Redigerer Leonid Bresjnev (avsnitt)

== Sovjetisk leder (1964–1982) ==

{{Utdypende artikkel|Sovjetunionens historie (1953–1985)}}

=== Maktkonsolidering ===
[[Fil:RIAN archive 36535 Secretary general of the CPSU Central Committee Leonid Brezhnev after speaking at the VLKSM Central Committee plenary session.jpg|thumb|left|Bresjnev etter å ha talt til møtet i Komsomols sentralkomité i 1968. {{Byline|Jurij Ivanov/RIA Novosti}}]]

I 1964 besluttet sentralkomiteen at de to mektigste vervene i Sovjetunionen, generalsekretæren og statsministeren, ikke kunne besittes av samme person.<ref name="Service 376–379" /> Tidligere KGB-sjef [[Aleksandr Sjelepin]] mislikte den nye kollektive ledelsen og reformene deres. Han fremstilte seg selv som kandidat til statsleder i 1965, med et ønske om å gjenopprette «lydighet og orden», men fikk ikke den nødvendige støtten i politbyrået. Bresjnevs posisjon var sikret, men han klarte ikke å fjerne Sjelepin fra politbyrået før 1967.<ref name="Service 376–379" /> Sjelepin mente senere at valget av Bresjnev var «en veldig stor feiltagelse av partiet.»<ref name="Zubok 272-274" />

I Bresjnevs lederperiode, iallfall i slutten av 1960-årene og i 1970-årene, ble Sovjetunionen styrt av en kollektiv ledelse. Dette kan forstås enten som favorisering av et [[kollektivt lederskap]] fremfor et individuelt lederskap, eller som et stabilt [[oligarki]]sk system rundt Bresjnev, Aleksej Kosygin og Nikolaj Podgornyj.<ref>{{Kilde artikkel|forfatter=Rigby, T.H.|utgivelsesår=1970|tittel=The Soviet Leadership: Towards a Self-Stabilizing Oligarchy?|publikasjon=Soviet Studies|nummer=2|side=167–191|språk=engelsk}}</ref> Kosygin hadde en ledende rolle i den økonomiske politikken, men mistet innflytelse da mislykkede reformer tilsynelatende førte til [[Prahavåren]]. Kosygins motstandere arbeidet deretter for å styrke Bresjnevs stilling.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Brown, Archie|år=2009|tittel=The Rise & Fall of Communism|forlag=Bodley Head|utgivelsessted=London|isbn=978-0-0611-3879-9|side=403|språk=engelsk}}</ref>

Forfremmelser under Bresjnev var i stor grad knyttet til det nettverket han hadde etablert før 1964. Denne tilliten gjorde ham i stand til å delegere myndighet. En forutsetning for dette var at det var etablert tydeligere kommandolinjer enn hva det var under Khrusjtsjov, slik at makten reelt sett ble sentralisert.<ref>{{Kilde artikkel|forfatter=Gorlizki, Yoram|utgivelsesår=2010|tittel=Too Much Trust: Regional Party Leaders and Local Political Networks under Brezhnev|publikasjon=Slavic Review|nummer=3|side=676–700|språk=engelsk}}</ref> Ønsket om gjenytelser og stabilitet undergravde derimot behovet for fornyelse. Tidlig i 1980-årene var alle medlemmene av politbyrået i 70- og 80-årene.<ref name="Steinfeld 36-47">{{Kilde bok|forfatter=Steinfeld, Hans-Wilhelm|år=1982|tittel=Arven etter Bresjnev|utgivelsessted=Oslo|forlag=Cappelen|språk=norsk|isbn=82-02-09064-4|side=36–47}}</ref><ref>{{Kilde artikkel|forfatter=Willerton, John P. jr.|tittel=Patronage Networks and Coalition Building in the Brezhnev Era|publikasjon=Soviet Studies|nummer=2|utgivelsesår=1987|side=175–204|språk=engelsk}}</ref>

