Redigerer Marilyn Monroe (avsnitt)

== Karriere ==
=== Begynnelsen ===
{{Flere bilder
| undertekst = Norma Jeane Dougherty på Radioplane Munitions Factory i 1944. {{Byline|David Conover}} 
| bredde     = 150

| bilde1     = MarilynMonroe - YankArmyWeekly.jpg|thumb
| alt1       = Norma Jeane Dougherty

| bilde2     = Norma-Jean.jpg
| alt2       = Norma Jeane Dougherty
}}
Da Dougherty var i den [[USA|amerikanske]] [[handelsflåten]] under [[andre verdenskrig]], flyttet Monroe inn med sine svigerforeldre og begynte å jobbe på fabrikken Radioplane Munitions Factory, hvor hun sprayet flydeler med et brannsikkert stoff og inspiserte [[fallskjerm]]er. Hun ble tilfeldig oppdaget av militærfotografen David Conover, som kom til fabrikken for å ta bilder for militærbladet ''[[Yank, the Army Weekly|Yank]]''.{{Sfn|Guiles|1969|s=53}}{{Efn|David Conover hevdet i sitt memoar, ''Finding Marilyn: A Romance'', at han møtte Monroe 26. juni 1945.{{Sfn|Conover|1981|s=5-7}} Monroe-biografene [[Donald Spoto]] og Michelle Morgan skriver imidlertid at møtet fant sted i 1944, basert på brev skrevet av Monroe.{{Sfn|Spoto|1993|s=91}}{{Sfn|Morgan|2007|s=55}}}} Dette ledet til flere modelloppdrag med andre fotografer. Hun tjente etter hvert nok penger til å slutte på fabrikken og flyttet tilbake til Ana Lower.{{Sfn|Guiles|1969|s=56-57}} Monroe oppsøkte deretter Emmeline Snively, eieren av modellbyrået Blue Book Modeling Agency. Hun meldte seg på modellbyråets tremånederskurs og avtalte å betale for det ved hjelp av modelloppdrag som Snively skaffet henne.{{Sfn|Morgan|2007|s=59}} Snively rådet henne til å bleke og rette ut det krøllete, mørk blonde håret sitt.{{Sfn|Morgan|2007|s=59}} Monroe bestemte seg for å satse på modellkarrieren og søkte om skilsmisse fra ektemannen i mai 1946.

Senere samme år kom hun i kontakt med den tidligere [[skuespiller]]en [[Ben Lyon]], som jobbet for filmselskapet [[20th Century Fox]]. Han arrangerte en prøvespilling med henne og uttalte etterpå at «det er [[Jean Harlow]] på nytt».{{Sfn|Riese & Hitchens|1988|s=288}} I august 1946 ble Monroe tilbudt en standard seksmånederskontrakt med en begynnerlønn på 75 [[amerikansk dollar|dollar]] i uken.{{Sfn|Spoto|1993|s=112}} Siden hun ifølge amerikansk lov var mindreårig da kontrakten ble signert, måtte også hennes verge, Grace Goddard, signere.{{Sfn|Spoto|1993|s=113}}

Navnet hennes ble ikke ansett som kommersielt nok, så det ble bestemt at det måtte endres. Lyon mente at hun minnet om skuespillerinnen [[Marilyn Miller]] og foreslo derfor fornavnet Marilyn. Som etternavn brukte hun morens pikenavn, Monroe.{{Sfn|Morgan|2007|s=66}} Hun fikk undervisning i skuespill, dans, musikk og tale hos filmselskapet.{{Sfn|Morgan|2007|s=67}} I tillegg flyttet hun for seg selv for første gang.{{Sfn|Morgan|2007|s=68}} Hun fikk ingen jobber av filmselskapet det første halvåret, men kontrakten hennes ble likevel fornyet. I 1947 spilte hun mindre roller i filmene ''[[Dangerous Years]]'' (regissert av norskfødte [[Arthur Pierson]]) og ''[[Scudda Hoo! Scudda Hay!]]'', men Fox valgte å ikke fornye kontrakten hennes.{{Sfn|Spoto|1993|s=120-121}}

Gjennom hele 1947 studerte Monroe skuespill på Actors Lab, hos [[Morris Carnovsky]] og hans kone [[Phoebe Brand]]. Hun uttalte senere at dette hadde vært hennes første møte med ekte skuespill.{{Sfn|Spoto|1993|s=122-123}} I oktober 1947 fikk hun spille en av birollene i teaterstykket ''Glamour Preferred'' på Bliss-Hayden Miniature Theater.{{Sfn|Spoto|1993|s=129}}

Den [[9. mars]] [[1948]] skrev Monroe en seksmånederskontrakt med [[Columbia Pictures]], med en lønn på 125 [[amerikansk dollar|dollar]] i uken.{{Sfn|Morgan|2007|s=73}} Hun ble introdusert for filmselskapets fremste skuespillerinstruktør, [[Natasha Lytess]], som endte opp med å bli hennes instruktør i mange år.{{Sfn|Spoto|1993|s=134-135}} I slutten av april begynte innspillingen av lavbudsjett [[filmmusikal|musikal]]en ''[[Ladies of the Chorus]]'', der Monroe spilte sin første hovedrolle.{{Sfn|Morgan|2007|s=73}} Til tross for at forhåndsvisningen av filmen ble godt mottatt, ble ikke kontrakten hennes fornyet.{{Sfn|Morgan|2007|s=76}}

I slutten av 1948 møtte Monroe agenten Johnny Hyde, visepresidenten i William Morris Agency, som oppfordret henne til å fortsette skuespillerkarrieren. Monroe uttalte senere: «Første gang jeg nevnte skuespillerdrømmene mine til Johnny Hyde, smilte han ikke. Han lyttet henført og sa: ‘Selvsagt kan du bli en skuespillerinne!’ Han var den første som tok ambisjonene mine på alvor, og på grunn av dette er jeg han evig takknemlig.»{{Sfn|Morgan|2007|s=77}}

I 1949 skaffet Hyde henne en liten rolle i [[Brødrene Marx]]-filmen ''[[Sardinmysteriet]]''. Hun imponerte produsentene så mye at de sendte henne på en promoteringsturne der første stopp var [[New York]].{{Sfn|Morgan|2007|s=79}} Monroe ble imidlertid utslitt og valgte å avbryte reisen da hun hadde kommet til [[Chicago]]. Hun mente at hun ble behandlet som et sexobjekt og ikke en skuespillerinne.{{Sfn|Morgan|2007|s=80}}

Senere samme året prøvespilte hun for [[John Huston]] for en rolle som den unge elskerinnen til en aldrende, korrupt advokat i [[Metro-Goldwyn-Mayer]]-filmen ''[[Asfaltjungelen]]''. Hun fikk rollen og mottok gode kritikker for sin rolletolkning.{{Sfn|Morgan|2007|s=81}} Manusforfatteren og regissøren [[Joseph L. Mankiewicz]] hadde sett henne i filmen og fulgte Hydes forslag om å gi henne en rolle i Fox-filmen ''[[Alt om Eva]]''. Hun spilte en håpefull skuespillerinne som ble beskrevet av en av de andre rollefigurene «som en uteksaminert student fra The Copacabana School of Dramatic Art». Mankiewicz kommenterte senere at han så en uskyld i henne som appellerte, og at dette bekreftet hans tro på at hun var passende for rollen.{{Sfn|Staggs|2000|s=92}}

