Redigerer Metafysikken (Aristoteles) (avsnitt)

== Innhold ==
* Bok I – VI: Alfa, lille Alfa, Beta, Gamma, Delta og Epsilon.
* Bok VII – IX: Zeta, Eta og Theta.
** VII: Zeta.
** VIII: Eta.
** IX: Theta.
** Bok X – XIV: Iota, Kappa, Lambda, Mu og Nu.

=== Bok I–VI: ''Alfa, Lille alfa, Beta, Gamma, Delta'' og ''Epsilon'' ===

==== Bok I eller ''Alfa'' ====
Boken angir hovedtrekkene fra «[[den første filosofi]]», som er kunnskapen om de første prinsipper eller tingenes årsaker. Den vise er i stand til å undervise fordi han vet årsaken til tingene, til forskjell fra de som kun vet at ting er på en bestemt måte basert på hukommelse og opplevelser. Boken ''Alfa'' gjennomgår også vesentlige trekk ved teoriene til tidligere filosofer fra [[Tales fra Milet|Tales]] til Platon, der forklaringene av årsaker har fått mye oppmerksomhet.

==== Bok II eller ''Lille alfa'' ====
Bok II imøtegår et mulig motargument til hans syn på hvordan mennesker forstår de første prinsipper og dermed oppnår visdom. Aristoteles svarer at ideen om en uendelig kausal serie er absurd, og at det på grunn av dette må være en første årsak som ikke selv er forårsaket. Denne idé er videreutviklet i boken ''Lambda,'' der også argumentet for [[Gud]]s eksistens finnes.

==== Bok III eller ''Beta'' ====
Her presenteres en oversikt over filosofiens hovedproblemer (ἀπορία - [[apori]]).

==== Bok IV eller ''Gamma'' ====
I begynnelsen av Bok IV argumenteres det for at metafysikk er vitenskapen over alle vitenskaper og er et emne som kan forsvares på egen basis. Dette vil si at metafysikk er det grunnleggende for alle andre vitenskaper. Det er videre fremsatt at det kun er én spesiell mennesketype som kan drive med dette; nemlig Filosofen. Resten er et forsvar av [[kontradiksjonsprinsippet]], at det ikke er mulig at det samme både kan være og ikke være, og [[prinsippet for den ekskluderte mellomting]] eller mellomgrunn («tertium non datur») – at det ikke kan finnes noen mellomting mellom kontradiktoriske påstander. Aristoteles formulerte kontradiksjonsprinsippet på følgende måte: «Å si om det som er at det ikke er, eller om det som ikke er at det er, er usant.»

==== Bok V eller ''Delta'' ====
Boken er et «filosofisk leksikon», - en liste over definisjoner av omtrent tretti nøkkeltermer slik som årsak, natur, én og mange. I kapittel 7 forklarer han hvordan egenskaper er tillagt objekter ved å si at de er hendelser som kan være annerledes som tilskrives objektene. Dette kan også være annerledes ved at de er essensielle egenskaper ved objektene, og dette definerer hva objektene er. Dette er språklig satt i system ved at begrepene 'å være' og 'det er' betegner at en ting er sann. Videre kan begrepene 'å være' og 'væren' betegne at det som er uttrykt både eksisterer som {{ikkerød|mulighet}} og som [[faktisitet]]. Dette eksemplifiseres ved at en som har vitenskapelig kunnskap både har dette som evne og som en som praktiserer denne evne.

==== Bok VI, eller ''Epsilon'' ====
Skriftet kan deles i to hovedtemaer. Aristoteles er først opptatt av vitenskapens hierarkier. En vitenskap kan enten være produktiv, praktisk eller spekulativ. Fordi de spekulative vitenskaper undersøker det værende for sin egen del er disse ansett for å være overlegne. Studiet av væren qua væren, eller den første filosofi, er ansett for å være bedre enn alle de andre vitenskaper fordi den er interessert i de ultimate årsaker for all realitet, og ikke bare de sekundære årsaker slik de fortoner seg i virkeligheten. Det andre mål er å bevise at væren (τὸ ὄν) vurdert per accidens<ref>{{Kilde www|url=https://en.wiktionary.org/wiki/per_accidens|tittel=per accidens - Wiktionary|besøksdato=2018-04-04|språk=en|verk=en.wiktionary.org}}</ref> (κατὰ συμβεβηκὸς) ikke kan studeres som en vitenskap. Væren per accidens er ikke ansett for å ha nødvendig eksistens (per se or καθ᾽ αὑτό) eller å ha eksistens i de fleste tilfeller og fortjener dermed ikke å bli studert som en vitenskap. Aristoteles avfeier dermed studiet av det som er per accidens som en form for [[pseudovitenskap]] som passer for [[sofistene]], en gruppe ordkløvere med en filosofisk praksis han kritiserte gjennomgående i Metafysikken.

