Redigerer Mandsjuinvasjonen av Kina (avsnitt)

== Motstand i Sør-Kina ==



I det sørlige og det sørøstlige Kina, i blant annet [[Jiangsu]], [[Fujian]], [[Guangdong]], [[Shanxi]] og [[Yunnan]], var det fremdeles sterk motstand mot mandsjuene, og her fortsatte Míng-dynastiet (Zhu-familien) å styre i det som har blitt kjent som [[Ming-dynastiet#.C2.ABDet_s.C3.B8rlige_Ming.C2.BB_1644-1662|Nánmíng]], ''Det sørlige Míng''. Míng-lojalistene brukte ofte kampropet ''Motstå Qing, gjenopprett Míng'' (反清復明). Fire Míng-priser erklærte seg til keisere for Míng etter at Beijing hadde falt; de var [[Zhu Yousong]], [[Zhu Yujian]], [[Zhu Yuyue]] og [[Zhu Youlang]]. 

[[Fil:Mmnmzz.png|thumb|right|Kartet viser den kaotiske situasjonen under de indre stridighetene i Míng-dynastiets siste år. Daxi vises til venstre for midten av kartet.]]
[[Fil:Qing conquest of South Ming territories.svg|thumb|left|Felttog i Sør-Kina 1645-83: Qīng-dynastiets erobringer og Koxingas motangrep.]]
[[Fil:Yangzhou massacre.jpg|thumb|[[Yanghoumassakren]] i 1645.]]

Opprørslederen [[Zhang Xianzhong]], ''Den gule tiger'', erobret i 1644 [[Sichuan]] og opprettet der [[Daxi-dynastiet]] (大西 – ''Store Vest'') med seg selv som keiser. Han skal ha massakrert embedsmenn som satte seg imot styret hans, som kom til å bli en katastrofe for Sichuan. Deretter fikk han massakrert resten av embedsmennene og mange av de sivile, og så fikk han soldatene sine til å drepe hverandre. Befolkningen skal ha gått ned fra 3.102.073 i 1578 til 18 090 i 1685, og befolkningen i [[Chengdu]] skal ha gått ned fra 400 000 til bare tjue. Det er ikke sannsynlig at så mange ble drept, men Qing-dynastiets folkeflyttingsprogram ''[[Huguang]] til Sichuan'' for å gjenbefolke provinsen varte i mer enn hundre år. Zhang, som ifølge [[Lu Xun]] skal ha innsett at han ville bli overvunnet, ble i 1646 (året før hans død) etterfulgt av [[Zhang Kěwàng]], som styrte en liten stund før Dàxī ble inntatt av Qing. Andre steder i Kina etablerte andre opprørsledere seg før de ble beseiret av mandsjuene, og også noen av disse satte i gang massakrer. 

20. mai 1645 erobret mandsjuiske styrker under [[Dodo (prins Yu)|Prins Dodo]] byen [[Yangzhou]] i [[Jiangsu]] fra Nánmíng. Dodo ga sine soldater lov til å gjøre som de ville med innbyggerne i byen, og det førte til den ti dager lange [[Yangzhoumassakren]]. Ifølge kinesiske kilder døde så mange som 800.000 i denne massakren, inkludert forsvarernes kommandant [[Shi Kefa]], siden han nektet å overgi seg til mandsjuene. Lignende massakrer fant sted andre steder i Kina, som i [[Jiading]], [[Songjiang (Shanghai)|Songjiang]] og [[Jiangyin]] alle i Jiangnan, i sistnevnte skal hele befolkningen på 74-100.000 mennesker ha blitt drept, og i [[Guangzhou]] i 1650, hvor så mange som 70.000 skal ha blitt drept, men massakren i Yangzhou har blitt særlig mye brukt som et eksempel på mandsjuenes villskap i [[antimandsjuisme]]. 

21. juli 1645 hadde det meste av motstanden i [[Jiangnan]]-regionen blitt beseiret. [[Hangzhou]] falt 6. juli samme år, med Det sørlige Míng var likevel ikke endelig beseiret; [[Zhu Yujian]], Prinsen av Tang, en etterkommer i niende generasjon etter dynastiets grunnlegger Zhu Yuanzhang, klarte å unnslippe landeveien til [[Fujian]], hvor han 18. august i [[Fuzhou]] ble erklært keiser.

[[FIl:Yongli-itinerary-cropped.svg|thumb|left|[[Zhu Youlang]]s fluktrute til [[Taungoo-dynastiet|Taungoo]].]]