Som følge av Monroes suksess forhandlet Hyde frem en ny kontrakt med Fox for henne, kort tid før hans død i desember 1950.{{Sfn|Riese & Hitchens|1988|s=228}} Den [[11. mai]] [[1951]] signerte hun en sjuårskontrakt med filmselskapet. Begynnerlønnen var 500 [[amerikansk dollar|dollar]] i uken og ville øke årlig til en maksimumslønn på 3500 dollar i uken det sjuende året.{{Sfn|Spoto|1993|s=182}}

Monroe ble immatrikulert på [[University of California, Los Angeles]], for å studere litteratur.{{Sfn|Morgan|2007|s=89}} Hun hadde også biroller i [[komedie]]r som ''[[Presidenten kommer]]'', ''[[Love Nest]]'' og ''[[Let's Make It Legal]]''. I mars 1951 delte hun ut en pris under den 23. [[Oscar]]-utdelingen.

Etter råd fra Natasha Lytess og skuespilleren [[Jack Palance]] begynte Monroe å studere skuespill hos [[Michael Tsjekhov]]. Hun fortalte ham at hun var lei av å stadig måtte spille rollen som «dum blondine». Han mente at grunnen til at hun fikk disse rollene var de seksuelle vibrasjonene som hun sendte ut. Dette forsterket viljen hennes til å bli ansett som en kunstner og ikke «en erotisk vanskapning».{{Sfn|Morgan|2007|s=93-94}}

=== Gjennombruddet ===
I mars 1952 dukket nakenbiler av Monroe tatt i 1949 opp, publisert i en [[pinup]]kalender, og hun stod ovenfor en mulig skandale. Pressen spekulerte i identiteten til den anonyme modellen som tydelig lignet Monroe. Mens filmselskapet diskuterte hvordan de skulle håndtere problemet foreslo Monroe at hun kunne innrømme å ha stilt opp på bildene, men påpeke at hun hadde gjort det fordi hun ikke hadde penger til husleien.{{Sfn|Summers|1985|s=58}} Hun mente at historien ville være en passende oppfølger til bakgrunnshistorien som hun allerede hadde sluppet. Hun gav et intervju der hun diskuterte omstendighetene som førte til at hun stilte opp på bildene. Den påfølgende omtalen bar preg av en viss sympati for hennes harde kamp som skuespillerinne.{{Sfn|Summers|1985|s=58}} Ikke lenge etter ble det kjent at Monroe ikke var foreldreløs, slik som hun tidligere hadde hevdet. Hun gav da et intervju der hun hevdet at hennes mor hadde vært ukjent for henne som barn fordi moren hadde tilbrakt mange år på sykehus som invalid.{{Sfn|Spoto|1993|s=215-216}}

Monroe dukket for første gang opp på forsiden av ''[[Life (magasin)|Life]]'' i april 1952 der hun ble beskrevet som «Den store snakkisen i Hollywood».{{Sfn|Evans|2004|s=112}} Historiene om barndommen og oppveksten hennes portretterte henne på en sympatisk måte. Forsiden av mai 1952-utgaven av bladet ''True Experiences'' hadde et bilde av en smilende Monroe ved siden av teksten: «Ser jeg lykkelig ut? &ndash; Det burde jeg for jeg var et uønsket barn. En ensom jente med en drøm &ndash; som våknet opp og fant ut at drømmen hadde gått i oppfyllelse. Jeg er Marilyn Monroe. Les min askepotthistorie».{{Sfn|Evans|2004|s=129}} Det var også på dette tidspunktet hun ble kjæreste med den tidligere [[baseball]]spilleren [[Joe DiMaggio]]. Et bilde av DiMaggio som besøkte henne på [[20th Century Fox|Fox]]-studioet ble publisert i aviser over hele [[USA]], og ryktene om en romanse mellom de to førte til økende interesse for Monroe.{{Sfn|Summers|1985|s=67}}
[[Fil:Marilyn Monroe and Keith Andes in Clash by Night trailer.jpg|thumb|Monroe og [[Keith Andes]] i filmen ''[[Utladning]]'' (1952).]]
De neste fire månedene ble det sluppet fire filmer som hun spilte i. Hun hadde blitt utlånt til [[RKO]] for å spille i filmen ''[[Utladning]]''. [[Barbara Stanwyck]] spilte hovedrollen i denne [[dramafilm]]en som var regissert av [[Fritz Lang]]. Den var populær blant publikum da den ble sluppet i juni 1952, og mye av suksessen var på grunn av nysgjerrigheten overfor Monroe. Hun fikk for det meste gode kritikker for sin innsats i filmen.{{Sfn|Riese & Hitchens|1988|s=93}} To nye filmer ble slupper i juli, [[komedie]]n ''[[Vi er ikke gifte!]]'' og dramafilmen ''[[Farlig kvinne]]''. I ''Vi er ikke gifte!'' spilte hun en kvinne som stiller opp i skjønnhetskonkurranser. Selv om underholdningsavisen ''[[Variety]]'' beskrev filmen som en lettvekter, ble det også kommentert at Monroe fikk vist seg skikkelig frem i badedrakt, men at noen av scenene hennes var en anelse spekulative.{{Sfn|Riese & Hitchens|1988|s=545}} I ''Farlig kvinne'' spilte hun sin første hovedrolle for Fox som en mentalt forstyrret barnevakt som truer med å skade barnet som hun skal passe på. Filmen ble dårlig mottatt blant kritikerne, men Monroe selv uttalte at den inneholdt noen av hennes beste dramatiske prestasjoner.{{Sfn|Riese & Hitchens|1988|s=132}} [[Anne Bancroft]], som hadde sin spillefilmdebut i filmen, uttalte senere at å spille mot Monroe hadde vært «en bemerkelsesverdig opplevelse [...] som bare finner sted når man jobber med gode skuespillere. Det var så ekte, og jeg responderte. Jeg reagerte virkelig på henne».{{Sfn|Riese & Hitchens|1988|s=132}} I september ble komedien ''[[Apestreker]]'' sluppet. [[Cary Grant]] og [[Ginger Rogers]] spilte hovedrollene i filmen som var regissert av [[Howard Hawks]]. Til tross for at den ble dårlig mottatt av kritikerne hadde den gode besøkstall.{{Sfn|Riese & Hitchens|1988|s=336}}

[[Fil:Marilyn Monroe Niagara.png|left|thumb|I filmen ''[[Niagara (film)|Niagara]]'' (1953).]]
[[Darryl F. Zanuck]] mente at Monroe hadde et potensial som det var verdt å utvikle og gav henne hovedrollen i filmen ''[[Niagara (film)|Niagara]]''. Hun spilte en manipulerende kvinne med planer om å drepe ektemannen sin, spilt av [[Joseph Cotten]].{{Sfn|Churchwell|2004|s=222}} Under innspillingen av filmen la makeupartisten hennes, Allan «Whitey» Snyder, merke til sceneskrekken hennes, et problem som hun hadde gjennom hele karrieren. Han fikk i oppgave av regissøren å tilbringe flere timer sammen med Monroe for å forberede henne før scener skulle spilles inn.{{Sfn|Summers|1985|s=74}}