=== Bok VII – IX: ''Zeta, Eta'' og ''Theta'' ===
Disse er generelt ansett for å være hoveddelen av ''Metafysikken. ''

==== Bok VII eller ''Zeta'' ====
[[Fil:Meta-moerbeke jpeg031-part.jpg|thumb|Begynnelsen av bok VII i William av Moerbekes oversettelse til latin. Manuskript fra det 14. århundre.]]
''Zeta'' begynner med påstanden om at «væren» har mange betydninger. Filosofiens oppgave er å forstå væren. Den primære (type) væren er det Aristoteles kaller [[substans]]. Hvilke substanser kan sies å eksistere, og finnes det substanser andre enn de som er sansbare? Aristoteles vurderer fire kandidater for substans: (i) «Essensen» eller «hva det vil si å være en ting», (ii) de platonske [[universalia]], (iii), substans sett som [[genus]] (generell væren i betydningen av hva som er omtalt, men som det værende. Det sier hva noe er, men genuset er det værende), og (iv) substratumet eller «materien» som ligger til grunn for alle tings egenskaper. Han avfeier ideen om at materie kan være substans, for om man eliminerer alt som ''er'' egenskap fra hva som kan ''ha'' [[egenskap]], blir resultatet noe som ikke har egenskaper i det hele tatt. Denne type «ultimat materie» kan ikke være substans. Den tredje kandidat synes å være basis for Aristoteles forståelse av substans, men i et bilde der den er komponert av form og materie eller kun som form, aldri som ren materie. Universal substans kan forstås som substansenes substans. Aristoteles syn synes å være en videreførelse av [[Speusippus]] syn<ref>{{Kilde bok|tittel=The Metaphysics|etternavn=Aristotle|fornavn=|utgiver=Prometheus Books|år=1991|isbn=0-87975-671-3|utgivelsessted=New York|side=133|sider=|kapittel=|sitat=}}</ref>, som også er en reaksjon på Platons syn.)

Kapittel 1 - 12 kan ses som en oppbygning av substans-teorien som han så bryter ned igjen ved hjelp av [[Demokrit]]s [[Atomteori]] i kapittel 13 - 15. Argumentet er grovt sett basert på at substans er umulig når alt er stykket og delt opp. Dette får videre negative følger for kvaliteter, definisjoner eller kvantiteter. Disse anses ikke lenger for å ha reell eksistens, og kan kun eksistere som mulighet. Her finner man også det velkjente argumentet - [[det tredje menneske]]{{klargjør}} som Platon brukte mot sin egen teori om formene i dialogen ''Parmenides'' og som også er å finne i Aristoteles' [[Sofistiske gjendrivelser]].<ref>{{Kilde www|url=http://etext.library.adelaide.edu.au/a/aristotle/sophistical/|tittel=On Sophistical Refutations|besøksdato=5. april 2018|forfatter=Aristoteles|dato=|forlag=|språk=Engelsk|url-status=død|arkivurl=https://web.archive.org/web/20081007065831/http://etext.library.adelaide.edu.au/a/aristotle/sophistical/|arkivdato=2008-10-07}}</ref>

Kapittel 17 inntar en helt ny retning som tar for seg ideen om at substans i realiteten er en årsak.

==== Bok VIII eller ''Eta'' ====
''Eta'' inneholder et resymé over hva som så langt er sagt om substans, og legger til noen få detaljer angående ulikhet og enhet.

==== Bok IX eller ''Theta'' ====
''Theta'' begynner med å definere potensialitet, kapasitet og faktisitet, og som alt annet er dette knyttet til primær substans. Kapittel 1–5 diskuterer potensialitet. Denne termen indikerer det potensielle (δύναμις, dunamis) ved at noe kan forandre seg: potensialitet er «et forandringsprinsipp i en annen ting eller i tingen selv qua en annen ting». Potensialitet er som de fleste andre begreper predikert på mange måter, men er også et første prinsipp for forandring som i likhet med definisjon, genus og arter har ulikheten som premiss for sin tilblivelse. Forandringen har ulikheten som en iboende natur for sin fremdrift som forandring.  
Videre tar Aristoteles for seg faktisitet og vi kan se hvordan ulikheten fungerer "i praksis". Man kan kun kjenne faktisitet gjennom observasjon eller «analogi», så det «som bygger i forhold til det som er kapabelt til å bygge, slik er det som er våkent relatert til det som sover (…) eller det som er separert fra materie relatert til materie selv.» Faktisitet er den kompletterte tilstand av noe som hadde potensial for å bli komplett. Forholdet mellom faktisitet og potensialitet kan bli betraktet som forholdet mellom form og materie, men med et tillagt tidsaspekt. Faktisitet og potensialitet er tidsbetingede, diakrone, distinksjoner, der form og materie er synkrone distinksjoner på et gitt tidspunkt.

=== Bok X – XIV: ''Iota, Kappa, Lambda, Mu'' og ''Nu'' ===

==== Bok X eller ''Iota'' ====
Diskusjon angående enhet, én og mange, likhet og forskjellighet.

==== Bok XI eller ''Kappa'' ====
Forkortede versjoner av andre kapitler og som også omhandler deler av Aristoteles bok ''Fysikken''.

==== Bok XII eller ''Lambda'' ====
Videre bemerkninger om væren generelt, de første prinsipper og Gud og guder. Denne boken inkluderer Aristoteles beskrivelse av [[den ubevegelige beveger]] «det mest opphøyde av de observerbare ting», som «det tenkende i tenkning».

==== Bok XIII og XIV, eller ''Mu'' og ''Nu'' ====
Matematisk filosofi, mer spesifikt angående hvordan tall kan sies å eksistere.