Bresjnev manøvrerte veloverveid innad i de sovjetiske maktstrukturene. Han var samarbeidsvillig og handlet aldri hastig eller overilt. I motsetning til Khrusjtsjov fattet han ikke beslutninger før han hadde konsultert sine kolleger.<ref name="Bacon 1-10" /> Tidlig i 1970-årene vant Bresjnev større kontroll over innenrikspolitikken. I 1977 tvang han Podgornyj til å fratre som formann i presidentskapet i Det øverste sovjet (president). Kosygin gikk av som statsminister kort tid før sin død i 1980, og ble etterfulgt av [[Nikolaj Tikhonov]]. Bresjnev var dermed Sovjetunionens ubestridte leder fra midten av 1970-årene til sin død i 1982.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Brown, Archie|år=2009|tittel=The Rise & Fall of Communism|forlag=Bodley Head|utgivelsessted=London|isbn=978-0-0611-3879-9|side=402–403|språk=engelsk}}</ref>

=== Forfølgelser ===
{{Utdypende artikkel|Psykiatri som avstraffelsesmetode i Sovjetunionen}}

Bresjnevs stabiliseringspolitikk gikk blant annet ut på å stanse Khrusjtsjovs liberaliseringer, og slå ned på kunstnerisk frihet.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Service, Robert|år=2009|tittel=History of Modern Russia. From Tsarism to the Twenty-first Century|utgave=3|forlag=Penguin Books|utgivelsessted=London|språk=engelsk|isbn=978-0-6740-3493-8|side=380}}</ref> Bresjnev hadde støttet Khrusjtsjovs fordømmelse av Stalins forfølgelser og [[rehabilitering (Sovjetunionen)|rehabilitering]] av ofrene. Han støttet også den forsiktige liberaliseringen av den sovjetiske kulturpolitikken. Så snart han selv ble leder, begynte han å reversere denne prosessen, og utviklet en stadig mer tilbakeskuende holdning.<ref name="Service 381">{{Kilde bok|forfatter=Service, Robert|år=2009|tittel=History of Modern Russia. From Tsarism to the Twenty-first Century|utgave=3|forlag=Penguin Books|utgivelsessted=London|språk=engelsk|isbn=978-0-6740-3493-8|side=381}}</ref><ref>{{Kilde bok|forfatter=Sakwa, Richard|år=1999|tittel=The Rise and Fall of the Soviet Union: 1917–1991|forlag=Routledge|isbn=978-0-5827-8465-9|side=339|språk=engelsk}}</ref>

Den beryktede [[Sinjavskij-Daniel-rettssaken]] mot forfatterne [[Julij Daniel]] og [[Andrej Sinjavskij]] i 1966, den første offentlige rettssaken i sitt slag siden Stalins tid, markerte tilbakekomsten av en undertrykkende kulturpolitikk.<ref name="Service 381" /> Med Jurij Andropov som sjef fikk KGB tilbake noen av fullmaktene sine fra Stalins tid, skjønt utrenskningene fra 1930- og 1940-årene aldri kom tilbake. Stalins ettermæle var fremdeles i stor grad diskreditert av den sovjetiske [[intelligentsia]]en.<ref name="Service 382">{{Kilde bok|forfatter=Service, Robert|år=2009|tittel=History of Modern Russia. From Tsarism to the Twenty-first Century|utgave=3|forlag=Penguin Books|utgivelsessted=London|språk=engelsk|isbn=978-0-6740-3493-8|side=382}}</ref>

Under Bresjnevs styre infiltrerte KGB langt de fleste regimekritiske organisasjoner. I midten av 1970-årene var det anslagsvis 10&nbsp;000 politiske og religiøse fanger i Sovjetunionen. De levde under kummerlige forhold og led av feilernæring.<ref name="Service 382" /> Mange av disse fangene ble systematisk behandlet som psykisk syke av regimet, og ble dømt eller forvist til [[tvungent psykisk helsevern]] over hele Sovjetunionen.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Knapp, Martin m.fl. (red.)|år=2007|tittel=Mental Health Policy and Practice Across Europe. The future direction of mental health care|forlag=McGraw-Hill|isbn=978-0-3352-1467-9|språk=engelsk|side=402}}</ref><ref>{{Kilde bok|forfatter=Voren, Robert van|år=2013|tittel=Psychiatry as a tool of coercion in post-Soviet countries|url=http://www.europarl.europa.eu/RegData/etudes/etudes/join/2013/433723/EXPO-DROI_ET(2013)433723_EN.pdf|forlag=Europaparlamentet|utgivelsessted=Brussel|side=4|isbn=978-92-823-4595-5|språk=engelsk}}</ref> Rettspsykiaternes beslutning var endelig.<ref>{{Kilde artikkel|forfatter=Ougrin, Dennis m.fl.|utgivelsesår=2006|tittel=Psychiatry in post-communist Ukraine: Dismantling the past, paving the way for the future|publikasjon=The Psychiatrist|nummer=12|side=456–459|språk=engelsk}}</ref> Regimets misbruk av tvungent psykisk helsevern kulminerte i Bresjnev-perioden.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Korotenko, Ada og Alikina, Natalia|år=2002|tittel=Советская психиатрия: Заблуждения и умысел|forlag=Sfera|utgivelsessted=Kiev|språk=russisk|isbn=966-7841-36-7|side=30}}</ref>

