Redigerer Martin Sandberger (avsnitt)

===Benådning===
[[File:Otto-Ohlendorf-Heinz-Jost.jpg|thumb|[[Otto Ohlendorf]] (foran) ble hengt i 1951, mens [[Heinz Jost]] (bak) ble benådet i 1951, etter Peck-kommisjonens gjennomgang av gjenværende dømte i Landsberg. Sandberger ble sittende til 1958 etter at dødsdommen ble omgjort til livstid.]]
[[John J. McCloy]] overtok som øverste amerikansk leder i 1949 etter at [[Konrad Adenauer]] var valgt til den først kansleren for [[Vest-Tyskland]]. På det tidspunktet var det i Landsberg 16 dødsdømte som ventet på fullbyrdelse av dommen, blant disse var Sandberger og 13 andre dømte fra Einsatzgruppeprosessen. McCloy inntok en annen linje enn forgjengeren general Clay som anla en hard linje: Clay ga ikke etter for press og opprettholdt dødsdommen mot Sandberger. McCloy var under sterkt politisk press både i USA og i Tyskland. Han mottok en jevn strøm av ønsker om reduserte straffer og tyske tjenestemenn presset på for å innvilge amnesti til krigsforbrytere inkludert de som var dødsdømt. Tyske ledere argumenterte med at amnesti ville være gunstig for relasjonen mellom USA og Tyskland.<ref name="Earl" /><ref name="Bartrop" />   

McCloy var fra han tiltrådte innstilt på å ikke fullbyrde dødsdommene og samtidig var han ikke innstilt på å innvilge amnesti. McCloy etablerte da en rådgivende kommisjon ledet av den amerikansk dommeren [[David W. Peck]] med oppgave å vurdere redusert straff, spesielt dødsstraffene. Kommisjonen, kalt ''Peck Panel'', leverte sin rapport i august 1950 og anbefalte å opprettholde dødsstraffen mot Sandberger. McCloy omgjorde Sandbergers straff til livstid i fengsel trolig fordi han var relativt ung og fordi han hadde god mulighet til å bli integrert i samfunnet. Fem andre dødsstraffer ble fullbyrdet ved henging i juni 1951, blant annet [[Otto Ohlendorf]].<ref name="Earl" /> 

Da [[James Bryant Conant]] overtok som amerikansk høykommissær gjennomførte han ny vurdering av de gjenværende fangene. En kommisjon fikk i oppdrag å vurdere muligheten for løslatelse uten å undergrave de juridiske grunnlaget for den opprinnelig dommen. [[Carl Friedrich von Weizsäcker]], en venn av Sandbergers søster og bror av [[Richard von Weizsäcker]], var en viktig støttespiller for Sandberger i denne fasen. Weizsäcker fikk hjelp av Helmut Becker, [[Ernst von Weizsäcker]]s advokat og medlem av Heidelberg-kretsen som koordinerte arbeidet for å få løslatt alle tyske krigsforbrytere fra alliert fangenskap. Kommisjonens arbeid mellom 1953 og 1955 førte ikke til løslatelse av Sandberger.<ref name="Earl" /> 

Sandberger fikk ofte besøk av familie og slektninger mens han satt inne. [[Helene Elisabeth von Isenburg]], som sto bak ''Stille Hilfe'' ([[Die Stille Hilfe für Kriegsgefangene und Internierte]], en hjelpeorganisasjon for SS-menn i fengsel), besøkte ham flere ganger. [[Werner Best]] besøkte Sandberger flere ganger. Da Forbundsrepublikken ([[Vest-Tyskland]]) fikk suverenitet i 1955 ble det etablert en permanent kommisjon (engelsk: ''Mixed Clemency and Parole Board'') for å vurdere gjenværende fanger i Landsberg. I 1955 var det igjen 7 fanger dømte i Nürnberg, inkludert Sandberger. Mellom 1955 og 1958 søkte Sandberger ti ganger om prøveløslatelse (i utgangspunktet kunne han ikke søke før i 1960) og fikk ved en anledning støttebrev fra president [[Theodor Heuss]].<ref name="Earl" /> 

Sandberger forberedte seg på å bli en fri mann blant annet tok han kurs med sikte på gjenoppta karrieren som jurist. Den amerikanske holocaustforskeren [[Katharina von Kellenbach]] mener det var SS-mennenes «yrkesetikk» som gjorde at de kunne overvinne medfølelse med ofrene og dette gjorde også at Sandberger kunne legge fortiden bak seg og gå videre etter krigen. Fengselsvaktene oppfattet Sandberger som en mønsterfange som hadde gått fra å være en ond nazist til å være en god tysker. Fengselsdirektøren mente at Sandberger oppriktig angret på at han involverte seg med hitlerismen. Sandberger samarbeidet villig og godt med amerikanske tjenestemenn.<ref name="Earl" />

I 1957 var det fire krigsforbrytere igjen i Landsberg: Sandberger, [[Ernst Biberstein]], Adolf Ott og Otto Brinkmann. Amerikanske myndigheter ønsket, som ledd i overgangsavtalen med Forbundsrepublikken, å overlate dem til soning under tysk myndighet, men tyske myndigheter krevde løslatelse. Amerikanske myndigheter ga etter og løslot 5. mai 1958 de fire siste krigsforbryterne. Sandberger mente at det lange fengselsoppholdet hadde renset ham for all skyld.<ref name="Earl" />