Innspillingen ble midlertidig avbrutt [[26. juni]] [[1952]], ettersom Monroe var innkalt som vitne i en rettssak mot to menn som var tiltalt for å ha prøvd å selge nakenbilder, som de feilaktig hevdet var av henne. Etter at dommeren hadde hørt vitnemålet hennes, ble de tiltalte funnet skyldige.{{Sfn|Morgan|2007|s=121}}

Mye av kritikken mot filmen pekte på Monroes åpne og direkte seksuelle fremtoning.{{Sfn|Churchwell|2004|s=222}} Spesielt en scene som viser Monroe bakfra, mens hun går mot [[Niagarafallene]], ble brukt som et eksempel på dette.{{Sfn|Churchwell|2004|s=55}} Skuespillerinnen [[Constance Bennett]] skal angivelig ha uttalt etter å ha sett filmen: «Det der er en dame med fremtiden bak seg.»{{Sfn|Riese & Hitchens|1988|s=340}} Ifølge Snyder var det i denne filmen som Monroe, etter mye eksperimentering, fant frem til det utseende og stilen som hun ble mest kjent for.{{Sfn|Churchwell|2004|s=54}}

Mens filmen var en suksess og Monroes prestasjoner fikk gode kritikker, skapte hennes fremtoning på promoteringsarrangmenter en del negativ omtale. Hennes tettsittende og utringete gullkjole, som hun brukte på banketten til ''[[Photoplay]]'', ble spesielt kritisert. I et intervju noen dager senere uttalte skuespillerinnen [[Joan Crawford]]: «Det var som en [[burlesk]]forestilling. Noen burde åpne øynene hennes; Hun burde bli fortalt at folk liker utfordrende kvinnelige personligheter, men de liker også å vite at under alt dette er skuespillerinnene raffinerte damer.»{{Sfn|Morgan|2007|s=129}} Hun fikk også kritikk for en meget utringet kjole hun hadde på seg på [[Miss America]]-paraden i 1952. Et bilde fra dette arrangementet ble brukt på forsiden av det første nummeret av ''[[Playboy]]'' i desember 1953. Det samme nummeret hadde også et nakenbilde av Monroe, tatt i 1949, på trykk.{{Sfn|Summers|1985|s=59}}

=== Verdensstjerne ===
[[Fil:Gentlemen_Prefer_Blondes_Movie_Trailer_Screenshot_(34).jpg|thumb|Monroe fremfører «[[Diamonds Are a Girl's Best Friend]]» i filmen ''[[Herrer liker blonde piker]]'' (1953).]]
Hennes neste film var ''[[Herrer liker blonde piker]]'' fra 1953, der hun spilte mot [[Jane Russell]]. Filmen ble regissert av [[Howard Hawks]]. Monroes rolle som Lorelei Lee, en diamantelskende [[showgirl]], krevde at hun både sang og danset. Hun ble venner med Russell, som senere beskrev Monroe som veldig sjenert, veldig søt og mye mer intelligent enn det folk mente.{{Sfn|Russell|1986|s=137}} Russell fortalte også at Monroe pleide å øve på dansenumrene hver kveld etter at de fleste andre hadde gått hjem, men at hun stadig kom for sent på settet da filmingen skulle begynne. Da Russell oppdaget at Monroe begynte å bli igjen i garderoben grunnet sin sceneskrekk, samtidig som Hawks ble mer og mer utålmodig, begynte hun å følge Monroe til filmsettet.{{Sfn|Russell|1986|s=138}}

I forbindelse med filmens premiere i [[Los Angeles]] ble Monroe og Russells hånd- og fotavtrykk plassert i sementen utenfor [[Grauman's Chinese Theatre]]. Filmen spilte inn mer enn det dobbelte av produksjonskostnadene, og Monroe fikk positive kritikker for sin innsats.{{Sfn|Churchwell|2004|s=55}} Sangnummeret «[[Diamonds Are a Girl's Best Friend]]» som Monroe fremførte i filmen, ble forbundet med henne.

''[[Gift med en millionær]]'' var en komedie om tre modeller som prøver å tiltrekke seg en rik ektemann, der Monroe spilte sammen med [[Lauren Bacall]] og [[Betty Grable]]. Filmen ble regissert av [[Jean Negulesco]]. Produsenten og manusforfatteren, [[Nunnally Johnson]], uttalte at dette var den første filmen hvor publikummet «likte Marilyn for den hun var [og at] hun forklarte årsaken til dette på en ganske finurlig måte. Hun mente dette var den eneste filmen som hun hadde vært med i hvor hun hadde en anelse beskjedenhet [...] overfor sitt eget utseende.»{{Sfn|Summers|1985|s=86}} 
[[Fil:Marilyn_Monroe_and_Jane_Russell_at_Chinese_Theater_3.jpg‎|left|thumb|Monroe og [[Jane Russell]] plasserer hånd- og fotavtrykk i betongen utenfor [[Grauman's Chinese Theatre]] i 1953.]]
Monroes filmer i denne perioden etablerte hennes «dum blondine»-stempel og bidro til hennes popularitet. I 1953 og 1954 ble hun ført opp på Quigleys årlige [[Top Ten Money Making Stars Poll]], en liste som baserer seg på stemmene til kinosjefer rundt omkring i [[USA]] over de filmstjernene som har trukket mest publikum til kinoene deres det siste året.<ref name="Quigley" group="R" /> Monroe brukte også kjendisstatusen sin til å hjelpe [[Ella Fitzgerald]] med å få fart på karrieren ved å sikre henne en spillejobb på den populære nattklubben [[Mocambo]].<ref name="EllaFitzgerald" group="R" />

Monroe snakket også på denne tiden om sine videre skuespillerambisjoner, og hun fortalte ''[[The New York Times]]'': «Jeg ønsker å utvikle meg til å spille dramatiske roller. Min dramainstruktør, [[Natasha Lytess]], forteller til alle at jeg har sjel, men så langt er det ingen som er interessert i den».{{Sfn|Summers|1985|s=85-86}} Hun så en mulighet i [[20th Century Fox|Fox]] sin kommende film, ''[[Egypteren Sinuhe (film)|Egypteren Sinuhe]]'', men [[Darryl F. Zanuck]] nektet å prøvefilme henne.{{Sfn|Riese & Hitchens|1988|s=139}}

