Redigerer Marcus Fabius Quintilianus (avsnitt)

=== Quintilianus om retorikk ===
På Quintilianus’ tid besto retorikk hovedsakelig av tre aspekter: det retoriske, det oppdragende, og det praktiske. ''Institutio Oratoria'' gjør ikke krav på originalitet; Quintilianus støttet seg på en rekke kilder da han satte sammen sitt verk. Denne eklektisismen forhindret ham også fra å fremme en bestemt skole av tanker om emnet, skjønt Cicero står opp som en søyle blant kildene. Quintilianus avviste også enhver for form for enkle regler; han øyensynlig følte at studiet og dyktiggjøre seg i retorikk ikke kunne bli redusert. Det kan forklare lengden av verket, hele tolv bøker.

Fra midten av det første århundret til Quintilianus’ tid hadde det vært en blomstring av romersk retorikk. Men ved Quintilianus’ tid var den samtidige retoriske moten det som har blitt karakterisert som «latinens sølvalder», en stil som favoriserte utsmykket og pyntet tale framfor klarhet og presisjon. ''Institutio Oratoria'' kan på mange måter bli lest som en reaksjon mot denne trenden. Det forfekter en tilbakevending til et enklere og klarere språk. Verket kan også reflektere påvirkningen fra den tidligere keiseren [[Vespasian]] som var «en mann av plebeiisk bakgrunn... en jordnær og folkelig realist».<ref>Murray, 431</ref> Vespasian mislikte overdrivelser, og hans økonomiske støtte til Quintilianus kan ha påvirket dennes syn på språk. Cicero er den rollemodellen som Quintilianus benytter som fanebærer for denne formen. I løpet av det foregående århundret hadde Ciceros konsise stil vært standard. Dette angår hans diskusjon om kunsten og naturen og Quintilianus foretrekker åpenbart det naturlige, spesielt i språket, og misliker den vidtgående og ornamentale stilen til sine samtidige. Avveket fra naturlig språk og tankenes naturlige orden for å forfølge en overpyntet stil skapte en forvirring hos både taleren som hans tilhørere. «Selv vanskelige spørsmål kan ble behandlet av en taler av middels dyktighet om han begrenser seg til følge naturen som sin leder og gir all sin oppmerksomhet til en pralende stil»<ref>Gwynn, 78</ref>

''Institutio Oratoria'' er en omfattende lærebok om retorikkens tekniske aspekter. Fra kapittel 11 i Bok II og til slutten av Bok XI dekker Quintilianus slike emner som naturlig orden, forholdet mellom natur og kunst, oppfinnelser, bevis, følelse, og språk. Kanskje det mest innflytelsesrike blant de ideer som blir diskutert er hans undersøkelser av [[trope]] (billeduttrykk) og figurer som står i Bok 8 og 9. «En trope involverer utskifting av et ord for et annet, en figur følger ikke nødvendigvis en endring i enten orden eller meningen av et ord».<ref>Leitch, 156</ref> Et eksempel på en trope kan være en [[metafor]], endringen av et ords mening. En figur, på den annen side, gir ordene et nytt aspekt eller en større følelsesmessig verdi. Figurer er delt i tankefigurer, som kan få bevis virke mer kraftfulle, forsterke følelser, eller gi en eleganse eller en dekorasjon, og diksjonsfigurer, som er videre delt inn i undergrupper som [[grammatikk|grammatikalske]] hvor ordets form skaper figuren, og den retoriske hvor ordets posisjon er den viktigste faktor.

En større del av verker handler naturlig nok om retorikkens tekniske aspekter og sammen med [[Aristoteles]]’ ''Retorikken'' (''Ars Rhetorica'') og Ciceros verker er ''Institutio Oratoria'' antikkens største og mest betydningsfulle verker om retorikken. Quintilianus organiserer talekunsten inn i fem kanoner: ''inventio'' (argumentenes oppdagelse), ''dispositio'' (argumentenes rekkefølge), ''elocutio'' (uttrykk eller stil), ''memoria'' (memorere eller lære utenat), og ''pronuntiatio'' (avlevering, holde talen). For hver [[kanon]], spesielt de første tre, gir han en grundig redegjørelse for alle elementene som må mestres og overveies i utviklingen og avleveringen av argumenter. Den gjennomgripende presentasjonen reflekterer hans lange erfaring som taler og som lærer, og på mange måter kan verket bli sett på som kulminasjonen av [[Antikkens Hellas|gresk]] og romersk retorisk teori.

Gjennom disse og andre diskusjoner forblir Quintilianus opptatt av de praktiske, anvendelige aspekter framfor de teoretiske. Ulik mange morderne teoretikere ser han ikke det figurative språket som en trussel til den [[Lingvistikk|lingvistiske]] referansens stabilitet.<ref>Leitch, 156</ref> Referensebruken av et ord var alltid den primære meningen, og bruket av figurativt språk var kun et tillegg til det, og ikke en erstatning for det.