterfulgte ham, og munken Rasputins tiltagende innflytelse, gjorde Nikolaj stadig mer upopulær.

Før [[første verdenskrig]]s utbrudd forsøkte Nikolaj inntil det siste å bevare freden, men han lot seg bli utmanøvrert av sterkt stridsvillige omgivelser, og tsaren ble ved overrumpling avtvunget sitt bifall til den russiske mobiliseringsordre som gjorde krigen uunngåelig. Da krigen vel var brutt ut holdt han imidlertid urokkelig fast ved sine allierte, og avviste de separatfredsforslag som høsten 1915 og høsten 1916 ble lagt frem fra sentralmaktenes side.<ref>{{Bokref|redaktör=[[Gunnar Carlquist|Carlquist, Gunnar]] |år=1937 |titel=Svensk uppslagsbok. Bd 19 |utgivningsort=Malmö |utgivare=Svensk Uppslagsbok AB |sid=1146-47}}</ref>

Under verdenskrigen led de russiske styrkene enorme tap mot [[Tyskland]] og [[Østerrike-Ungarn]]. Dette førte til at misnøyen i hæren øket og kampmoralen sank. Men det var ikke bare de væpnede styrkene som led. Folket var mistrøstig over den misére de levde i og det ble ikke bedre av at Russland led nederlag etter nederlag.