Monroe ble i stedet knyttet til [[westernfilm]]en ''[[De fortaptes elv]]'', der hun spilte mot [[Robert Mitchum]]. Regissøren [[Otto Preminger]] mislikte sterkt Monroes avhengighet av Natasha Lytess, som instruerte henne og bedømmet etter hver scene.{{Sfn|Riese & Hitchens|1988|s=400}} Monroe selv hatet filmen som hun mente var en dårlig cowboyfilm, der skuespillet ble fullstendig overskygget av omgivelsene og [[CinemaScope]].{{Sfn|Riese & Hitchens|1988|s=447}} 
[[Fil:Marilyn Monroe photo pose Seven Year Itch.jpg|thumb|Under innspillingen av filmen ''[[Gresskar i nød]]'' i september 1954.]]
Mot slutten av 1953 annonserte Fox at Monroe skulle spille i ''The Girl in the Pink Tights'' med [[Frank Sinatra]]. Hun krevde å få lese manuset først, men Fox nektet å gå med på dette og truet med å suspendere henne. I tillegg fant hun ut at Sinatra skulle tjene 5000 [[amerikansk dollar|dollar]] i uken for filmen, mens hun selv fikk 1500 [[amerikansk dollar|dollar]].{{Sfn|Morgan|2007|s=134}} Da innspillingen skulle begynne 15. desember møtte hun ikke opp. I stedet reiste hun til [[San Francisco]] med [[Joe DiMaggio]].{{Sfn|Morgan|2007|s=134}} En stund senere sendte Fox manuset til henne, men etter å ha lest det ble hun bare enda mer bestemt på at hun ikke ønsket å spille i filmen. Den [[4. januar]] [[1954]] ble hun suspendert uten lønn.{{Sfn|Morgan|2007|s=135}}

Monroe og DiMaggio giftet seg 14. januar. To dager senere valgte Fox å gjeninnsette henne og krevde at hun skulle møte på jobb igjen 20. januar. Dette gjorde hun imidlertid ikke.{{Sfn|Morgan|2007|s=138}} I februar reiste hun til [[Japan]] sammen med DiMaggio og kombinerte bryllupsreisen med en forretningsreise som han allerede hadde planlagt. Den 16. februar reiste Monroe så til [[Korea]], og i løpet av fire dager opptrådte hun foran over 100 000 amerikanske soldater. Den siste dagen holdt hun en tale der hun fortalte at hun aldri hadde følt seg som en filmstjerne før turen til Korea. I tillegg uttalte hun: «Nå skal jeg fly tilbake til det viktigste i livet mitt &ndash; Joe. Og jeg vil stifte familie. En familie er viktigere enn karriere.»{{Sfn|Morgan|2007|s=140}}

Da Monroe returnerte til Hollywood i mars 1954 endte hun feiden med Fox og ble med i filmmusikalen ''[[Show business]]''. Filmen fikk dårlig mottakelse og klarte ikke å tjene inn produksjonskostnadene.{{Sfn|Churchwell|2004|s=58}} [[Ed Sullivan]] beskrev Monroes fremføring av låten «[[Heat Wave (sang)|Heat Wave]]» som «en av de mest åpenbare overgrepene på god smak» han hadde sett.{{Sfn|Riese & Hitchens|1988|s=338}} ''[[Time (magasin)|Time]]'' sammenlignet henne på en nedsettende måte med motspiller [[Ethel Merman]], mens ''[[The New York Times]]'' skrev at [[Mitzi Gaynor]] hadde overgått Monroes flaue fremføring.{{Sfn|Riese & Hitchens|1988|s=440}} Alle anmeldelsene reflekterte Monroes egen oppfatning av filmen. Hun hadde gått med på å gjøre den motvillig, med lovnaden om at hun skulle få hovedrollen i ''[[Gresskar i nød]]'', filmversjonen av [[Broadway (teaterdistrikt)|Broadway]]-hiten ''[[Gressenkemannen]]''.{{Sfn|Summers|1985|s=101}}

Tidlig om morgenen [[15. september]] [[1954]] filmet Monroe en av hovedscenene til ''Gresskar i nød'' i [[New York]]: Hun stod sammen med medspiller [[Tom Ewell]] mens luften fra en t-banerist blåste kjolen over hodet hennes. En stor folkemengde fulgte med mens regissør [[Billy Wilder]] ba om at scenen ble filmet igjen og igjen. En av de som sto og så på, var Joe DiMaggio, som angivelig skal ha blitt forbannet over hele spetakkelet.{{Sfn|Spoto|1993|s=284}} Etter en opprivende krangel mellom Monroe og DiMaggio stod ikke ekteskapet til å redde. Den 4. oktober ble det annonsert til pressen at de hadde tatt ut separasjon.{{Sfn|Morgan|2007|s=145}} Skilsmissen ble godkjent i oktober samme år.{{Sfn|Riese & Hitchens|1988|s=129}}

Filmingen av ''Gresskar i nød'' ble sluttført tidlig i 1955, og etter å ha takket nei til det Monroe anså som små roller, i ''[[Den store kandidat]]'' og ''[[To piker på galeien]]'', bestemte hun seg for å forlate [[Hollywood]] etter råd fra fotografen [[Milton H. Greene]].

=== Actors Studio og Marilyn Monroe Productions ===
Monroe møtte [[Milton H. Greene]] for første gang da han tok bilder av henne for ''[[Look (magasin)|Look]]'' i 1953. Mens mange fotografer forsøkte å fremheve hennes sexy image, presenterte Greene henne i en mer moderat positur, noe hun selv var fornøyd med. De to utviklet et vennskap, og Monroe klaget over kontrakten hennes med [[20th Century Fox|Fox]] og rolletilbudene som hun fikk fra dem. Hun fortalte også at hun ikke fikk høy nok lønn. I ''[[Herrer liker blonde piker]]'' fikk Monroe utbetalt 18 000 [[amerikansk dollar|dollar]], mens motspiller [[Jane Russell]], som ikke var tilknyttet et filmselskap, fikk betalt mer enn 100 000 [[amerikansk dollar|dollar]].{{Sfn|Summers|1985|s=119-120}}

Greene var enig i at hun kunne tjene langt mer hvis hun forlot Fox. Han lot Monroe flytte inn sammen med sin familie i [[Connecticut]], mens de planla hennes fremtid. Veldig få personer hadde blitt informert om hvor hun befant seg, og Fox insisterte på at hun fortsatt var bosatt i [[California]].{{Sfn|Morgan|2007|s=148}} I desember 1954 startet Monroe sitt eget produksjonsselskap, Marilyn Monroe Productions, sammen med Greene.{{Sfn|Kotsilibas-Davis & Greene|2001|s=35}} Den [[7. januar]] [[1955]] ble det arrangert en pressekonferanse der en ny og seriøs Monroe ble presentert.{{Sfn|Morgan|2007|s=148}}

