Redigerer Maximus bekjenneren (avsnitt)

==Teologi==
Som en student av Pseudo-Dionysius, var Maximus en av mange teologer som tok vare på og tolket den tidligere nyplatonske filosofien, som også inkluderte tankene til filosofer som [[Plotin]]us og [[Proclus]]. På forespørsel fra [[Karl II av Det tysk-romerske rike|Karl den skallede]], ble Maximus' arbeid om Dionysius Areopagitten overtatt av [[Johannes Scotus Eriugena|John Scotus Erigena]].<ref>[http://www.newadvent.org/cathen/10078b.htm Catholic Encyclopedia], lest [[13. august]] [[2008]]</ref>

Man kan se den platonske påvirkningen i Maximus' tanker klarest i den teologiske [[antropologi]]en hans. Her har han adoptert den nyplatonske «utgang og gjenkomst»-tanken når han hevder at mennesket ble skapt i [[Gud]]s bilde, og at hensikten med [[frelse]]n er at vi igjen skal bli gjenforenet med Gud.<ref>ed. Cross, F.L., red. (1958): «Maximos, St., Confessor» i: ''the Oxford Dictionary of the Christian Church'', London: Oxford Press, ISBN 0-1921-1522-7. Dette er spesielt tydelig i Maximus' skrifter ''Mystagogy'' og ''Ambigua''.</ref> Dette fokuset på guddommeliggjøring, eller [[theosis]], har sikret Maximus en høy status i østlig teologi, da disse tankene alltid har vært viktige for den østlige kristendommen.<ref>O'Carroll, Michael (1987): «Maximus the Confessor» i ''Trinitas: A Theological Encyclopedia of the Holy Trinity'' Delaware: Michael Glazier, Inc, ISBN 0-8146-5595-5.</ref>

Mennesket som guddommeliggjort har også et annet aspekt som er viktig for Maximus. Han ser på alle skapte ting som «preeksistente» i Gud, ved det at de kommer fra Gud og fra Guds ideer. Men bare mennesket er skapt i Guds bilde og med muligheten til et nært samfunn med Gud. Mennesket er skapt for å være det sammenknyttende ledd mellom Skaperen og det skapte, eller et ''mikrokosmos'' som det er vanlig å uttrykke det i ortodoks teologi.<ref>Tollefsen, Torstein Theodor (2003): «Maximos bekjenneren - deltagelse og guddommeliggjøring»  i: ''Ortodokse røster i nord'', red. f. arkimandritt Johannes Johannesen, Hl. Siouan Forlag, København, ISBN 87-988460-1-9, s. 61</ref> Syndefallet får dermed konsekvenser, ikke bare for mennesket, men for hele skaperverket. en følge av dette er at Jesu frelsesgjerning ikke bare er en frelse for mennesket, men for alt det skapte, noe man finner igjen i ''apokatastasistanken''.

For å oppnå det rette gudsforholdet, mente Maximus at man måtte leve svært [[askese|asketisk]]. Han var selv munk, og mente for eksempel at det første skrittet for å oppnå theosis var å leve i [[sølibat]] og dermed overvinne skillet mellom kjønnene.<ref> Lossky, Vladimir (2001): ''Orthodox Theology. An Introduction'',, St. Vladimir's Seminary Press, Crestwood, New York, ISBN 0-91-3836-43-5, s. 74.</ref> Han sier og at det første en som vil søke vekk fra skillet mellom mennesker og Gud vil gjøre er å frigjøre seg fra lystene, deretter fra lystige tanker, så fra naturen, så fra tanker om naturen før man når en transendent virkelighet der man bare kjenner til Guds ord.<ref>Berthold, George C., red. (1985): «Chapters of Knowledge» i ''Maximus Confessor: Selected Writings (Classics of Western Spirituality)''. Paulist Press, ISBN 0-8091-2659-1. s. 149</ref> Veien til theosis beskriver Maximus primært som en vei for dem som lever monastiske liv, uten at man dermed kan si at han vil begrense dette utelukkende til dem som lever slike liv. Veien til å oppnå guddommeliggjørelse, og dermed blir forenet med Kristus går gjennom [[kirke]]n, som Maximus ser på som Jesu kropp på jorden. I kirken blir man [[dåp|døpt]] og mottar [[nattverd]]en. Begge disse [[sakrament]]ene er elementære i Maximus sin forståelse av hvordan man oppnår theosis. Et liturgisk liv, der man deltar i sakramentene, eller ''mysteriene'' som de kalles i ortodoks språkbruk, er det grunnleggende for å komme til dette målet.<ref>ollefsen, Torstein Theodor (2003): «Maximos bekjenneren – deltagelse og guddommeloggjøring» i:''Ortodokse røster i nord'', red. f. arkimandritt Johannes Johannesen, Hl. Siouan Forlag, København, ISBN 87-988460-1-9, s.62-63</ref>

Kristologisk stod Maximus for en streng [[tonaturlæren|tonaturlære]], noe som kan bli sett som en naturlig konsekvens av hans fokus på theosis. I frelsen er det ment at mennesket skal bli fullstendig forenet med Gud. For Maximus er dette mulig fordi Gud først var fullstendig forenet med mennesket gjennom [[inkarnasjon]]en.<ref>[http://www.newadvent.org/cathen/10078b.htm Catholic Encyclopedia], lest [[13. august]] [[2008]].</ref> Om Kristus ikke hadde blitt fullstendig menneske (om, for eksempel, han bare hadde hatt en guddommelig vilje, og ikke en menneskelig), ville ikke frelsen lenger være mulig, da mennesket ikke kunne blitt fullstendig guddommelig.<ref>Cross, F.L., red. (1958): «Maximos, St., Confessor» i the Oxford Dictionary of the Christian Church, London: Oxford Press, ISBN 0-1921-1522-7.</ref>

Maximus trodde, som [[Origenes]] og [[Gregor av Nyssa]] på [[apokatastasis]], troen på at alle blir frelst til slutt.<ref>[https://archive.today/20060620083238/http://www.theandros.com/glossary.html «Apokatastasis»] i: ''Theandros, The Online Journal of Orthodox Christian Theology and Philosophy''.</ref><ref>[http://www.newadvent.org/cathen/01599a.htm «Apocatastasis»]. ''Catholic Encyclopedia''.</ref> Han delte denne troen på universell frelse kun med sine åndelig mest modne studenter.<ref>Médaille, John C. [http://www.medaille.com/hope.htm «The Daring Hope of Hans Urs Von Balthasar»]  {{Wayback|url=http://www.medaille.com/hope.htm |date=20070927175926 }}. Distributivism and Catholic Social Teaching</ref>