Redigerer Maria I av England (avsnitt)

== Regjeringstiden ==
[[Fil:1555 gold medal Queen Mary I of England.jpg|miniatyr|Gullmynt fra 1555 med portrett av dronning Maria.]]
Den første loven som Maria fikk innført validerte Henrik VIIIs ekteskap med Katarina av Aragón, og legitimerte henne som dronning.

Maria var nå blitt 37 år gammel, og hun besluttet å finne en ektemann og skaffe seg en arving for å forhindre sin protestantiske halvsøster Elizabeth fra å etterfølge henne på tronen. Både [[Reginald Pole]] og [[Edward Courtenay, 1. jarl av Devon]] var aktuelle kandidater. Men hennes onkel Keiser Karl V foreslo at hun kunne gifte seg med hans eneste sønn, den [[Spania|spanske]] prins [[Filip II av Spania|Filip]]. Den spanske tronarvingen hadde en sønn fra et tidligere ekteskap og var arving til et enormt rike som omfattet store deler av både det europeiske kontinentet den såkalte [[Nye Verden]]. Som ledd i ekteskapsforhandlingene ble maleren [[Tizian|Tizians]] portrett av Filip sendt til Maria i september 1553. Utsikten til et ekteskap mellom Maria og Filip var ekstremt upopulær i England. Rikskansler Gardiner og [[House of Commons|Underhuset]] ba henne å vurdere å gifte seg med en engelskmann, på grunn av en overhengende frykt for at England skulle bli redusert til et spansk [[lydrike]]. Protestantene på sin side fryktet at ekteskapet ville bety gjeninnføring av katolisismen. Da dronningen holdt fast ved at hun ville gifte seg med Filip reiste folket seg i opprør. Hertugen av Suffolk erklærte igjen at hans datter, Jane Grey, var den rettmessige dronningen. [[Thomas Wyatt den yngre]] samlet en hær fra [[Kent]] og red mot London for å avsette Maria og sette Elizabeth på tronen. Da Wyatt og hans menn nådde [[London]]s porter, ble opprørshæren slått ned og Wyatt ble tatt til fange. Etter at opprøret hadde blitt slått ned, ble både hertugen av Suffolk og lady Jane Grey dømt for forræderi og henrettet. Siden opprørets mål hadde vært å sette Elizabeth på den engelske tronen, ble Elizabeth satt i fengsel i Tower of London. Etter to måneder ble hun likevel flyttet til husarrest i [[Woodstock Palace]].

Maria og [[Filip II av Spania]] giftet seg den [[25. juli]] [[1554]] i [[Winchesterkatedralen]], bare to dager etter at paret hadde hatt sitt første møte. Filip kunne ikke engelsk, så de samtalte på en blanding av spansk, fransk og latin. Ifølge ekteskapsavtalen skulle Filip få tittelen ''konge av England'', alle offisielle dokumenter (inkludert Parlamentets lover) skulle bli utstedt i begges navn, og så lenge Maria levde skulle parlamentet sammenkalles i begge monarkenes navn. Dersom Filips far ble part i en krig skulle England ikke være forpliktet til å gå inn i krigen på hans side, og Filip hadde ikke myndighet til å utnevne utenlandske borgere til embetsmenn i England uten sin gemalinnes samtykke. Selv om han på papiret nå var konge av England, hadde Filip i virkeligheten ingen makt over landet. For å gi sønnen en rang som kunne måle seg med Marias, gjorde Karl V den vordende brudgommen til [[Kongedømmet Napoli|konge av Napoli]] og overførte også til ham pretensjonen til tittelen [[Kongeriket Jerusalem|konge av Jerusalem]]. Dermed ble Maria dronning av Napoli og i navnet også dronning av Jerusalem da hun giftet seg med Filip. 

Selv om Filip de facto ikke hadde noen selvstendig myndighet i England, er han den eneste mannen som har fått den engelske kronen ved å gifte seg med den regjerende dronningen; den senere [[Vilhelm III av England|Vilhelm III]] ble hersker i fellesskap med sin kone, [[Maria II av England|Maria II]], etter en parlamentarisk lov, ikke i kraft av ekteskapsinngåelsen. [[Mynt]]er skulle også bli preget med portrettet av både Maria og Filip. 