[[Forfatter]]en [[Truman Capote]] introduserte Monroe til [[Constance Collier]], som ga henne skuespillertimer. Hun mente at Monroe ikke passet til å spille på teaterscenen, men hadde et «fantastisk talent» som var «så skjørt og subtilt at kun et kamera kunne fange det opp». Etter bare noen uker med timer, døde imidlertid Collier.{{Sfn|Summers|1985|s=128}} 
[[Fil:Marilyn Monroe in Bus Stop trailer 1.jpg|thumb|300px|Monroe fremfører «[[That Old Black Magic]]» i filmen ''[[Bus Stop]]'' (1956).]]
Monroe hadde møtt [[Paula Strasberg]] og datteren hennes [[Susan Strasberg|Susan]] på settet til ''[[Show business]]'' og uttalte at hun hadde likt å studere hos [[Lee Strasberg]] på [[Actors Studio]].{{Sfn|Spoto|1993|s=278}} I mars 1955 møtte Monroe [[Cheryl Crawford]], en av grunnleggerne av Actors Studio, og overbeviste henne om å bli introdusert for Lee Strasberg. Han intervjuet Monroe dagen etter og tok henne imot som sin student.{{Sfn|Summers|1985|s=129}} Som en del av studiene begynte Monroe også i terapi for å få en innsikt i sine egne følelser.{{Sfn|Strasberg|1992|s=24}}
 
I mai 1955 innledet Monroe et forhold til forfatteren og [[dramatiker]]en [[Arthur Miller]]. De møttes først i [[Hollywood]] i 1951, og da Miller oppdaget at hun var i [[New York]], fikk han en felles venn til  å reintrodusere dem.{{Sfn|Riese & Hitchens|1988|s=325}} 
 
Den [[1. juni]] [[1955]], Monroes bursdag, fulgte [[Joe DiMaggio]] henne til premieren til ''[[Gresskar i nød]]'' i New York. Han arrangerte senere en bursdagsfest for henne, men kvelden endte med en offentlig krangel, og Monroe forlot festen uten ham. Etter dette hadde de ikke kontakt på lang tid.{{Sfn|Summers|1985|s=142}}{{Sfn|Riese & Hitchens|1988|s=124}} 
 
Gjennom hele 1955 studerte Monroe på Actors Studio, hvor hun oppdaget at en av hennes største hinder var sceneskrekken. Hun ble venner med skuespillerne [[Kevin McCarthy (skuespiller)|Kevin McCarthy]] og [[Eli Wallach]], som begge husker Monroe som ivrig og oppriktig overfor studiene sine. I tillegg la de merke til at hun prøvde å unngå for mye oppmerksomhet ved å sitte stille bakerst i klasserommet.{{Sfn|Summers|1985|s=130}} Da Strasberg følte at hun var klar for å spille foran sine medstudenter, valgte Monroe og [[Maureen Stapleton]] åpningsscenen fra [[Eugene O'Neill]]s ''[[Anna Christie]]''. Selv om hun hadde slitt på øvelsene, klarte Monroe å fullføre fremføringen uten å glemme noen replikker.{{Sfn|Summers|1985|s=145}} Monroes opptreden resulterte i spontanapplaus, noe som aldri før hadde skjedd på Actors Studio.{{Sfn|Morgan|2007|s=155}} Mens Monroe var student uttalte Strasberg: «Jeg har jobbet med hundrevis av forskjellige skuespillere, og det er bare to som hever seg over alle andre. Nummer én er [[Marlon Brando]], og nummer to er Marilyn Monroe.»{{Sfn|Spoto|1993|s=352-353}}

''Gresskar i nød'' ble sluppet i 1955 og ble en suksess med omtrent åtte millioner [[amerikansk dollar|dollar]] inntjent.{{Sfn|Riese & Hitchens|1988|s=475}} Monroe fikk gode anmeldelser for sin prestasjon og var i en god posisjon for å reforhandle med Fox.{{Sfn|Riese & Hitchens|1988|s=475}} På nyttårsaften i 1955 signerte hun en ny kontrakt med Fox, der hun forpliktet seg til å spille inn fire filmer for filmselskapet over en periode på sju år.{{Sfn|Morgan|2007|s=154}} Hun skulle få utbetalt 100 000 [[amerikansk dollar|dollar]] per film, i tillegg til en årlig utbetaling på 100 000 [[amerikansk dollar|dollar]] til henne og 75 000 [[amerikansk dollar|dollar]] gjennom Marilyn Monroe Productions.{{Sfn|Kotsilibas-Davis & Greene|2001|s=58}} Kontrakten gav også Monroe muligheten til å spille for andre filmselskaper, samt å godkjenne hvilke regissører hun ville ha. Til tross for at hun fikk langt større kontroll på karrieren sin, anså Monroe likevel den nye kontrakten som et kompromiss og uttalte: «Jeg kan ikke godkjenne manus, men jeg kan godkjenne regissør. Det er viktig. Jeg har noen regissører som jeg vil jobbe med, som jeg stoler på og vil gjøre nesten alt som de sier. Jeg vet at de ikke vil la meg spille i en dårlig film.»{{Sfn|Morgan|2007|s=154}}
[[Fil:Marilyn Monroe, The Prince and the Showgirl (small).jpg|thumb|left|Promobilde for filmen ''[[Prinsen og korpiken]]'' (1957). {{Byline|[[Milton H. Greene]]}}]]
Den første filmen Monroe spilte inn etter å ha signert den nye kontrakten var dramafilmen ''[[Bus Stop]]'' i 1956. Hun spilte en lite talentfull barsangerinne som vinner hjertet til en [[cowboy]]. Alle kostymene, sminken og hårfrisyrene reflekterte en rollefigur som manglet raffinement, og Monroe måtte fremføre et ganske middelmådig sangnummer. Filmkritikeren [[Bosley Crowther]] i ''[[The New York Times]]'' proklamerte: «Hold på stolene, folkens, og gjør dere klare for en rystende overraskelse. Marilyn Monroe har endelig vist seg som en skuespillerinne.»{{Sfn|Riese & Hitchens|1988|s=441}} [[Joshua Logan]], som regisserte filmen, beskrev henne som «så nær genial som enhver skuespillerinne jeg kjenner til. Hun er en kunstner hinsides kunsten.»{{Sfn|Zolotow|1960|s=271}} Han var en av de mange som prøvde å få Monroe [[Oscar]]-nominert for hennes rolle i filmen, og fortsatte å rose hennes talent og profesjonalitet helt frem til sin død.{{Sfn|Riese & Hitchens|1988|s=276}} Monroe var på sin side skuffet over at hun ikke ble nominert til Oscar,{{Sfn|Zolotow|1960|s=286}} men hun fikk en [[Golden Globe]]-nominasjon. Logan ble også skuffet og uttalte senere: «Det er en sykdom i vårt yrke at vi tror at en kvinne som er fysisk tiltalende, ikke har talent. Rolletolkningen hennes det året var bedre enn noen andre.»{{Sfn|Zolotow|1960|s=286}}

På denne tiden hadde forholdet mellom Monroe og Miller utviklet seg. Selv om de klarte å holde det hemmelig i nesten ett år, begynte pressen etter hvert å skrive om dem som et par.{{Sfn|Summers|1985|s=139}} Rapportene om deres romanse ble snart overskygget av nyheten om at Miller hadde blitt kalt inn til [[Representantenes hus (USA)|Representantenes hus]]' komité for uamerikanske aktiviteter for å forklare sin angivelige [[Kommunisme|kommunistiske]] tilknytning. Miller ble bedt om å identifisere kommunister han kjente, men nektet og ble siktet for å ha vist forakt overfor [[Kongressen]]. Han ble frikjent etter å ha anket.{{Sfn|Summers|1985|s=157}} Underveis i etterforskningen ble Monroe oppfordret av filmsjefer til å droppe Miller, i stedet for å risikere sin egen karriere. Hun nektet og omtalte de senere som «feiginger».{{Sfn|Summers|1985|s=157}}
 
