Redigerer Modelljernbane (avsnitt)

==To hovedsystemer i skala H0==
[[File:Märklin Primex Lok Sarrasani Baureihe 3182 (1992).JPG|thumb|3-skinnesystemet med punktkontakter i svillene. Märklin M-spor]]
Det finnes to hovedsystemer for modelljernbaner i skala H0, 3-skinne vekselstrøm og 2-skinne. I skala H0 må man velge ett av disse to. Det er den tyske ledende utstyrsprodusenten [[Märklin]] som anvender 3-skinne vekselstrøm, og er i praksis alene om å produsere skinner til dette systemet i Europa. Når det gjelder rullende materiell er det et godt utvalg til begge systemer.

3-skinne systemet (3R) var lenge forbundet med vekselstrømdrift (3R AC), også kalt ''Märklin-systemet''. Her tar lokomotivene opp strøm til motorene gjennom en rad med punktkontakter beliggende midt i sporet. Opprinnelig var denne utført som en regelrett skinne, derav navnet 3-skinne. Den ble fra slutten av 1950-tallet forsøkt gjort mer usynlig ved at selve skinnen ligger under svillene, men har gjennomføringer i hver enkelt sville til en tupp som stikker så langt opp at lokomotivets underliggende slepekontakt berører flere slike punkter på én gang. Systemet er robust og gir god elektrisk kontakt og krever minimalt med vedlikehold, hvilket har vært anført som systemets fortrinn av dens forsvarere. Fordi systemet bruker vekselspenning, må kjøreretningen bestemmes via en egen omskrifter i lokomotivet. Under vanlig vekselstrømsdrift (se om digitalstyring lenger ned), skiftes kjøreretningen ved å gi en kortvarig spenningsøkning til ca. 24 volt som får et relé til å trekke. Denne "perfektomskifteren" bryter først kontakten mellom skinnen og motoren, før releet endrer kjøreretningen på lokomotivet, og når overspenningen blir borte, kobles kontakten mellom skinne og motor inn igjen.

2-skinne likestrømsystemet (2R) tar opp strøm gjennom hver av skinnene, som dermed må ha motsatt elektrisk polaritet. Dette systemet var lenge forbundet med likestrømsdrift (2R DC). Lokomotivets kjøreretning avhenger av polariteten på de to skinnene i sporet. Har den høyre skinnestrengen i kjøreretningen høyere spenning (+) enn den til venstre, går lokomotivet framover, og bakover hvis spenningen er lavere (-) enn skinnen til venstre. Lokomotivet trenger derfor ikke utstyres med en egen enhet for retningsskifte. I utgangspunktet er dette systemet enklere enn 3-skinnesystemet, og dens forsvarere legger også vekt på at modellsporet kan modelleres helt i samsvar med forbildet som heller ikke har noen tredjeskinne eller punktkontakter. Systemet har to ulemper i forhold til 3-skinnesystemet. Det ene er at all strømopptaket må skje gjennom hjulene. Man har ingen ekstra slepesko å ty til, og det medfører at systemet er mer sårbart for dårlig strømkontakt mellom hjul og skinne. Vedlikeholdet av sporet på et 2-skinnesystem er i praksis derfor noe mer krevende, fordi man må hele tiden passe på at både hjul som brukes til strømopptak og skinner er tilstrekkelig elektrisk ledende. Egne rensevogner som pusser sporet ved kjørsel, brukes av mange til å sørge for dette. Den andre ulempen er at siden de to skinnestrengene har ulik elektrisk polaritet, så byr det på utfordringer dersom sporet legges slik at det oppstår en [[vendesløyfe]]. Da vil det oppstå en kortslutning dersom det ikke legges inn et avgrenset sporavsnitt som holdes elektrisk isolert fra resten. Dette isolerte avsnittet må kunne kobles enten til sporet i den ene enden eller i den andre. Tradisjonelt har det vært løst med manuelle polvendere, men kan i dag løses automatisk med elektroniske polvendere som "føler" på om en kortslutning er i ferd med å oppstå.

Etter at man på begge systemer innførte mulighet for digital styring av lokomotivene, er betegnelsen vekselstrøm og likestrøm for å karakterisere de to systemene er derfor blitt noe misvisende. Digitalstyring medfører i praksis at det brukes vekselspenning som kraftstrøm for begge systemene.

Det er ofte sterke meninger knyttet til de to systemene. Det er henimot umulig å kombinere dem, så tar man et valg så har man utelukket noe annet når det gjelder spor og lokomotiver. Vogner kan under visse forutsetninger brukes om hverandre. Märklin har gjennom årtier vært forbundet med kvalitet og robusthet, men er gjennomgående noe dyrere. Robustheten har sikkert bidratt til systemets standhaftighet i kontinental-Europa og i Skandinavia, og grovt sett er fordelingen mellom de to systemene i disse landene omtrent likt. I Storbritannia og USA er utbredelsen av Märklin ganske liten.