Redigerer Micheline (avsnitt)

== Micheline i Norge ==
[[Fil:Railcar at Myrdal.jpeg|thumb|Michelin-vognen på Myrdal stasjon, 1939.]]
Den første Michelin-skinnebussen kom den 23. august 1932 til den norske hovedstaden Oslo fra Sverige som del av en skandinavisk demonstrasjonsrundkjøring. Denne skinnebussen som veide bare 4,7 tonn i tomvekt, hadde en Panhard bensinmotor under en snute som hvilt ovenpå en treakslet boggi, bakerst en toakslet løpeboggi.<ref>Thor Bjelke, På Sporet nr. 45</ref> Dette kjøretøyet, en Type 11, hadde blitt lagt ut for en lang rekke demonstrasjonskjøring av Michelin-konsernet på det europeiske kontinentet, og skal ha kjørt fra Clermont-Ferrand først til Belgia, deretter til Sveits, Østerrike, Tsjekkoslovakia og Polen før ankomsten i Baltikum. Derfra dro type 11-skinnebussen over til Sverige og videre til Norge. Den ble deretter prøvekjørt en rekke ganger på de norske jernbanestrekningene fram til 1. september. Deretter dro skinnebussen videre til Danmark over [[Kornsjø]]. Den skandinaviske rundkjøringen ble avsluttet i [[Ringsted]].<ref>Michelines, s. 62</ref>
 
[[Christoffer Berg-Hansen]] som var leder for reisebyrået [[Berg-Hansen A/S]] i 1939, arbeidet med å sette i stand et samarbeid mellom Michelin, NSB, [[Winge Reisebyrå]] og sitt egne reisebyrå for å muliggjøre en lyntogforbindelse over Bergensbanen i sommerhalvåret. Et nytt selskap, A/S Lynturene, ble dannet av de to reisebyråene som deretter måtte betale en kilometeravgift til Michelin for leie av en vogn. Statsbanene (NSB) skulle deretter stille ut skinnegang og motorvognfører til disposisjon mot billettoppkjøp. For å ha kjøretillatelse måtte reisebyråene kjøpe billetter uansett kundegrunnlag. Den franske statsjernbanen SNCF avdelte en motorvogn av Type 21 (ZZy 24295) til Michelin som så demonterte den og fraktet delene med jernbane til Oslo.<ref>Michelines, s. 66, s. 92</ref> Etter ankomsten ble motorvognen montert sammen på nytt, og deretter satt i trafikk fra den 26. juni 1939.<ref>Thor Olav Bjelke</ref>

Lyntogforbindelsen med den franske motorvognen som hadde plass for 54 sitteplasser, ble en umåtelig suksess under driften i løpet av sommeren fram til 6. september 1939. Fra Oslo dro vognen søndag, tirdag og torsdag kl. 14.00 med ankomst i Finse kl. 18.10 og Bergen kl. 21.55 med en reisetid på 7 t 55 min med en halvtimepause på Finse stasjon. Fra Bergen var det avgang mandag, onsdag og lørdag kl. 14.00 med ankomst i Oslo kl. 22.55 med en reisetid på 8 t 25 min. For passasjerene var vognens gange ekstremt behagelig, men innredningen var ikke like vellykkede, ettersom man hadde ikke-røykeravdeling i norske motorvogn og passasjervogn. Dette sammen med ventilasjonsproblemer betyr at det ikke var helt problemfritt, og vognføreren var nødt til å bli stående under hele ferden til tross for utsøkt utsikt fra et panoramatårn reist over taket.

Type 21-vognen var innredet med bekvemme dobbeltseter med lav rygg i en udelt passasjerkupe uten skillevegg med plass for 54 personer, med toalett, bagasjerom og et konduktørrom. I konduktørrommet hadde man en Hispano-Suiza 12 motor på 250 hk forut med drift på alle aksler i forreste boggi. Vekt med last var på kun 15 tonn, med en hastighet på 105 km/t og bensinforbruk på 5 liter per mil (10 km). Reserveboggi og reservemotor var også levert om det skulle bli nødvendig med utskift underveis i turisttrafikksesongen på Bergenbanen.

Etter krigsutbruddet ble den franske vognen tilsidesatt i Oslo på ubestemt tid, men etter det tyske overfallet i april 1940 skal den ha blitt sendt opp i [[Østerdalen]] og deretter hensatt i en ukjent lokalitet under hele krigen. Den skal ha blitt berget etter krigens slutt og skipet tilbake til Frankrike i [[1946]]. Der ble vognen overhalt i Clermont-Ferrand depotet og gitt kallenavnet «Pierre à briquet».<ref>Michelins, s. 66</ref>