Redigerer Lysebu (avsnitt)

== Bygningshistorie fram til krigen ==

=== Kjørevei og forstadsbane ===
I 1887 ble det anlagt kjørevei til [[Holmenkollen]], som i 1889 ble forlenget til [[Frognerseteren]]. [[Holmenkollbanen]] ble satt i drift mellom [[Majorstuen]] og [[Besserud]] i 1898, og ble forlenget til [[Tryvann]] i 1916. Dermed ble Voksenkollen gjort tilgjengelig for Oslos befolkning, og [[Nordmarka]] åpnet for friluftsliv og sport.

I 1888 kjøpte Holmen- og Voxenkolselskabet 575 dekar omkring Holmenkollen og Voksenkollen for “anlæg av Utfartssted for Christianias Befolkning, som skulle staa til alminnelig Afbenyttelse”.<ref>Andreas Vevstad 1989, s. 27</ref> I tillegg til sportsstuer og serveringssteder ble det i bygd hoteller og kursteder. Den siste av de store sanatoriebygningene var [[Voksenkollen sanatorium|Voksenkollen Sanatorium]], på folkemunne kalt Soria Moria. Det stod ferdig i 1900.<ref>Ole Petter Bjerkek: "Ole Sverre" i Norsk biogragisk leksikon, bd 9, s.54, Oslo 2005</ref>

=== Skogsstuen ===
[[Fil:Lysebu-Skogstuen-Thorvald Astrups plan 1918.jpg|thumb|«Skogstuen». Thorvald Astrups tegning i forbindelse med utvidingsplan 1918|left]]
[[Fil:Skogstuen 2.jpg|thumb|Anlegget i 1918 med den påbygde Skogstuen, uthus og tjenerbolig. Plassering i forhold til anlegget i dag]]
Rett nord for Voksenkollen Sanatorium ble det i 1916 oppført en «Skogstue». Skogstuen kom til å bli begynnelsen til det som i dag er Lysebu. (Bygningen heter i dag Gamle Lysebu, og rommer biblioteket og Hammerichstuene. Den ligger nederst på tunet til venstre for resepsjonen.) Skogstuen var en tømmerbygning i halvannen etasje med fire rom gruppert rundt to pipestokker. To innganger, fra en todelt sval på framsiden, ledet henholdsvis til kjøkkenet og entréen, som i sin tur førte videre inn til forstue og stue. Mellom kjøkkenet og stuen lå spisestuen. Under skråtaket i andre etasje var det plass til ett soveværelse i tillegg til pikeværelse og gjesteværelse.

Byggherre var A/S Voksenkollen Sanatorium med [[Thorvald Astrup]] som arkitekt. Astrup var knyttet til industrien, og hadde oppdrag for Norsk Hydro, men han var også friluftsmann. Han tegnet flere av hyttene i Nordmarka ([[Skjennungstua]], [[Østmarksetra]], [[Kikutstua]] og [[Løvlia]]). Skogstuen var umiskjennelig norsk. Den tette hovedformen med de synlige lafteknutene og svalen på forsiden er elementer som knytter forbindelser tilbake til folkelig norsk tømmerarkitektur. Men en bymessig ornamentering og forfinelse plasserer huset samtidig i en akademisk tradisjon.<ref>Ketil Kiran 1996, s. 86</ref>

Skogstuen ble trolig bygd for overrettssakfører Herman Krag, i alle fall blir eiendommen utskilt og overdratt til ham i desember 1917.<ref>Ketil Kiran 1996, s. 87</ref> Krag var en av hovedaksjonærene i Voksenkollen Sanatorium, og han drev institusjonen i en periode. Samtidig var Krag også formann i Holmenkollen og Voksenaasen Vel og var styremedlem i Norsk Vinterturisttrafikklag og Foreningen for Reiselivet i Norge. 

I 1918 føyes det til en tverrfløy på nordsiden, dels som en forlengelse av den eksisterende bygningskroppen, og dels som et to etasjers utbygg mot vest (i dag kjøkken og lobby). Den opprinnelige skogsstuens plan blir i hovedsak beholdt, men rommene skifter funksjon. Stuen heter nå «salon», og forstuen blir røkeværelse og utvides ved at svalen og det gamle vindfanget innlemmes. Spisestuen går over til å bli forstue og kjøkkenet hall. Nytt kjøkken med anretning legges i forlengelsen mot nord, mens utbygget mot vest rommer en ny stor spisestue med synlige takbjelker og midtstilt kamin. Tømmeret i de gjenstående delene av den opprinnelige stuebygningen er synlig, men ellers har huset fått panel.  Den toetasjes sidefløyen er en logisk konsekvens av ønsket om å skape en representativ bolig. Ombyggingen gir en ny bygningstype, Skogstuen er forvandlet til en villa. Men det er en norsk villa med klare tilknytninger bakover til tradisjonell norsk bebyggelse.<ref>Ketil Kiran 1996, s. 89</ref> Det blir bygget et uthus sør for Skogstuen og en tjenerbolig mot øst. Uthuset rommet vognskjul og garasje, i tillegg til bryggerhus og stall.

=== Klaveness' utbygging: Kavalerfløyen ===
I 1920 kjøper skipsreder [[Anton Fredrik Klaveness (1874–1958)|Anton Fredrik Klaveness]] Lysebu av Herman Krag. Klaveness hadde i 1904 overtatt som eneeier i rederiet etter sin far, og utviklet det raskt til ett av landets største. Klaveness var engasjert i mange sider av norsk kulturliv og hørte med til den kretsen av nasjonsbyggere som går under navnet [[Lysakerkretsen]]. Til kretsen på Lysaker hørte også arkitekten [[Magnus Poulsson]]. Han var nabo av Klaveness og hadde tegnet flere av husene i området. Fra 1920 blir Poulsson Klavenessfamiliens og rederiets faste arkitekt.

På Lysebu får Poulsson i oppdrag å tegne et gjestehus, Kavalerfløyen.<ref>Kiran 1996, s.93</ref> Lysebu var opprinnelig ikke anlagt som et tun. Det var en løs sammenstilling av enkeltbygninger med liten indre strukturell sammenheng. Gjestehuset som Klaveness lot bygge, definerte imidlertid ansatsen til et tun fordi det knyttet en forbindelse fra hovedbygningen og tjenerboligen i nord til uthuset på den sørlige delen av eiendommen. Anlegget hadde nå bygninger på tre sider, men slik bygningene var organisert, lå de likevel for spredt til å kunne skape den lukkethet som særmerker de østnorske firkanttunene. Formen på det antydede tunet var langstrakt og smal, noe som heller ikke gjorde samspillet mellom volumene lettere.

Klaveness overdro stedet til sin sønn i 1939, og familien bodde der til januar 1942, da eiendommen ble tatt av de norske nazistene og brukt som rekreasjonshjem for norske frontkjempere fra “Waffen SS” og “Den Norske Legion”, under navnet “[[Rekonvalesenthjemmet Ragnar Berg|Soldatheim Ragnar Berg]]”.<ref>Kiran 1996, s.91</ref>