Redigerer Marcus Thrane (avsnitt)

== Petisjonen avvist, radikalisering og samarbeid med bondeopposisjonen ==
Ut gjennom 1850 fortsatte organisasjonen å vokse, og hadde på det meste ca. {{formatnum:30000}} medlemmer. 

Dette var ikke mye færre enn de {{formatnum:36770}} som stemte i stortingsvalget 1850. Foreningene representerte derfor en potensiell politisk kraft.

9. november ga kong Oscar et negativt svar på petisjonen. Kongen fulgte Løvenskiolds anbefaling: Kravene ble avvist, og regjeringen hadde gitt innspill til å «dokumentere» at kravene ikke var berettigede.

Etter at kongen avviste petisjonen, ble kravene skjerpet. Nå het det at «eiendom er tyveri», at jordeiendom måtte omfordeles, og staten sørge for støtte til [[bureising]] for husmenn og etablering av banker som ga arbeidere billige lån osv. Nå falt særlig bønder fra.<ref>Tore Pryser: ''Norsk Historie 1814-1860'' (s. 327)</ref> 

Den generelle holdningen i foreningene var mer radikal enn petisjonen ga uttrykk for,<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Koht, Halvdan | utgivelsesår = 1917 | tittel = Marcus Thrane | utgivelsessted = Kristiania | forlag = Det norske arbeiderpartis forlag | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012060606037 | side = 25 }}</ref> <ref>{{ Kilde bok | forfatter = Thrane, Marcus | utgivelsesår = 1957 | tittel = Petitionen fra 1850 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Arbeidernes Opplysningsforbund | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012011608033 | side = 5 }}</ref>og Thrane selv var erklært sosialist.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Steiro, Birger | utgivelsesår = 1974 | tittel = Marcus Thranes politiske agitasjon 1849-1855 | isbn = 8270830046 | utgivelsessted = Melhus | forlag = Snøfugl | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013042307013 | side = 11}}</ref> Samtidig tilhørte mange av medlemmene mellomsjikt som håndverkere, bønder og lærere, og mange av disse var mer på linje med bonde-opposisjonen på Stortinget enn med de franske sosialistene eller de engelske [[Chartistbevegelsen|chartistene]] (som Thrane i stor del ser ut til å ha brukt som forbilder).<ref>{{Kilde bok| forfatter = Oddvar Bjørklund | utgivelsesår = 1951 | tittel = Marcus Thrane: en stridsmann for menneskerett og fri tanke | utgivelsessted = [Oslo] |sider=97| forlag = Tiden | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010110808096 }}</ref> Og Thrane ville ikke virke som en rød klut som ble til hinder for samarbeid og praktiske framskritt.  Derfor bidro han til å sette inn den erklært ikke-sosialistiske <ref>{{ Kilde bok | forfatter = Koht, Halvdan | utgivelsesår = 1917 | tittel = Marcus Thrane | utgivelsessted = Kristiania | forlag = Det norske arbeiderpartis forlag | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012060606037 | side = 23 }}  </ref> jusstudenten [[Theodor Abildgaard]], som etterfølger både som redaktør for bladet fra årsskiftet 1850-51, og snart etterpå ''de facto'' leder for foreningene.

Samtidig var det blitt valgt et ganske radikalt storting i 1850, der mellom 35 og 40 representanter, blant andre [[Johan Sverdrup]], sympatiserte med foreningene og var innstilt på samarbeid. Sverdrup var blitt valgt inn med støtte fra blant andre arbeiderforeningen i [[Tønsberg]]. To representanter var også medlemmer i foreningene. Redaktør Abildgaard gikk ganske betingelsesløst inn for samarbeid med bondeopposisjonen og foretok sonderinger, Thrane ville på sin side sikre at arbeiderforeningenes interesser ble ivaretatt. Men han levnet ingen tvil om hvor han og bevegelsen sto, da han  avsluttet en kort appell på 3-årsdagen for februarrevolusjonen, 24. februar 1851, med hurra for en ny regjering og [[Ole Gabriel Ueland|Ueland]]. (Politiet hadde nedlagt forbud mot demonstrasjoner på revolusjonsdagen.) <ref>{{ Kilde bok | forfatter = Zachariassen, Aksel | utgivelsesår = 1962 | tittel = Fra Marcus Thrane til Martin Tranmæl | forlag = Arbeidernes opplysningsforbund | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007041101037 | side = 33 }}    </ref>

Kunstmaleren [[Peder Balke]] var thranitt fra 1850-årene og fremmet tre ganger forslag om en [[pensjonskasse]] for arbeidere overfor Stortinget, men forgjeves. I 1855 kjøpte han en [[byløkke]] nord for [[Bogstadveien]] mellom [[Industrigata (Oslo)|Industrigata]], [[Hammerstads gate]] og [[Schultz' gate]] som han ut[[parsell]]erte til en bydel for arbeidsfolk. Balke selv kalte stedet «Kunstnerlund», men på folkemunne het det «[[Balkeby]]». I 1879 brant Balkeby og Peder Balkes eget hus ned. På 1930-tallet reiste [[OBOS]] et nytt Balkeby i [[murstein]], men det første tilfellet av sosial boligbygging i Norge skjedde på privat initiativ av en thranitt.<ref>[https://www.balkeby.no/navnet-balkeby/ «Balkeby»]</ref>