Av de fire prinsene hadde alle bortsett fra Youlang dødd innen 1647. At flere ulike Míng-prinser konkurrerte om makten gjorde at Míng-lojalistene ble splittet i ulike grupper. Nánmíng ble stadig presset av mandsjuene, og hadde kontrollen over et stadig krympende område. Skiftet av hovedstad vitner om dette, fra [[Nanjing]] i 1644-5 til [[Fuzhou]] i 1645-6 og til slutt [[Zhaoqing]] i [[Guangdong]] fra 1646 til 1649. Youlang ble til slutt nødt til å flykte til [[Kunming]] i [[Yunnan]] i 1656, og deretter videre til [[Burma]] under [[Taungoo-dynastiet]] i 1659, hvor han fikk tillatelse til å bosette seg i [[Sagaing]] av Taungoo-kongen [[Pindale]]. Qing sendte først den tidligere Míng-generalen [[Hong Chengchou]] til Burma for å fange Youlang, men han mislyktes. Deretter sendte de en større styrke under [[Wu Sangui]], og siden den burmesiske kong [[Pye Min]] fryktet at Youlang skulle overta for mye av hans egen makt i Burma, ga han Wus styrker lov til å dra inn i Burma for å arrestere Youlang, som 25. april ble kvelt til døde av Wu, etter at han skal ha provosert Wu ved å ha kalt ham en forræder. 

[[Fil:Wu Sangui.jpg|[[Wu Sangui]], Míng-generalen som kom til å spille en rolle på både mandsjuenes og Míng-lojalistenes side.|thumb|right]]

Wu Sangui hadde blitt belønnet med blant annet tittelen ''Prins av Pingxi'' (平西王) for sitt arbeid for Qing, og det innebar at han ble guvernør i [[Yunnan]]. Da den fjerde Qing-keiseren, [[Kangxi]], i 1673 bestemte at Wu sammen med [[Geng Jingzhong]], en annen tidligere Míng-offiser som hadde støttet mandsjuene og derfor hadde blitt gjort til guvernør for [[Fujian]] og [[Shang Zhixin]], Qing guvernør for [[Guangdong]] og sønnen til [[Shang Kexi]], en annen tidligere Míng-offiser som hadde gått over til Qing, skulle flytte fra sine land for å bosette seg i Mandsjuria, gjorde disse tre opprør og startet en åtte år lang anti-mandsjuisk borgerkrig som har blitt kjent som ''[[de tre føydalherrers opprør]]'' ( 三藩之亂). Opprøret kom til å omfatte mange sørkinesiske provinser, og i 1678 erklærte Wu seg som keiser for ''Zhou-dynastiet'' med Hengzhou (i dag [[Hengyang]] i [[Hunan]]) som hovedstad. Slik forrådte Wu også Qing-dynastiet før han døde samme år. Wu ble etterfulgt av sin sønnesønn [[Wu Shifan]], som begikk selvmord da opprøret ble slått ned i 1681. Dette opprøret har blitt regnet som den siste alvorlige trusselen for det mandsjuiske styret i Kina før de omfattende opprørene i det attende århundre. 

[[Fil:Portait of Koxinga, Nasu Toyoyoshi copy.jpg|thumb|left|"Herren med det keiserlige etternavn" (Koxinga), den [[Kina|kinesisk]]-[[japan]]ske Ming-lojalisten [[Koxinga|Zheng Chenggong]].]]

En av de viktigste og mest suksessrike lederne for Míng-lojalistene var [[Zheng Chenggong]], også kjent som ''Koxinga'' (國姓爺; ''Guóxìngyé''; [[hokkien]]: ''Kok-sèng-iâ/Kok-sìⁿ-iâ''), sønnen til den kinesiske sjørøveren og marineoffiseren [[Zheng Zhilong]] og hans [[japan]]ske kone [[Tagawa Matsu]]. Zheng Zhilong, som tidligere hadde beseiret nederlenderne og deres allierte pirater i 1633 (og igjen i 1645), hadde først vært lojal mot Míng etter Beijings fall i 1644, og etter Nanjings fall godtok han å bli utnevnt som øverstkommanderende for lojaliststyrkene av [[Zhu Youjian]]. Keiser Zhu Yujian i Fuzhou var også avhengig av Zheng Zhilongs beskyttelse, og den barnløse keiseren adopterte hans sønn Zheng Sen. Han ble beordret å forsvare den nye hovedstaden Fuzhou, en by kontrollert av Zheng-familien og beskyttet av de naturlige forsvarverkene som skyldtes [[Fujian]]s ulendte terreng, i 1646 bestemte han seg for heller å overgi seg til Qing-styrkene, noe han ble rikt belønnet for. I 1661 ble han riktignok henrettet for sin sønns fortsatte motstandskamp.

