Redigerer Michael Collins (1890–1922) (avsnitt)

== Den anglo-irske traktat ==
[[Fil:Anglo-Irish Treaty signatures.gif|thumb|Collins signerte traktaten med den irske formen av sitt navn (fjerde ovenfra i høyre kolonne)]]
Forhandlingene endte opp i [[den anglo-irske traktat]], og dermed opprettelsen av [[Den irske fristaten]]. Den var tenkt som en stat som omfattet hele Irland, men de seks grevskapene i [[Nord-Irland]] hadde mulighet til å forbli en del av Det forente kongerike, noe de som forventet valgte å gjøre. Collins krevde at en [[den irske grensekommisjon|grensekommisjon]] måtte gå gjennom delingsgrensen, i håp om at Nord-Irland ville bli så lite at det ikke kunne overleve økonomisk. Kommisjonens arbeid ble til slutt ikke tatt til følge, fordi begge parter følte de ville tape for mye. 

Fristaten skulle være en ''[[dominion]]'' under [[Det britiske imperiet]]. Dette var langt mer enn man kunne fått gjennom ''[[Devolusjon|Home Rule]]'', men mindre enn republikanerne hadde håpet på. Spesielt var troskapseden tung å svelge, selv om den var utformet som en ed til Fristaten og til kongen som en del av traktaten (altså ikke som britisk monark). Sinn Féin ble splittet, men Dáil klarte å ratifisere avtalen med 64 mot 57 stemmer etter ti dagers bitter debatt.<ref>[http://www.ucc.ie/celt/published/E900003-001/ Dáil Éireann: ''Debate on the Treaty between Great Britain and Ireland, signed in London on the 6th December 1921: Sessions 14 December 1921 to 10 January 1922'']</ref> 

Cathal Brugha hadde problemer med forholdet til Collins, ettersom sistnevnte ble omtalt i pressen som «mannen som vant krigen», mens det formelt var Brugha som hadde ansvaret for militæret. Realiteten var at Collins hadde hatt det meste av det praktiske ansvaret for krigføringen under uavhengighetskrigen. 

Motstanderne av Collins beskyldte ham for å ha visst på forhånd at forhandlingene om traktaten ikke kom til å ende med opprettelsen av en suveren republikk. Collins argumenterte for at traktaten ville gi Irland «frihet til å oppnå frihet». De Valera var sterkt negativ til dette; først langt senere skulle han erkjenne at Collins hadde hatt rett.