Hensikten med ekteskapet var å sørge for en arving. I november 1554 mente Maria at hun var gravid, ettersom hun mistet menstruasjonen, gikk opp i vekt og led av morgenkvalme. Nesten alle hoffets medlemmer, derunder hofflegene, mente også at hun ventet barn. I Parlamentet ble det vedtatt en lov som gjorde Filip til regent dersom Maria skulle dø i barsel. Det skulle vise seg at dette var den første av to falske og innbilte graviditer. I slutten av april 1555, ble Elizabeth løslatt fra husarresten for å bevitne fødselen av den nye tronarvingen, som var bebudet å være nært forestående. Den venetianske ambassadøren Giovanni Michieli spekulerte på om Filip planla å gifte seg med Elizabeth i tilfelle Maria døde i barselseng. I et brev til sin svoger [[Maximilian II av Det tysk-romerske rike|Maximilian av Østerrike]] uttrykte Filip imidlertid tvil om hvorvidt Maria faktisk var gravid. I løpet av mai og juni begynte det å ryktes at graviditeten var et falsum, fordi nedkomsten lot vente på seg. Marias betrodde hoffdame [[Susan Clarencieux]] delte sin skepsis med den franske ambassadøren [[Antoine de Noailles]]. I juli antok Marias kropp sin gamle fasong, og det ble tydelig for alle at graviditeten var et falsum. I medisinsk forstand var det trolig snakk om et innbilt svangerskap som følge av Marias ubendige ønske om å bære frem et barn. Marias selv konkluderte med at det falske svangerskapet var en straff fra Gud straff fordi hun hadde "tolerert kjettere" (det vil si protestanter) i riket. Hun falt ned i en dyp depresjon da Filip i august dro til [[Flandern]] for å lede sin tysk-romerske hær i krigen mot Frankrike. Ambassadør Michieli, som hadde gjort seg morsom på dronningens bekostning da det viste seg å ikke være noen tronarving på vei, fattet medynk med Maria. Det eksisterer et dokument der Michieli skriver at dronningen elsket sin gemal dypt og inderlig, og var utrøstelig da han reiste. Elizabeth ble værende ved hoffet frem til oktober, og det lot til at Maria hadde tatt henne til nåde igjen. Siden Maria og Filip fortsatt var barnløse var Filip bekymret for at den skotske dronningen [[Mary Stuart]] var en av de nærmeste i arverekkefølgen til det engelske monarkiet etter Elizabeth; Mary Stuart var på dette tidspunket forlovet med den franske tronarvingen. Filip overtalte derfor Maria til å gå inn for et ekteskap mellom Elizabeth og [[Emmanuel Filibert, hertug av Savoy|Emmanuel Philibert, hertug av Savoy]], slik at England ble sikret som katolsk rike og [[Habsburgerne|habsburgernes]] interesser i England ble befestet. Men Elizabeth selv avviste kategorisk en slik allianse, og det var usannsynlig at Parlamentet ville gi sitt tilsagn til et slikt ekteskap. 

Maria ble forelsket i Filip, men han fant dog ikke henne, som var elleve år eldre enn ham selv, fysisk attrakiv. Etter bare fjorten måneder fant han en unnskyldning til å dra tilbake til Spania. 

Som dronning var Maria opptatt av religiøse spørsmål. Hun hadde alltid tatt avstand fra sin fars brudd med [[Pavestolen|pavestolen i Roma]]. Hennes halvbror Edvard hadde etablert [[protestantisme]]n; Maria ville gå tilbake til [[katolisisme]]n. England ble forsont med paven, og den katolske kardinal [[Reginald Pole]] ble [[erkebiskop av Canterbury]] og hennes rådgiver etter at hun fikk hans forgjenger [[Thomas Cranmer]] henrettet. Edvards religiøse lover ble avskaffet av Marias første parlament, og flere hundre protestantiske ledere ble henrettet i [[den marianske forfølgelsen]]. Mange rike protestanter valgt å gå i eksil, og rundt 800 rømte landet. Den første som ble henrettet etter de nye kjetterlovene var [[John Rogers]] ([[4. februar]] [[1555]]). Den neste var [[John Hooper]], [[biskop av Gloucester]] ([[9. februar]] 1555). Forfølgelsene varte uavbrutt i nesten fire år, og 277 personer ble brent på bål.

Også Marias forgjengere Henrik VIII og Edvard VI hadde latt folk bli brent for sin tro, og protestantiske biskoper som Cranmer, Latimer og Ridley hadde også bidratt til brenningen. Men de forfølgelsene av protestanter som fant sted under Marias regime er likevel uten sidestykke. Det hersker ingen tvil om at hun selv hadde hovedansvaret. Noen av de som ble drept, som Cranmer, Latimer og Ridley, var mektige og innflytelsesrike personer, men flertallet kom fra de lavere samfunnslag. Hun fikk tilnavnet ''Maria den blodige''.

Prins Filip arvet den spanske tronen etter at hans far abdiserte. Fra mars til juli [[1557]] var han tilbake i England for å overtale Maria til å slutte seg til [[De italienske kriger|krigen mot Frankrike]]. Samtidig var England splittet, og opprørske protestanter oppviglet til hat mot spanjolene. Også paven tok Frankrikes parti, og de engelske styrkene gjorde det dårlig. Den engelske innblanding i de italienske kriger gjorde at kongedømmet mistet sin siste kontinentale besettelse, [[Calais]]. Maria sa senere at når hun var død ville ordene «Filip» og «Calais» bli funnet risset inn i hjertet hennes.

Maria satte også igang valutareformer for å motvirke den dramatiske devalueringen av valutaen som i [[Thomas Gresham]]s embetstid hadde preget de siste årene av Henrik VIIIs og Edward VIs regjering. Reformene hennes var stort sett mislykket, og hun førte kongedømmet mot randen av en økonomisk katastrofe. Marias dype religiøse overbevisning inspirerte henne dessuten til å innføre sosiale reformer; også disse var stort sett mislykket. 

Under hennes regjering ble to nye kolonier etablert i [[Irland]]. Engelske bosettere ble plassert i det sentrale Irland for å forhindre angrep på [[The Pale]], området rundt [[Dublin]]. To grevskap ble etablert og oppkalt etter henne og hennes ektemann; [[Laois (grevskap)|Queens County]] og [[Offaly (grevskap)|Kings County]]. Hovedbyen i Queens County ble kalt [[Portlaoise|Maryborough]]; hovedbyen i Kings County ble kalt [[Daingean|Philipstown]].