Redigerer Litterær modernisme (avsnitt)

=== Litterær postmodernisme ===
I litteraturen må begrepet postmodernisme forstås i forhold til den litterære modernismen, og sees enten i forlengelsen av denne retningen eller i kontrast til den. Mens den modernistiske litteraturen var sterkt inspirert av psykologi og opptatt av det subjektive, kjennetegnes postmodernismen av en antipsykologisk holdning og av mangelen på subjektivitet.

Fellestrekk i såkalt postmodernistisk litteratur kan samles i begrepet metafiksjon, dvs. litteratur som kommenterer seg selv og sin egen tilblivelse, ved hjelp av kommentarnivåer, bruk av ironi og parodi, ved innmontering av andre tekster, ved dramatisering av leserrollen. Slik representerer litteraturen også den selvopptatthet som er blitt fremhevet som et særtrekk ved den postmodernistiske tilstand. Postmodernistisk litteratur kjennetegnes av en sterk vilje til å eksperimentere med det litterære formspråk, den stiller spørsmål ved forholdet mellom tekst og virkelighet, og tar avstand fra «de store fortellingene», som nye tekster i et intertekstuelt spill ofte bruker som underliggende struktur. Postmodernistisk litteratur viser oppløsning og brudd, gjennom anti-holdninger som gjør at det meste kan virke rotløst og uten faste verdier. Tomhet, fravær og stillhet er begreper som er blitt brukt om postmodernistisk litteratur, i den forstand at språktegnene ikke viser ut over seg selv, men bare til verksinterne fenomener og ikke til en virkelighet bakenfor. Denne litteraturen blander gjerne gammelt og nytt, komisk og seriøst, og går inn for å avdekke og synliggjøre de litterære «grepene». Den bryter regularitet og målrettethet og avslører vanetenkning og konvensjoner. Den postmodernistiske litteraturen søker også ofte å oppheve skillet mellom fiksjon, teori og kritikk.

Noen viktige norske postmoderne forfattere er [[Kjartan Fløgstad]], [[Jan Kjærstad]], [[Jon Fosse]], [[Erlend Loe]], [[Øyvind Berg (lyriker)|Øyvind Berg]] og [[Gro Dahle]].