I 1646 startet Zheng Sen (den senere Koxinga) sin motstand, som kom til å vare i seksten år. Han imponerte Zhu Yujian (Longwu-keiseren) etter å ha beseiret mandsjuiske styrker det året, og ble belønnet med navnet ''Chenggong'' og tittelen ''Guóxìngyé'' av keiseren, som kort tid senere døde etter at mandsjuene inntok Fuzhou. I løpet av de første månedene etter hans fars overgivelse etablerte Koxinga seg på [[Xiamen]] og bygde opp sin styrke. Takket være hans overlegne marinestyrker kunne han angripe de mandsjuiske styrkene i Fujian fra havet, og i begynnelsen av 1646 inntok han [[Tong'an]] og [[Quanzhou]], men han hadde ikke styrke til å forsvare de besatte områdene. Deretter gikk mandsjuene til motangrep, og inntok Zheng-familiens hjemby Anping, hvor Koxingas mor Tagawa begikk selvmord etter å ha nektet å overgi seg. 

[[Fil:Koxinga soldiers with plate armour.jpg|thumb|right|Et nederlandsk bilde viser Koxingas soldater utstyrt med [[platerustning]]er og [[kuan-dao|guandaoer]].]]

Fram til 1650 hadde Koxinga bygd opp sin styrke, og han var nå mektig nok til å erklære seg som Zheng-familiens overhode. Han erklærte seg som lojal mot den siste Míng-pretenderen, Zhu Youlang, keiser Yongli. I Sørvest-Kina ble Yongli presset av mandsjuene, men Koxinga var ikke i stand til å hjelpe ham, og konsentrerte seg heller om å befeste sin stilling langs den sørøstlige kysten. I 1651 og 1652 beseiret Koxinga Qing-styrkene en rekke ganger. Hans far, som hevdet å handle på vegne av Shunzhi-keiseren, forsøkte å overbevise ham til å forhandle med mandsjuene. Etter at forhandlingene brøt sammen i november 1654 sende Qing Prins [[Jidu]] (Jirgalangs sønn) for å angripe Koxingas territorier. 

[[Fil:Koxinga territory.jpg|thumb|left|Områder kontrollert av eller under innflytelsen til Zheng Chenggong.]]

9. mai 1656 angrep Jidus styrker [[Kinmen|Jīnmén]], en øy nær Xiamen som Koxinga hadde brukt til å trene soldater, men delvis på grunn av en omfattende storm ble flesteparten av mandsjuenes skip ødelagte. Før dette angrepet hadde Koxinga sendt en av sine offiserer for å innta [[Zhoushan]]-øyene, og nå som mandsjuene var uten en effektiv marine i Fujian kunne Koxinga sende en stor hær til Zhoushan, som han planla å bruke som en base for å innta Nanjing. I 1659 forsøkte Zheng og [[Zhang Huangyan]] å innta Nanjing med en hær på 170 000 soldater, men til tross for hard motstand i det som kan regnes som hans viktigste slag, ble Koxinga slått tilbake. I 1660 forsøkte Qing å angripe Koxingas base i [[slaget ved Xiamen]], men ble slått tilbake. Zheng begynte nå å rette sin oppmerksomhet mot Taiwan, hvor han tenke å opprette en ny anti-mandsjuisk base. 

Míng-lojalister under Koxinga trakk seg tilbake til [[Taiwan]], som da ikke ble regnet som en del av Kina (selv om den hadde en delvis kinesisk befolkning), men hadde siden  1624 vært en nederlandsk [[koloni]], i 1661, etter at Koxingas styrker hadde beseiret [[nederland]]ske styrker i [[beleiringen av Fort Zeelandia]]. Der opprettet de kongeriket [[Tungning|Dōngníng]], som etter Koxingas død av [[malaria]] i 1662 ble styrt av hans sønn [[Zheng Jing]] og deretter av hans sønnesønn [[Zheng Keshuang]]. De forsøkte også å gjøre seg gjeldende i kystnære områder på fastlandet, men noen pretensjon om å gjenetablere noe Qing-styre hadde de ikke lenger. Dōngníng ble erobret av Qing etter at Qing-styrker under admiral [[Shi Lang]] hadde beseiret rikets styrker i sjø[[slaget ved Penghu]] i 1683.