I 1969 ble [[Mordforsøket på Bresjnev|Bresjnev forsøkt myrdet]] av en desertør fra Den røde armé, Viktor Ivanovitsj Iljin. Iljin skjøt med pistol mot en bileskorte på Den røde plass der Bresjnev var med, men skjøt mot feil bil og drepte sjåføren. Iljin ble dømt til tvungent psykisk helsevern.<ref>{{Kilde bok|forfatter=French, Francis og Burgess, Colin|år=2007|tittel=In the Shadow of the Moon. A Challenging Journey to Tranquility, 1965-1969|forlag=University of Nebraska Press|side=277–278|isbn=0-8032-1128-7|språk=engelsk}}</ref>

=== Økonomisk og sosial politikk ===
==== Økonomisk vekst før 1973 ====
Mellom 1960 og 1970 økte produksjonsutbyttet fra jordbruket med 3 % i året. I løpet av den 8. [[femårsplanen]] (1966–1970) økte produksjonsutbyttet i industri og gruvedrift med 138 %, sammenlignet med 1960. Selv om politbyrået ble meget negative til reformer, klarte Kosygin å overbevise både Bresjnev og politbyrået om å tillate [[János Kádár]]s radikale<ref>{{Kilde artikkel|forfatter=Granick, David|utgivelsesår=1973|tittel=The Hungarian Economic Reform|publikasjon=World Politics|nummer=3|side=414–429|språk=engelsk}}</ref> forsøk med priskontroll i [[Ungarn]] i 1968.<ref name="Service 385-389">{{Kilde bok|forfatter=Service, Robert|år=2009|tittel=History of Modern Russia. From Tsarism to the Twenty-first Century|utgave=3|forlag=Penguin Books|utgivelsessted=London|språk=engelsk|isbn=978-0-6740-3493-8|side=385–389}}</ref> En annen reform som ble akseptert, var [[Edward Gierek]]s statlige låneopptak i Vestblokken for å fornye tungindustri i [[Polen]] i 1970. Den underprisede olje- og gasseksport til Østblokken var en tung økonomisk byrde for Sovjetunionen. Politbyrået forlot Khrusjtsjovs forsøk på desentralisering. I 1966 ble de regionale økonomiske rådene, som skulle styre de regionale økonomiene i Sovjetunionen, avskaffet.<ref name="Service 385-389" /> Mellom 1964 og 1973 hadde den sovjetiske økonomien et produksjonsutbytte per innbygger som var halvparten så stort som i Vest-Europa og en tredjedel så stort som i USA.<ref name="Bacon 40-48">{{Kilde bok|forfatter=Bacon, Edwin og Sandle, Mark|år=2002|tittel=Brezhnev Reconsidered|forlag=Palgrave Macmillan|isbn=978-0-3337-9463-0|side=40–48|språk=engelsk}}</ref> Tidlig i 1970-årene hadde Sovjetunionen verdens nest største industrielle kapasitet, og produserte mer stål, olje, råjern, sement og traktorer enn noe annet land.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Service, Robert|år=2009|tittel=History of Modern Russia. From Tsarism to the Twenty-first Century|utgave=3|forlag=Penguin Books|utgivelsessted=London|språk=engelsk|isbn=978-0-6740-3493-8|side=397}}</ref>

==== Jordbrukspolitikk ====
[[Fil:People at the Prut River (1972). (9515412718).jpg|thumb|''Apparatsjik'' på ekskursjon på et kollektivbruk i Moldova i 1972. {{Byline|Ion Chibzii}}]]

