Redigerer Namsos’ historie (avsnitt)

== Den store bybrannen i 1872 ==
[[Fil:Namsos1880-2 lindahl.jpg|thumb|Namsos ca. 1880, fotograf Axel Lindahl (1841-1906), fra Nasjonalbibliotekets billedsamling.]]
I 1856 ble det ansatt to vektere i Namsos. De ble lønnet av kommunen. Lønna for vekterjobben var 25 [[speciedaler]] i året. Hver time skulle vekteren rope klokkeslett, vindretning og andre beskjeder. Han skulle også tenne gatelyktene. Vekteren var også et slags politi og brannvakt.

I 1875 ble det ansatt en tårnvekter. Han skulle ha tilhold i et rom i kirketårnet. Her skulle han speide etter brann. Hver time skulle han blåse i en blikktrompet for å varsle tiden. Vaktordninga i kirketårnet ble avviklet etter den andre store bybrannen i 1897. Hele vekterordningen i Namsos ble avviklet for godt i [[1909]] etter 53 års virksomhet.

Vekterordningen forhindret ikke at Namsos ble rammet av flere store bybranner. I [[1872]] var det rundt 100 hus i Namsos, og byen hadde {{formatnum:1300}} innbyggere. Etter noen harde år var det igjen gode tider i byen. Trelastnæringen og fiskeriene hadde nok å gjøre. Ut på kvelden [[27. juni]] [[1872]] begynte det å brenne i et uthus i Namsegata. To gutter hadde lekt med fyrstikker i ei vedbu. Uhellet var ute, og bua tok fyr. Vinden var ikke gunstig, og i løpet av noen nattetimer var 80&nbsp;% av Namsos brent ned. Namsos var blitt omgjort til en askehaug. Byen hadde bare én brannsprøyte, og det tok noe tid før brannfolka fikk fraktet sprøyta til vedboden. Da de kom til brannen, så kunne de ikke bruke de to kummene som var nærmest. De hadde blitt tomme på grunn av tørke.

Gnister fra den brennende boden spredte seg til andre bygninger. Hele den nedre delen av Namsos brant. Brannen spredte seg oppover byen. De store trelastlagrene på Gulbrandsons dampsag stod i lys lue. En stund stod også skolen i fare for å brenne ned. Nå var det viktig å hindre at brannen spredte seg til de øvre delene av byen. Folk arbeidet som gale for å slukke brannen. Befolkningen stilte seg i rekke fra brannen og ned til sjøen. Vannbøtter ble sendt i vill fart opp til brannen. Ved tretiden på natten hadde de klart å stogge brannen ved Rollaugsgate. Kirka, dampsaga, skipsverftet, apoteket, tollbua, de fleste butikkene og kontorene i byen telegrafstasjonen og alle sjøpakkhusene lå nå i aske. Flere fraktfartøyer og småbåter som lå til kais, brant også opp.

=== Gjenoppbyggingen ===
Etter bybrannen i 1872 ble det en livlig gjenoppbyggingsperiode i Namsos. Innbyggertallet økte med 200 personer i årene etter brannen. Det var godt sildefiske i Namdalsdistriktet. Mange hadde derfor god økonomi. Folk hadde penger til å bygge hus. De husene som brant ned, ble raskt gjenoppbygd. Men det ble også satt opp nye hus på nye tomter. Det ble bygd hus oppetter Havikvegen og i Lavika. Det ble bygd mer ensartede og solide hus etter brannen.

I årene etter brannen fikk arbeiderne 4 kroner timen. Før brannen tjente de 2 kroner timen. Byggematerialene ble dyrere, og forsikringspremiene ble fordoblet på noen få år. Dette førte til at det ble lavere bygningsaktivitet utover 1870-årene. Påbegynte bygårder ble stående halvferdige. Folk hadde ikke råd til å leie rom i de nye bygårdene. Mange reiste fra byen eller utvandret til Amerika.

Prisene på eiendommer sank igjen. Etter hvert stoppet byggevirksomheten helt opp. I løpet av 1880-årene ble det nesten ikke bygget noen nye bygninger i Namsos. Det var først i begynnelsen av 1890-årene at man begynte å pusse opp hus som hadde stått uferdige. Mange hadde bygd litt for dyre hus, og mange namsosinger slet med pantegjeld utover 1880-årene. Folketallet steg likevel fra 1880 til 1885. Da hadde Namsos 1960 innbyggere.

I 1888 ble sykehuset på Alhus flyttet inntil Namsos. Det ble plassert der Namdal Sykehus nå ligger. På Alhus hadde det vært sykehusvirksomhet i nesten 40 år. Denne tømmerbygningen ble grunnstammen til det som er Namdal Sykehus i dag. Forholdene ved sykehuset var primitive i starten. Sykehuset manglet operasjonsbord, og pasientene lå på gamle halmmadrasser.