Redigerer Nelson Mandela (avsnitt)

=== Begynnende forhandlinger ===
I mars [[1982]] ble Mandela overført fra Robben Island til [[Pollsmoor Prison]] sammen med andre seniorledere i ANC som [[Walter Sisulu]], [[Andrew Mlangeni]], [[Ahmed Kathrada]] og [[Raymond Mhlaba]]. Det ble spekulert i at dette var for å fjerne den innflytelsen som disse hadde på en ny generasjon unge svarte aktivister som ble arrestert etter [[Soweto-opprøret]] i 1976.  

I ettertid har nasjonalpartiets daværende justis- og fengselsminister [[Kobie Coetzee]] imidlertid uttrykt at hensikten med flyttingen av Mandela fra øya, var like mye omvendt. Målet var, så diskret og forsiktig som mulig, å skape en direkte hemmelig kontakt mellom apartheidregjeringen og Mandela, som ble betraktet som pragmatisk og samarbeidsvillig. Dette ville imidlertid ha vært umulig så lenge han var under innflytelse fra sine yngre og mer militante medfanger, som dessuten var i stadig kontakt med eksil-ANC. 

I [[1985]] tilbød president [[Pieter Willem Botha|P.W. Botha]] Mandela betinget løslatelse om ANC ga opp bevæpnet kamp. Coetzee og andre statsråder hadde advart Botha mot dette og mente at Mandela aldri ville forplikte sin organisasjon til å gi opp bevæpnet kamp i bytte for personlig frihet. Mandela selv avviste forslaget med forakt og ga en uttalelse via sin datter [[Zindzi Mandela|Zindzi]] som sa at:

{{Sitat|Hvilken frihet er jeg tilbudt mens folkets organisasjon forblir forbudt? Kun frie menn kan forhandle. En fange kan ikke inngå kontrakter.<ref>Sparks, Allister (1994): ''Tomorrow is Another Country''. Struik.</ref> | }}

I november samme år møtte Coetzee Mandela på Volks Hospital i [[Cape Town]] hvor Mandela ble behandlet for [[prostata]]. Dette var det første av en rekke møter mellom ham og regjeringen som la grunnlaget for framtidig kontakt og forhandlinger. I 1988 ble Mandela separert fra resten av senior-fangene, og plassert i husarrest i en forholdsvis luksuriøs enebolig ved Victor Verster-fengselet, egentlig bygget for fangevoktere.<ref>[http://www.nelsonmandela.org/index.php/memory/views/chronology/ Nelsonmandela.org: chronology] {{Wayback|url=http://www.nelsonmandela.org/index.php/memory/views/chronology/ |date=20071012044247 }}</ref> Her fikk han tilgang til nyheter og informasjon  utenfra, han fikk en personlig sekretær og kokk, og dessuten muligheter for besøk av venner og familie. Mandela ble kjørt rundt på guidede turer til byer og steder i nærheten av fengselet, for å forberede ham på den forestående løslatelsen. Han fikk snart også møte representanter for fagbevegelsen [[COSATU]] og for [[United Democratic Front]], den lokale offisielle paraplybevegelsen mot apartheidregimet. Det ble, ukjent for myndighetene opprettet hemmelig kontakt mellom ham og ANCs eksilleder Oliver Tambo.<ref>{{Kilde www|url=http://www.sahistory.org.za/people/nelson-rolihlahla-mandela|tittel=Nelson Rolihlahla Mandela|besøksdato=2016-04-06|etternavn=jonas|verk=www.sahistory.org.za}}</ref> Mandela møtte president Botha direkte i 1989 da han ble invitert til presidentens bolig på te.<ref>Sparks, Allister (1994): ''Tomorrow is Another Country''. Struik.</ref> Samtidig nektet Botha å frigi Mandela og legalisere ANC og kommunistpartiet betingelsesløst, og volden og undertrykkelsen ble stadig mer brutal utenfor fengselet. Fra 1985 innførte Botha unntakstilstand over hele landet, samtidig som ANC kom opp med det berømte slagordet "Make South Africa ungovernable".<ref>{{Kilde www|url=http://www.anc.org.za/show.php?id=4470|tittel=Thabo Mbekis radiotale: Make South Africa Ungovernable 1985|besøksdato=06.04.2016|forfattere=Thabo Mbeki|dato=|forlag=|url-status=død|arkivurl=https://web.archive.org/web/20160416092216/http://www.anc.org.za/show.php?id=4470|arkivdato=2016-04-16}}</ref> 

Gjennom hele Mandelas fangeopphold var det i henhold til sørafrikansk lov forbudt både å ta bilde av, sitere eller på andre måter referere til Mandela. Det finnes derfor bare et par kornete bilder av ham tatt på avstand, fra de 27 år han satt i fengsel. Imidlertid figurerte han i stadig flere slagord, artikler, sanger og historier, slik at han etter hvert oppnådde legendarisk status innen den svarte delen av befolkningen, innen antiapartheidorganisasjonene og internasjonalt. I Norge er vel slagordet ''Free Nelson Mandela!'' det mest kjente, det forekom på jakkemerker, på plakater og ble ropt ut under demonstrasjoner. Da Mandela kom ut fra fengsel i 1990 var han dermed verdens mest kjente fange, og en av de mest ansette politiske aktivistene internasjonalt.

I [[1989]] kom nasjonen Sør-Afrika til en korsvei da Botha fikk slag og måtte gå av, og ble erstattet av den fortsatt relativt ukjente [[Frederik Willem de Klerk]]. De Klerk, som var ansett som relativt konservativ, overrasket alle da han åpnet parlamentet i 1990 med å legalisere ANC og alle andre antiapartheidorganisasjoner, og annonserte at Mandela og alle andre politiske fanger ville bli løslatt i februar [[1990]].