Den [[29. juni]] [[1956]], samme dag som Monroe og Miller skulle gifte seg, hadde de arrangert en pressekonferanse. Mens de var på vei, krasjet bilen bak dem inn i et tre, og journalisten Mara Scherbatoff ble drept.{{Sfn|Morgan|2007|s=157}} Monroe ble sjokkert og måtte bli forsikret om at det ikke var hennes feil.{{Sfn|Strasberg|1992|s=89}} Pressekonferansen ble likevel gjennomført, og senere på dagen giftet de seg.{{Sfn|Morgan|2007|s=157}}
 
Den første og eneste uavhengige filmen som produksjonsselskapet hennes stod bak, var ''[[Prinsen og korpiken]]'', der hun spilte mot [[Storbritannia|britiske]] [[Laurence Olivier]]. Han hadde også regi på filmen. Olivier roste Monroe som «en brilliant komiker, som for meg også betyr at hun er en ekstremt dyktig spillerinne» før filmingen begynte.{{Sfn|Spoto|1993|s=342}} Under filminnspillingen foraktet han imidlertid Monroes avhengighet av hennes skuespillerinstruktør Paula Strasberg. Olivier så på Strasberg som intet annet enn en bedrager, hvis eneste talent var at hun klarte å «smøre Marilyn». Han erindret blant annet en situasjon der han forsøkte å forklare en scene til Monroe, bare for å høre Strasberg bryte inn med: «Bare tenk på [[Coca-Cola]] og [[Frank Sinatra]]».{{Sfn|Olivier|1982|s=211-212}} Monroe og Olivier hadde også sine krangler, men han uttalte senere at hun i filmen var «helt vidunderlig, den beste av alle».{{Sfn|Olivier|1982|s=213}} Monroe ble også rost av kritikerne, spesielt i [[Europa]], og vant både [[David di Donatello]], den [[Italia|italienske]] versjonen av Oscar, og [[Étoile de Cristal]], den [[Frankrike|franske]] versjonen av Oscar. I tillegg ble hun nominert til britiske [[British Academy Film Awards|BAFTA]].
 
Våren 1957 valgte Monroe, etter råd fra Miller, å avslutte samarbeidet med Greene og kjøpte ham ut av Marilyn Monroe Productions.{{Sfn|Spoto|1993|s=390-391}}

=== De siste årene ===
[[Fil:Marilyn Monroe in Some Like it Hot trailer cropped.jpg|thumb|I filmen ''[[Noen har det hett]]'' (1959).]]
Etter innspillingen av ''[[Prinsen og korpiken]]'' var fullført tok Monroe en pause fra filminnspillinger i over et år. I løpet av denne tiden bodde hun sammen med [[Arthur Miller]] i [[Amagansett]] i [[Long Island]]. Hun ble også gravid, men svangerskapet måtte avbrytes etter seks uker fordi graviditeten var utenfor livmoren.{{Sfn|Spoto|1993|s=393}} Etter oppmuntring fra Miller returnerte hun til [[Hollywood]] i august 1958 for å begynne innspillingen av ''[[Noen har det hett]]''. [[Komedie]]n var regissert av [[Billy Wilder]] og hadde [[Tony Curtis]] og [[Jack Lemmon]] i de mannlige hovedrollene. Selv om Wilder hadde erfaring med Monroes forsinkelser, sceneskrekk og manglende evne til å huske replikker fra innspillingen av ''[[Gresskar i nød]]'', var oppførselen hennes denne gangen mer fiendtlig. Hun kunne nekte å delta under innspillingen og til tider få utbrudd der hun brukte banneord.{{Sfn|Guiles|1984|s=345}} Hun nektet stadig å følge Wilders regi og insisterte på en rekke filminger av enkle scener helt til hun ble fornøyd.{{Sfn|Churchwell|2004|s=253}} Hun kom godt overens med Lemmon, men mislikte Curtis, som uttalte at å kysse Monroe var «som å kysse Hitler».{{Sfn|Riese & Hitchens|1988|s=111}} Monroe fikk bekreftet at hun var gravid i slutten av oktober, men spontanaborterte noen uker etter at innspillingen var fullført i november 1958.{{Sfn|Spoto|1993|s=407}}

Filmen ble en stor suksess og ble nominert til fem [[Oscar]]. Monroe fikk ros for sin rolletolkning og vant en [[Golden Globe]]. Wilder uttalte at filmen var den mest suksessfulle som han hadde vært tilknyttet til.{{Sfn|Riese & Hitchens|1988|s=489}} Han diskuterte også problemene under innspillingen og uttalte: «Marilyn var så vanskelig på grunn av at hun var fullstendig uforutsigbar. Jeg visste aldri hvilken dag det kom til å bli [...] kom hun til å være samarbeidsvillig eller hindrende?»{{Sfn|Summers|1985|s=178}} Wilder hadde blitt syk under innspillingen av filmen og uttalte: «Vi var midtveis i flyturen &ndash; og det var en galning ombord på flyet.»{{Sfn|Guiles|1984|s=342}} På spørsmål om han kunne tenke seg å spille inn flere filmer med Monroe svarte han: «Vel, jeg har diskutert dette prosjektet med legen min og [[psykiater]]en min, og de sier at jeg er for gammel og for rik til å gå gjennom dette igjen.»{{Sfn|Zolotow|1960|s=325}} Senere uttalte han seg mer positivt om Monroe og mente at hun hadde en «udefinerbar magi» og var «et geni som skuspillerinne i komedier».{{Sfn|Summers|1985|s=178}} Etter at innspillingen av ''Noen har det hett'' var fullført, diskuterte han også andre prosjekter med henne, inkludert ''[[Irma la Douce]]'', der han endte opp med å bruke [[Shirley MacLaine]].{{Sfn|Riese & Hitchens|1988|s=552}}

