Redigerer Modernisme (avsnitt)

==Modernismens andre generasjon (1930 - 1945)==
Fra [[1930]] hadde modernismen blitt en del av [[populærkultur]]en. Men den økende [[urbanisering]]en, ble den etter hvert sett på{{av hvem}} som kilden til løsninger på samtidens utfordringer. Akademia fattet interesse for modernismen, og det ble utviklet teorier om modernismens betydning. Populærkultur, med utgangspunkt ikke i finkulturen, men i sin egen virkelighet, skapte mye modernistisk innovasjon; særlig masseproduserte varer bidro. Magasinet ''[[The New Yorker]]'' begynte å publisere nye og moderne tanker fra unge forfattere og humorister som [[Dorothy Parker]], [[Robert Benchley]]. [[E.B. White]], [[S.J. Perelman]] og [[James Thurber]]. Moderne ideer i kunsten dukket opp i reklame og logoer. Logoen som ble designet til [[London]]s undergrunnsbane av [[Edward Johnson]] i [[1919]], er et tidlig eksempel på hvordan man oppfylte nye behov for tydelige visuelle symboler som er lette å huske.

[[Marxisme]] var en annen viktig innflytelse i tiden. Den primitivistiske og irrasjonelle modernismen fra før første verdenskrig innebar for mange avstand til alle politiske systemer og løsninger, og 1920-tallets [[nyklassisisme]], representert ved [[T.S. Eliot]] og [[Igor Stravinskij]], avviste populære løsninger på moderne problemer – [[fascisme]]ns fremvekst, [[den store depresjonen]] og krigshissingen – og bidro til økt radikalisering{{klargjør|Nyklassisisme bidro til (hva slags) økt radikalisering? Dersom dette skulle være riktig bør sammenhengen i det minste utdypes noe.}}. [[Den russiske revolusjon]]en fyrte opp under politisk radikale ideer og utopisme, og skapte tydeligere politiske holdninger. [[Bertolt Brecht]], [[W.H. Auden]], [[André Breton]], [[Louis Aragon]] og filosofene [[Antonio Gramsci]] og [[Walter Benjamin]] var tilhengere av denne modernistiske [[marxisme]]n. Denne venstreradikale tendenser var verken allmenn eller definerende, og det er ingen spesiell årsak til å knytte modernismen grunnleggende med venstresiden av politikken. Blant modernister som uttalt tilhørt politikken høyreside finnes [[Wyndham Lewis]], [[William Butler Yeats]], [[T.S. Eliot]], [[Ezra Pound]] og [[Menno ter Braak]].

En tydelig endring i denne perioden var at moderne produkter ble en del av hverdagslivet. [[Elektrisitet]], [[telefon]]en, [[bil]]en og behovet for vedlikehold, reparasjon skapte nye manerer, nye sosiale arenaer og forhold. De avbrutte øyeblikkene som bare noen få opplevde på [[1880-tallet]], ble dagligdags; kommunikasjonshastigheten som i [[1890-tallet|1890-årene]] var forbeholdt aksjemeglere, ble en del av hverdagslivet.

Modernismen, i jakten på sosial organisering, frembragte undersøkelser i [[seksualitet|seksualvaner]] og forholdet i kjernefamilien (snarere enn den utvidede familien). Den [[Sigmund Freud|freudianske]] vekten på [[infantil seksualitet]] og barneoppdragelse ble større, fordi folk fikk færre barn og dermed et mer spesifikt forhold til hvert barn. Disse teoretiske tilnærmingene vant popularitet.