Redigerer Lofotfisket (avsnitt)

=== Fisket på Lofothavet ===
Dagene begynte med at fiskerne dro ut på fiskefeltene på Lofothavet{{efn|Ikke noe egentlig hav har dette navnet, men fiskerne kalte havområdet de fisket på for «Lofothavet».<ref>[[#Blix|Blix: ''Gamle Lofoten'' side 7.]]</ref>}} i grålysningen, motsatt returnerte de tilbake til fiskeværene før det ble helt mørkt.<ref name=Hut152>[[#Hut|Hutchinson og Elstad: ''I amtmandens dager'' side 152.]]</ref> Tilbake i været startet sløyingen av fisken. Lever og rogn ble lagt i hver sin tønne. Hodene ble kappet av og fisken hengt opp på gjeld to og to, såkalt ''rundfisk''. Senere på sesongen ble fisken skåret inn mot ryggbeinet og brettet ut for at den skulle tørke fortere. Dette ble kalt ''råskjær''. Fiskehodene ble tatt vare på og tørket for bruk til dyrefôr.<ref name=Hut152/>

Det tradisjonelle fiskeredskapet var ''juksa'', også kalt ''djupsagn'', som bestod av et enkelt [[hamp]]esnøre med [[Fiskekrok|kroker]] og en stein eller jernstykke til [[søkke]]. Til [[agn]] ble det brukt stykker av torskens buk, sild og [[akkar]] («sprut»).<ref name=Hut152/> På siste halvdel av 1700-tallet ble line og garn gradvis tatt i bruk,<ref>[[#Hut|Hutchinson og Elstad: ''I amtmandens dager'' side 257.]]</ref> etter at disse hadde vært forbudt i lange tider, blant annet på grunn av massiv motstand fra fiskerallmuen.<ref>[[#Hut|Hutchinson og Elstad: ''I amtmandens dager'' side 66.]]</ref>

En ny lov i 1816 tillot fiske med line og garn. Med denne loven ble det nødvendig med reguleringer for å unngå at redskapene vaset seg inn i hverandre og å forebygge konflikter mellom fiskerne. Lofothavet ble inndelt i «teiger» og «sett» for å separere bruken av redskapene.<ref name=Chr20>[[#Chr|Christensen: ''Torskefiskets historie'' side 20]]</ref>

Under oppholdet i Lofoten hadde hver mann arbeid etter status. «Høvedsmannen» som var sjef på båten, og ofte også dens eier, bestemte også på land. Førstereisgutten, på lofotfisket kalt «skårunge», hadde lavest status og fikk ansvaret for matlagingen.<ref name=Hut152/>

Et system med «lott» bestemte hvordan inntektene fra fisket skulle fordeles på fiskerne etter kapitalinnsats og dyktighet, for eksempel om de eide bruk selv og hadde egen utrustning. Prester, andre embetsmenn og handelsmenn hadde så god råd at de selv kunne utruste hele båtlag, eller de utrustet bare noen enkelte fiskere, slik at disse fikk inntekter fra fisket via lønnsarbeid.<ref name=Hut152/>

[[Rorbu]]ene var fiskernes bosted under lofotfisket.<ref>[[#Nie|Nielssen m.fl.: ''Fangstmenn'' side 194.]]</ref> Dette var enkle hus som enten var eid av fiskerne selv eller leid av de fastboende i været. Typisk hadde bygningene et stort oppholdsrom med plass til mellom 6 til 16 mann, da flere båtlag delte rorbu.<ref name=Hut151>[[#Hut|Hutchinson og Elstad: ''I amtmandens dager'' side 151.]]</ref> Gjøremål i rorbuene var å bøte fiskeredskapene og reparere klærne, samt «egning» (å sette agn på krok).<ref>[[#Blix|Blix: ''Gamle Lofoten'' side 13.]]</ref> Forholdene var høyst primitive, med dårlige sanitære forhold. Sykdommer var det mange av, og ofte tok fiskerne sykdomsmitte med hjem.<ref name=Hut152/> Rorbuene var trekkfulle og kalde<ref>[[#Hut|Hutchinson og Elstad: ''I amtmandens dager'' side 153.]]</ref> og påførte fiskerne «Nordlands permanente sygdom» ([[isjias]]) og «lofotsjuka», en [[tyfoidfeber|tyfus]] som skyldtes dårlig [[drikkevann]] og slett [[hygiene]] i fiskeværene. At mange fiskere ikke hadde lært å svømme, kostet mange livet. I [[Tromsø stift]] alene druknet rundt 200 personer årlig. I 1863 forårsaket 41 forlis tap av 103 menneskeliv. Bare i [[Haram]] på [[Sunnmøre]] druknet mer enn 100 personer i perioden 1819-55. <Ref>[[Tore Pryser]]: ''Norsk Historie 1814-1860'' (s.176),Det norske samlaget, Oslo 1985, ISBN 82-521-5547-2</ref>