På dette tidspunktet hadde Monroe bare fullført én film, ''[[Bus Stop]]'', av de fire filmene som hun var forpliktet til av [[20th Century Fox|Fox]]. Hun gikk med på å spille i ''[[Hurra for kjærligheten!]]'', som skulle regisseres av [[George Cukor]]. Hun var imidlertid ikke fornøyd med manuset og fikk Arthur Miller til å skrive det om.{{Sfn|Riese & Hitchens|1988|s=269}} Dette førte til at [[Gregory Peck]], som opprinnelig skulle ha den mannlige hoverollen i filmen, trakk seg. [[Cary Grant]], [[Charlton Heston]] og [[Rock Hudson]] takket også nei til rollen, som til slutt gikk til [[Yves Montand]].{{Sfn|Riese & Hitchens|1988|s=269}} Monroe og Miller ble gode venner med Montand og hans kone, skuespillerinnen [[Simone Signoret]]. Da Miller måtte på forretningsreise og Signoret returnerte til [[Europa]] for å spille inn en film, innledet Monroe og Montand, ifølge ryktene, et kortvarig forhold som tok slutt da innspillingen var fullført.{{Sfn|Spoto|1993|s=420}} I selvbiografien sin, ''Nostalgia Isn't What It Used To Be'', kritiserte Signoret pressen for å ha blåst opp hendelsen. Hun påpekte også at bare de fire som var involvert, visste hva som egentlig hadde skjedd. Monroes halvsøster [[Berniece Baker Miracle]] hevdet at det angivelige forholdet bare var et [[PR-stunt]] for å fremme interessen for filmen.{{Sfn|Miracle & Miracle|1994|s=140}} ''Hurra for kjærligheten!'' ble ingen suksess, hverken blant kritikerne eller kommersielt.{{Sfn|Riese & Hitchens|1988|s=269}}
[[Fil:Yves Montand Marilyn Monroe.jpg|thumb|left|[[Yves Montand]] og Monroe under innspillingen av filmen ''[[Hurra for kjærligheten!]]'' (1960).]]
Monroes helsetilstand ble forverret i denne perioden, og hun begynte å gå til behandling hos psykiateren dr. [[Ralph Greenson]]. Han uttalte senere at hun stadig hadde klaget over [[søvnløshet]]. I tillegg hadde hun oppsøkt flere leger for å få utskrevet det som etter Greensons mening, var en overdreven mengde medisiner. Han konkluderte med at hun var i ferd med å utvikle en avhengighet, men bemerket også at hun kunne gå uten medisiner i lengre perioder uten symptomer på [[abstinens]].{{Sfn|Summers|1985|s=188}} Ifølge Greenson var Monroes ekteskap med Miller anstrengt. Han mente at Miller så ut til å oppriktig bry seg om henne og være villig til å hjelpe, men at Monroe avslo hans forsøk, samtidig som hun klaget over at han ikke gjorde mer for å hjelpe henne.{{Sfn|Summers|1985|s=189}} Greenson uttalte at hans fremste målsetting på dette tidspunktet var å redusere Monroes inntak av medisiner.{{Sfn|Summers|1985|s=190}}

I 1956 bodde Arthur Miller en kort periode i [[Nevada]] og skrev en novelle om noen av menneskene som han hadde møtt der; En skilt kvinne og noen aldrende cowboyer. I 1960 skrev han novellen om til et filmmanus som han mente ville være passende for Monroe. ''[[Uten feste]]'', som ble regissert av [[John Huston]], skulle vise seg å bli Monroes siste fullførte film. I de andre hovedrollene spilte [[Clark Gable]], [[Montgomery Clift]] og [[Thelma Ritter]]. Innspillingen av filmen begynte i juli 1960 og foregikk for det meste i og i områdene rundt [[Reno (Nevada)|Reno]] i Nevada. Monroe var ofte syk og ute av stand til å jobbe. Hun var også uten Greensons veiledning og gjenopptok forbruket av [[Hypnotika|sovemedisiner]] og [[etanol|alkohol]].{{Sfn|Summers|1985|s=192}} [[Susan Strasberg]] besøkte settet og beskrev senere Monroe som «dødelig skadet på en eller annen måte».{{Sfn|Strasberg|1992|s=172}} I august ble Monroe i all hast innlagt på sykehus der hun ble i ti dager. Pressen rapporterte at hun hadde vært døden nær, til tross for at grunnen til innleggelsen ikke ble gjort kjent.{{Sfn|Summers|1985|s=194}} [[Louella Parsons]] skrev i avisspalten sin at Monroe var «en veldig syk jente, mye sykere enn tidligere var antatt» og avslørte at hun ble behandlet av en psykiater.{{Sfn|Summers|1985|s=194}}

Monroe returnerte til Nevada og fullførte innspillingen av filmen, men var fiendtlig innstilt mot Miller, og pressen omtalte offentlige krangler mellom dem.{{Sfn|Summers|1985|s=192}} Innspillingen av filmen hadde vist seg å bli en prøvelse for skuespillerne. I tillegg til Monroes innleggelse hadde Montgomery Clift ofte vært ute av stand til å jobbe grunnet sykdom, og Thelma Ritter ble innlagt på sykehus grunnet utmattelse. Clark Gable klaget over at han følte seg uvel og deltok ikke på festen som markerte at filmingen var avsluttet.{{Sfn|Goode|1986|s=284}} Monroe og Miller returnerte til [[New York]] på separate fly.{{Sfn|Summers|1985|s=195}}
[[Fil:Marilyn Monroe in The Misfits trailer 2.jpg|thumb|I filmen ''[[Uten feste]]'' (1961).]]
Ti dager senere hadde Monroe annonsert separasjonen fra Miller, og Gable hadde dødd som følge av et [[hjerteinfarkt]].{{Sfn|Goode|1986|s=284-285}} Gables enke, Kay, uttalte til Louella Parsons at det hadde vært den «endeløse ventingen» på settet som hadde ført til hans død. Selv om hun ikke nevnte Monroe ble hun likevel anklaget for å ha vært ansvarlig for Gables død.{{Sfn|Miracle & Miracle|1994|s=165}} Monroe deltok imidlertid i dåpen til Gables sønn, John Clark Gable, etter å ha blitt invitert av Kay Gable.{{Sfn|Morgan|2007|s=260}}

''Uten feste'' fikk middelmådige kritikker og ble ingen kommersiell suksess, selv om noen hyllet Monroe og Gable for deres innsats.{{Sfn|Summers|1985|s=196}} John Huston uttalte senere at Monroes prestasjon ikke var skuespill i ordets rette forstand, men at hun heller hentet inspirasjon fra sine egne erfaringer for å vise frem seg selv, i motsetning til en rollefigur; «Hun hadde ingen teknikk. Det var den fulle sannheten. Det var bare Marilyn».{{Sfn|Summers|1985|s=196}}

De følgende månedene begynte Monroes avhengighet av alkohol og [[reseptbelagte]] medisiner å gå ut over helsen hennes.{{Sfn|Summers|1985|s=198}} Skilsmissen fra Arthur Miller ble fullført i januar 1961,{{Sfn|Summers|1985|s=198}} og i februar ble hun frivillig innlagt på Payne Whitney Psychiatric Clinic. Senere beskrev hun opplevelsen som et «mareritt», men mens hun var innlagt fikk hun ringt [[Joe DiMaggio]] som straks reiste fra [[Florida]] til New York. Han fikk henne overført til Columbia Presbyterian Medical Center, der hun var innlagt i tre uker. Sykdom forhindret henne i å jobbe resten av året. I mai ble hun operert for en fortetting i [[eggleder]]ne, og måneden etter ble hun operert i [[galleblæren]].{{Sfn|Summers|1985|s=202}}

