Redigerer Macrinus (avsnitt)

=== Død ===
Mange sørget fortsatt over Julia Domnas død og misnøyen ble også delt av de gjenværende medlemmene av [[det severanske dynasti]], ledet av Julia Maesa som var Caracallas tante og hennes to døtre [[Julia Soaemias]] og Julia Mamaea. Etter å ha blitt forvist fra keiserens hoff og beordret å reise hjem av Macrinus, hadde de severanske kvinnene konspirert fra deres hjem i nærheten av [[Homs|Emesa]] i Syria. De aktet å få plassert en ny severanske keiser. Julia Maesa grep anledningen til å framstille en ung, fjorten år gammel gutt ved navn [[Heliogabalus|Varius Avitus Bassianus]], sønn av Julia Soaemias og hennes barnebarn, som den rettmessige arvingen til den keiserlige tronen. De benyttet deres nedarvede innflytelse over syrisk-romerske kulten til [[solgud]]en Elagabalus (latinisert form av El-Gabal) til å hevde at Julia Soaemias’ sønn var «valgt av gud» som den rettmessige etterfølger, og derfor hadde tatt navnet [[Heliogabalus]]. Gutten hadde også fungert som prest for solkulten. Det ble også spredt et rykte at han var den illegitime sønnen av Caracalla, og for ytterligere forsterke hans krav på tronen framfor en oppkomling fra Mauretania, ble hans navn knyttet til de tidligere gode keiserne [[Marcus Aurelius]] og [[Antoninus Pius]].<ref name="Ancent" />

Soldatene ved Emesa aksepterte gutten som ny keiser og andre soldater var også raske til å bli med på opprøret.<ref name="roman-empire" /> Macrinus forsøkte å knuse opprøret så raskt som mulig ved å sende sin pretorianske prefekt Ulpius Julianus med stor [[kavaleri]]styrke mot dem, men kavaleristene drepte ganske enkelt sin hærfører og gikk over til opprørerne. Julia Maesa betalte penger til den store garnisonen ved Raphanaea, midtveis mellom Antiokia og Damaskus,<ref>[http://legionaryfortresses.info/rifniah.htm al-Rifniah–Raphanaea], Roman Fortress in Syria</ref> og den 16. mai endret Legion III Gallica sin lojalitet fra «tronraneren» til gutten Bassianus.<ref name="Livius" />

Macrinus utropte sin ni år gamle sønn Diadumenianus som medkeiser (augustus), muligens for å sikre stabilitet eller for å sikre sønnen legitimitet dersom han selv ble drept. Samtidig opphevet han tidligere ordre om reduksjoner av soldatenes lønninger og delte ut store bonuser til soldatene for å vinne deres lojalitet. Det var forgjeves. Stadig flere deserterte og det var mytteri i hans egen leir. Til sist ble han tvunget til å trekke seg tilbake til Antiokia.<ref name="roman-empire" /> En opprørsstyrke marsjerte mot byen og møtte de soldatene som fortsatt var lojale mot Macrinus den 8. juni 218. Med store mengder soldater som deserterte ble Macrinus solid beseiret. Diadumenianus flyktet mot Eufrat og søkte antagelig beskyttelse ved det partiske hoffet, men ble tatt til fange ved Zeugma (i dagens tyrkiske provins [[Gaziantep (provins)|Gaziantep]]) og øyeblikkelig drept, han «fikk ingenting ut av sin keiserlige makt, annet enn sin død i hendene på soldatene», slik forfatteren av ''[[Historia Augusta]]'' oppsummerte.<ref name="Livius" /> Macrinus selv rømte fra slagmarken. I forkledning etter å ha skåret av seg håret og skjegget forsøkte han å flykte til Roma i håp om skaffe seg støtte fra senatet og folket, men han ble grepet i [[Khalkedon]] i [[Bitynia]] av Aurelius Celsus og tatt med til [[Kappadokia]] hvor Marcianus Taurus lot ham halshogge. Da senatet fikk høre om hans død beordret de ham [[damnatio memoriæ]].<ref name="Livius" />

Samtiden tenderte til å framstille Macrinus som en fryktdrevet oppkomling som klarte å bli keiser, men som ikke hadde lederegenskapene som posisjonen krevde. Han var en dyktig administrator, men manglet de aristokratiske forbindelsene og den personlige dristigheten som kunne ha gitt ham legitimitet. Hans korte styre representerte et kort mellomspill med partisk suksess som viste seg å være det siste tiåret til det en gang så mektige partiske riket.<ref name="Meckler" />

Isteden begynte keisertiden til Bassianus. Som Macrinus var han ikke en senator, men i det minste tilhørte han et keiserlig dynasti. Snart kom romerne til angre bittert på at de hadde gjort ham keiser da den unge mannen innførte uvant religiøs praksis i Roma. Han er best kjent under sin gudenavn: [[Heliogabalus]].<ref name="Livius" />