Redigerer Libanon-krigen 1982 (avsnitt)

== Etter de innledende kamphandlingenes avslutning ==
[[Fil:Beirutembassy.jpg|left|thumb|Den amerikanske ambassaden etter bombeangrepet i 1983]]

Etter beleiringen av [[Beirut]] ble [[PLO]] tvunget til å forlate Libanon, of organisasjonen flyttet sitt hovedkvarter til [[Tunis]].<ref>Khalidi, Rashid – The Iron Cage: The Story of the Palestinian Struggle for Statehood, Oneworld, 2006</ref> Det syriske militæret, spesielt flyvåpenet, ble også svekket.<ref>http://www.realclearpolitics.com/articles/2006/08/israels_lost_moment.html</ref> Imidlertid lyktes ikke Israel i å få en slutt på [[den libanesiske borgerkrigen]] gjennom en fredsavtale<ref>http://www.mfa.gov.il/MFA/History/Modern+History/Centenary+of+Zionism/The+Arab-Israeli+Wars.htm</ref>, og alliansen mellom [[Israel]] og [[Falangistpartiet (Libanon)|falangistene]] opphørte.<ref>[[#refMorris1999|Morris, s. 551]]</ref> Israelske styrker ble stående i Libanon i håp om at fraksjonene ville bli enige seg imellom til slutt, men da det viste seg at dette ikke kom til å skje bestemte Israel seg for å trekke styrkene sine ut av mesteparten av Libanon. I [[1983]] begynte Israel en tilbaketrekning som var oppdelt i flere ledd, og i [[1985]] var tilbaketrekningen fra mesteparten av landet fullført. Israel holdt på en sikkerhetssone i Sør-Libanon som de mente var nødvendig for å forsvare landet. Denne ble omsider gitt tilbake til Libanon i [[2000]].

Grovt sett kan det hevdes at Israel vant krigen militært, men tapte politisk.<ref>[http://www.globalsecurity.org/military/library/report/1987/SGC.htm Globalsecurity.org - The Israeli Experience In Lebanon, 1982-1985]</ref> Selv om Israel lyktes i å tvinge PLO ut av landet og etablere sikkerhetssonen i sør, var det flere politiske mål med krigen som ikke ble nådd.<ref name=Aftenposten1985>[https://web.retriever-info.com/services/archive.html?method=displayDocument&documentId=055004198506110103&serviceId=2 Aftenposten Morgen - Israels mislykkede krig -  11.06.1985  -  Side: 8] <br />1. «I første omgang ble krigen på offisielt hold i Jerusalem fremstilt som en lynkrig for å fjerne truselen fra PLO i Syd-Libanon. I stedet ble det en langvarig krig som kom til å koste Israel dyrt - 650 er drept og 3500 israelske soldater er såret. Innad i Israel skapte krigen bitter strid, utad ble den en alvorlig påkjenning for landets internasjonale anerkjennelse».<br />2. «Blant israelerne ble krigen upopulær på grunn av de store tapene. Israel  er et lite samfunn og hver enkelt blir derfor berørt når tapene når opp i flere tusen drepte og sårede. Dernest følte israelerne seg ført bak lyset av sine ledere».<br />3. «Hensikten med krigen var ikke bare å slå til mot PLO og sikre bosetningen i den nordlige delen av Israel mot angrep. Sharon og Begin ønsket å skape en ny politisk situasjon i Libanon. En israelskvennlig regjering i Beirut skulle slutte fred med Israel. Når resultatet i stedet ble et regime som i ett og alt er avhengig av Syria, er det forstålig at et større flertall i Israel ser på krigen som mislykket».</ref> En av målsettingene var å få innsatt en Israel-vennlig regjering i Libanon som kunne slutte fred med Israel, men i stedet fikk Libanon et regime som i stor grad ble avhengig av Syria.<ref name=Aftenposten1985/> Blant israelerne ble krigen upopulær på grunn av de store tapene, samt at de følte seg ført bak lyset av lederne.<ref name=Aftenposten1985/> Det at krigen trakk ut i tid ble også et problem.<ref name=Aftenposten1985/> Innad i Israel skapte krigen bitter strid, utad ble den en alvorlig påkjenning for landets internasjonale anseelse.<ref name=Aftenposten1985/> [[Massakrene i Sabra og Shatila]] var blant de hendelsene i krigen som skadet Israels internasjonale omdømme mest. Forsvarsminister [[Ariel Sharon]] ble av en israelsk undersøkelseskommisjon holdt personlig ansvarlig for massakren, selv om ingen israelske soldater var delaktig, og ble anbefalt å frasi seg sin stilling. Først nektet han, men gikk til slutt med på å trekke seg etter at en fredsdemonstrant ble drept når en granat ble kastet inn i et demonstrasjonstog.<ref>[http://gov.il/FirstGov/TopNavEng/EngSubjects/EngSElections/EngSEKnessets/EngSE9-11 Israel Government Portal] {{Wayback|url=http://gov.il/FirstGov/TopNavEng/EngSubjects/EngSElections/EngSEKnessets/EngSE9-11 |date=20110817102216 }}</ref>

Etter invasjonsfasen fortsatte krigen i mindre intensitet, og israelske styrker ble stående i Libanon for å bekjempe PLO-styrker som etter hvert returnerte til landet. PLO beholdt sitt fotfeste i enkelte flyktningsleirer, men ble tvunget på retrett når også Syria utviklet seg til å bli en fiende for organisasjonen. I desember 1983 trakk [[Yasir Arafat]] seg fra Libanon for andre gang, men mindre styrker ble stående i landet. Mot krigens avsluttende fase skjedde det forbausende, stilltiende alliansebytter da [[Israel]], [[Syria]] og [[Amal-bevegelsen]] alle kjempet mot PLO, som for øvrig ikke hadde nevneverdig utenforstående støtte.<ref>{{Kilde www |url=http://www.liberty05.com/civilwar/civil87.html |tittel=Lebanese Civil War The combat returned to Beirut in 1987 |besøksdato=2012-03-28 |arkiv-dato=2019-10-05 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20191005135839/http://www.liberty05.com/civilwar/civil87.html |url-status=yes }}</ref> Israel fortsatte å operere aktivt mot PLO i Libanon etter tilbaketrekningen, i form av hyppige luftangrep mot bevegelsens baser sør i landet.