I august 1961 flyttet Monroe fra New York tilbake til [[Los Angeles]].{{Sfn|Spoto|1993|s=469}} Noen måneder senere ansatte hun den middelaldrende Eunice Murray som hushjelp og sjåfør på oppfordring fra psykiateren hennes, dr. Ralph Greenson.{{Sfn|Spoto|1993|s=478}} Murray og Greenson var gamle kjente som hadde møttes da hun hadde solgt huset sitt til han.{{Sfn|Spoto|1993|s=478}} Monroe hadde også planer om å kjøpe hus, og Murray fikk i oppgave å hjelpe henne. I januar 1962 oppdaget Murray et passende hus på 12305 Fifth Helena Drive i [[Brentwood (Los Angeles)|Brentwood]]. Etter å ha konsultert med Joe DiMaggio bestemte Monroe seg for å kjøpe huset.{{Sfn|Miracle & Miracle|1994|s=190}}
[[Fil:Barris Marilyn Monroe.jpg|thumb|left|Monroe avbildet sommeren 1962, få uker før hun døde. {{Byline|[[George Barris (fotograf)|George Barris]]}}]]
I april 1962 begynte Monroe innspillingen av ''[[Something's Got to Give]]'', som den tredje av de fire hun var kontraktsforpliktet til å spille inn for Fox. Komedien skulle regisseres av [[George Cukor]], med [[Dean Martin]] og [[Cyd Charisse]] i de andre hovedrollene. Monroe var misfornøyd med manuset og likte heller ikke at innspillingen skulle begynne mens det fortsatt ble arbeidet med et forbedret manus. I tillegg likte hun dårlig at [[Elizabeth Taylor]] tjente ti ganger mer enn henne for innsatsen i ''[[Cleopatra (1963)|Cleopatra]]''.{{Sfn|Miracle & Miracle|1994|s=194-195}} Monroe hadde [[influensa]] da innspillingen begynte og slet med høy feber. Etter hvert fikk hun også [[bihulebetennelse]]. Ved en anledning nektet hun å spille mot Martin da han var [[Forkjølelse|forkjølet]] og hadde [[feber]], i frykt for å bli smittet. Produsenten [[Henry T. Weinstein]] erindrer at han ved flere anledninger så henne fysisk syk, mens hun forberedte seg til tagninger og mente dette hang sammen med sceneskrekken. Han uttalte: «Veldig få mennesker opplever frykt. Vi opplever alle usikkerhet, misnøye og hjertesorg, men dette var ren og skjær frykt.»{{Sfn|Summers|1985|s=268}}

Den [[19. mai]] [[1962]] deltok hun på president [[John F. Kennedy]]s bursdagsfeiring i [[Madison Square Garden]], etter å ha blitt invitert av Kennedy selv.{{Sfn|Spoto|1993|s=505}} Hun sang «[[Happy Birthday, Mr. President]]». I sangen var det også lagt til et spesialskrevet vers basert på [[Bob Hope]]s «[[Thanks for the Memory]]». Etter sangen uttalte Kennedy: «Jeg kan nå gi meg som politiker etter å ha fått sunget ‘Happy Birthday’ til meg på en så sjarmerende og frisk måte.»{{Sfn|Morgan|2007|s=275}}

Monroe fortsatte innspillingen av ''Something's Got to Give'' og spilte inn en scene der hun svømte naken i et svømmebasseng. Hun uttalte at hun ønsket å få fjernet Elizabeth Taylor fra forsiden av bladene og tillot derfor bilder fra denne scenen å bli publisert i ''[[Life (magasin)|Life]]''. Etter å bare ha jobbet 12 av 35 innspillingsdager fikk Monroe til slutt sparken.{{Sfn|Summers|1985|s=268}} Fox saksøkte henne for en halv million [[amerikansk dollar|dollar]],{{Sfn|Morgan|2007|s=276}} og filmselskapets visepresident Peter Levathes kom med uttalelsen: «Stjernehysteriet har kommet ut av kontroll. Vi lar de ‘innsatte’ styre ‘galehusene’, og de har mer eller mindre ødelagt det.»{{Sfn|Summers|1985|s=274}} Monroe ble erstattet av [[Lee Remick]], og da Dean Martin nektet å spille inn filmen med noen andre enn Monroe, ble også han truet med søksmål.{{Sfn|Guiles|1984|s=429}}

Etter å ha fått sparken skapte Monroe mye publisitet rundt seg selv. Hun poserte for fotografen [[Bert Stern]] på det som skulle bli en av hennes siste profesjonelle fotoseanser. Bildene ble tatt for ''[[Vogue]]'' og har etter hennes død blitt kjent som «The Last Sitting». Deretter poserte hun for fotografen [[George Barris (fotograf)|George Barris]] for ''[[Cosmopolitan (magasin)|Cosmopolitan]]'' og ble avbildet utenfor [[Peter Lawford]]s strandhus mens hun drakk [[champagne]] og gikk tur på stranden.{{Sfn|Morgan|2007|s=227}} Hun hadde også et lengre intervju med Richard Meryman for ''Life'', der hun reflekterte rundt hennes forhold til fansen og hennes usikkerhet rundt det å identifisere seg med merkelapper som «stjerne» og «sexsymbol». Hun snakket også om kommunistanklagene mot Arthur Miller i 1956, og om at filmselskapet hadde advart henne om at hun var ferdig dersom hun offentlig støttet ham. Hun uttalte også: «Du må begynne helt på nytt igjen. Men jeg mener at man alltid er like god som sitt potensial. Jeg lever nå i jobben min og har noen få forhold til mennesker jeg kan stole på. Berømmelse vil komme og gå; Ha det bra, berømmelse! Jeg har hatt deg. Hvis det forsvinner har jeg alltid visst at det var svikefullt. I det minste er det noe jeg har opplevd, men det er ikke der jeg lever.»<ref name="Guardian2007" group="R" />

De siste ukene av livet sitt diskuterte Monroe flere kommende filmprosjekter; Hun vurderte å spille i en [[biografisk film]] om [[Jean Harlow]] og var også aktuell i hovedrollen i ''[[Irma la Douce]]'', regissert av [[Billy Wilder]], og ''[[Hvor skal dette ende?]]''. [[Shirley MacLaine]] endte til slutt opp med hovedrollen i begge filmene. [[Kim Novak]] erstattet Monroe i ''[[Kyss meg, tosken]]'', en komedie der hun skulle spille mot [[Dean Martin]]. En filmatisering av Broadway-[[musikal]]en ''[[A Tree Grows in Brooklyn (musikal)|A Tree Grows in Brooklyn]]'' og en musikal med [[Gene Kelly]] der handlingen foregikk under [[første verdenskrig]] ble også diskutert.{{Sfn|Summers|1985|s=301}} Uoverensstemmelsen med Fox ble løst, og filmingen av ''Something's Got to Give'' skulle gjenopptas i løpet av året.{{Sfn|Riese & Hitchens|1988|s=491}} Monroe planla også å søke om offisielt medlemskap i [[Actors Studio]].{{Sfn|Guiles|1969|s=194}} Makeupartisten hennes, Allan «Whitey» Snyder, møtte Monroe den siste uken hun var i live og uttalte at hun var fornøyd med mulighetene som var tilgjengelige for henne, og at hun «aldri hadde sett bedre ut [og] var i strålende humør».{{Sfn|Summers|1985|s=301}}