Redigerer Magnus Berrføtt (avsnitt)

== Lokalt opprør ==
[[Fil:Kong-magnus-berrfott-menn.jpg|thumb|Magnus Berrføtt hadde den vakreste hæren som var å få i Norge, skrev Snorre Sturlason.]]

Om høsten kom Magnus Berrføtt til Trøndelag med syv langskip, la til ved kongsgården i [[Nidelva (Trøndelag)|Nidelven]] og var ikke blid. Trønderne hadde tatt en slektning av ham som medkonge og tillegg fratatt ham rettigheter og inntekter som han mente han hadde krav på. Kong Magnus nektet kategorisk å godkjenne ordningen eller opprørskongen. Tore fikk høre at kong Magnus var i Nidaros og fikk fraktet Håkon dit, men de følte seg truet av kongens nærvær og hær og reiste hastig av sted igjen. Kort tid etter var Håkon på rypejakt på [[Dovrefjell]]et, men ble syk på fjellet og døde.

Håkon Toresfostre fikk ingen egen saga av Snorre, og representerte kun et lokalt, uforløst opprør mot den rettmessige kongen, Magnus Berrføtt. Fosterfaren Tore og en alliert [[Danmark|danske]] ved navn Svein Haraldsson hadde ingen tro på at de kunne komme til forlik og vennskap med kong Magnus, skriver Snorre, på grunn av den motstanden de hadde satt i verk mot kongen. De satte ut på et desperat plyndringstokt nordover langs kysten. De vant et slag mot trønderne ledet av lendmannen [[Sigurd Ullstreng]], og dro deretter nordover da kong Magnus seilte etter dem. De kom så langt nord som til [[Bjarkøy]] i [[Hålogaland]], brente gården og røvet løsøre. Hærstyrken til Magnus Berrføtt fikk endelig fatt i dem og klynget dem opp i et tre.

Snorre nevner at Steigar-Tore var gammel, stor og tung av fedme. Da han ble hengt ble halsen slitt av, og kroppen falt til jorda. «Vonde er vonde råd,» sa han på veg mot galgen. Deretter kunne kong Magnus sikre freden for landet og «ødela for alle ransmenn».