Redigerer Nasjonalisme (avsnitt)

== Nasjonalisme som historisk kraft ==

Ifølge historikeren [[Rolf Hobson]] har nasjonalisme fra midten av 1700-tallet, og til i dag (2015) vært den store oppløsende politiske kraften. Etter [[den franske revolusjon]]en var det nasjonalismen som tok suvereniteten fra dynastiet. Nasjonalismens fremvekst var tett knyttet til demokratisering, men endret karakter utfra hvilke ideologier den virket sammen med: [[liberalisme]]n, [[konservatisme]]n og [[sosialisme]]n. Fremveksten av nasjonalisme bidro sterkt til destabilisering av utenrikspolitikken. Nasjonalismen bidro til å styrke indre samhold, men også til brutal homogenisering av samfunn ved undertrykkelse av etniske minoriteter, [[Assimilering|tvangsassimilering]] og i ekstreme tilfelle [[etnisk rensing]].<ref>Hobson 2015, s. 22–23</ref>

I det tyvende århundre ble nasjonalismen radikalisert og fant en [[Totalitarisme|totalitær]] form i ulike [[fascisme|fascistiske]] regimer. Etter [[andre verdenskrig]] skjøt [[avkolonisering]]en fart, og nasjonalismen ble overtatt av lokale eliter, for å etablere uavhengige stater i kamp mot europeisk imperialisme. Nasjonalisme kan fremtre på en rekke ulike måter, men Hobson anser at det avgjørende er dens evne til å mobilisere til kollektiv handling.<ref>Hobson 2015, s. 23–24</ref>