Redigerer Martin Luther (avsnitt)

== Kamp mot avlatshandelen (1517&ndash;1518) ==
[[Fil:Martin_Luther_2.jpg|thumb|Martin Luther.]]
Som sjelesørger i Wittenberg lærte Luther de skjebnesvangre følgene av [[Dominikanerordenen|dominikaneren]] [[Johann Tetzel]]s forflatende avlatsforkynnelse å kjenne. Han forfattet så, på latin, [[Luthers 95 teser|95 teser]] som tok utgangspunkt i en diskusjon om [[avlat]]ens bruk og vesen. Den 31. oktober 1517 sendte han dem til erkebiskopen av Magdeburg og Mainz, [[Albrecht av Brandenburg]] og biskopen av [[Brandenburg bispedømme|Brandenburg]], [[Hieronymus Schultz]], og til noen lærde venner. De angrep ikke avlaten i seg selv, men reagerte på misbruk og en grovt materialistisk innstilling. Mot dette stilte han sin nyvunne lære om troen som den avgjørende faktor i frelseshendelsen.

I sitt private følgeskriv til de nevnte biskoper bad han om oppklaring, og krevde at avlatspredikantene skulle pålegges tilbakeholdenhet. Noen måneder senere, ved [[disputasen i Heidelberg]] i mai 1518, tok Luther ikke opp avlaten i seg selv, men den teologi som var med på å legge grunnlaget for avlaten.

=== Reaksjoner på tesene ===
Offentliggjørelsen av tesene fikk en uventet virkning, i begynnelsen til Luthers oppriktige forskrekkelse. Det viste seg at det var en vidt utbredt uvilje og harme over den usalige handel som den romerske kurie, erkebiskop Albrecht og [[fugger]]nes bank drev med avlaten, og som dominikanerne hadde gjort seg til håndlangere for. De fleste oppfattet Luthers teser som en åpen protest, og så ikke noe dypere teologisk anliggende i dem. Erkebiskop Albrecht innklaget Luther for Roma, uten å verdige ham selv noe svar. Erkebiskopen led selv et økonomisk tap, da avlatsforkynnelsen måtte bli avbrutt, og han fikk ikke den sum som han var blitt lovet fra fuggernes bank, til sammen skulle avlaten ha innbragt 52 286 dukater. I juni 1518 ble kjetterprosessen mot Luther åpnet i Roma.

Luther hadde i utgangspunktet søkt samtale og diskusjon, ikke strid. Han var imidlertid lite fornøyd med sine «samtalepartnere».

Lokalt i Tyskland engasjerte Tetzel seg kraftig, også for å forsvare seg mot det han oppfattet som fortegnelser av hans forkynnelse. Den romerske kurie kom etter noen måneder på banen. Dialogen gikk fort i stå fordi Luther ble mer og mer avfeiende overfor sin romerske motpart [[Silvestro Mazzolini|Mazzolini]] (også kalt ''Prierias''), og til slutt 1519 sluttet han rett og slett å besvare hans brev.

For å hindre spredningen av disse tesene, valgte den katolske kirken å innføre den katolske reformasjonen og [https://www.mennesket.net/eldre-historie/nye-horisonter/reformasjon/ motreformasjonen].

=== Luther for Cajetan (1518) ===
[[Fil:Luther-vor-Cajetan.jpg|thumb|Luther måtte forklare sine synspunkter overfor [[pave Leo X]]s [[legat]] i [[Tyskland]], [[kardinal]]en [[Tommaso de Vio Cajetan]], i [[1518]]. [[Tresnitt]] fra [[1557]].]]
Det var meningen at Luther skulle svare for seg i Roma. Men kurfyrst [[Fredrik III av Sachsen|Fredrik den vise]] av Sachsen utvirket at han ikke ble avhørt i Roma, men i stedet av kardinal [[Tommaso de Vio Cajetan|Cajetan]], som var til stede på riksdagen i Augsburg. De to møttes første gang den [[11. oktober]] [[1518]]. Her nektet Luther å tilbakekalle noe, flyktet fra Augsburg og tilbake til Wittenberg, der han ankom på selve årsdagen for de 95 tesene. I løpet av året hadde han vunnet meget støtte hos fyrstene. Han klaget på kardinalen til paven. Dermed var det hele for alvor satt i bevegelse.

Paven selv engasjerte seg nå direkte i spørsmålet, med bullen ''Cum Postquam'' ([[8. november]] [[1518]]). Her  utla han katolsk avlatslære, innrømmet misforhold innen avlatshandelen, men motsa Luthers prinsipielle standpunkter. Snart etter, den [[28. november]] [[1518]], appellerte Luther til et allment konsil.

Luther oppfattet situasjonen som truende, og kort tid etter tilbød Luther seg å gå i eksil. Men kurfyrst Fredrik den vise bestemte seg for å holde sin hånd over ham ([[18. desember]] [[1518]]).

Også den pavelige utsending [[Karl von Miltitz]] engasjerte Luther i dialog i 1519, uten at det førte til noe varig.