Bresjnev konsentrerte sin økonomiske politikk om jordbruket. Bresjnev delte Khrusjtsjovs tro på at større ''[[kolkos]]er'' ville øke produktiviteten i jordbruket. Kvoter for produksjonsutbytte ble fortsatt fastsatt sentralt. Bresjnev sørget for at jordbrukets andel av de statlige investeringene økte til 27 %, noe som ikke inkluderte investeringene i jordbruksredskaper. Bare i 1981 ble det investert 33 milliarder [[amerikansk dollar|USD]], etter datidens vekslingskurs, i det sovjetiske jordbruket.<ref name="Service 400-403">{{Kilde bok|forfatter=Service, Robert|år=2009|tittel=History of Modern Russia. From Tsarism to the Twenty-first Century|utgave=3|forlag=Penguin Books|utgivelsessted=London|språk=engelsk|isbn=978-0-6740-3493-8|side=400–403}}</ref><ref>{{Kilde bok|forfatter=Nove, Alec|år=1992|tittel=An Economic History of the USSR, 1917–1991|utgivelsessted=London|forlag=Penguin Books|språk=engelsk|side=373–374 og 380|isbn=978-0-1401-5774-1}}</ref>

Det er omstridt hvorvidt Kosygins reformer fra og med 1965 hadde noen positiv effekt. Priskontrollene ble revidert. Virksomhetene skulle svare for hvordan statlige investeringer og produksjonsfond ble anvendt for å øke produksjonen. Kriterier for å motta nye statlige bevilgninger skulle være en økning i den faktiske produksjonen, i tillegg til «produksjonens lønnsomhet og kvalitet.»<ref>{{Kilde artikkel|forfatter=Kähönen, Aappo|utgivelsesår=2011|tittel=Sovjetunionen och konkurrensens nya arenor under det kalla kriget 1957–73|publikasjon=Nordisk Østforum|nummer=3|side=261–279|språk=svensk}}</ref>

Produksjonsutbyttet fra jordbruket i 1980 var 21 % høyere enn den gjennomsnittlige produksjonen mellom 1966 og 1970. Kornimport hadde blitt vanlig, ettersom mye av det egenproduserte kornet ble brukt til dyrefôr. Sovjetunionens egen grovfôrproduksjon var for liten. Da Bresjnev fikk vanskeligheter med å lage handelsavtaler med USA, gikk han heller til land som [[Argentina]]. Kostnaden med ineffektive kollektivbruk ble kompensert gjennom prisøkning på råstoff. Fra slutten av 1960-årene til 1977 steg oljeprisen med 84 %.<ref name="Service 400-403" />

Bresjnev økte den tillatte størrelsen på privat jordeiendom til en halv hektar. Privat jordeiendom utgjorde 4 % av jordbruksarealet i Sovjetunionen, men stod etterhvert for 30 % av produksjonsutbyttet. Bresjnevs store forsøk på landvinning og [[irrigasjon]] endret ikke de strukturelle problemene. Mangel på faglært arbeidskraft, manglende infrastruktur og belønning for kvantitet fremfor kvalitet forble uløste problemer i jordbruket.<ref name="Service 400-403" />

==== Økonomisk stagnasjon og levekår ====
Med den 9. femårsplanen (1971–1975) kom en avgjørende forandring i Sovjetunionens økonomi. For første gang ble det produsert flere konsumvarer enn kapitalvarer i industrien. Konsumvarer som klokker, møbler og radioer ble allemannseie, og det private konsumet økte kraftig. Planen la fortsatt opp til at storparten av statens investeringer gikk til produksjon av kapitalvarer. Dette misforholdet ble ansett som urovekkende av mange ''[[apparatsjik]]''. Fra 1975 vokste produksjonen av kapitalvarer 9 % mer enn produksjonen av konsumvarer. Denne politikken ble videreført til tross for Bresjnevs ønske om å investere i konsumvarer for å tilfredsstille befolkningens behov og heve levestandarden.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Service, Robert|år=2009|tittel=History of Modern Russia. From Tsarism to the Twenty-first Century|utgave=3|forlag=Penguin Books|utgivelsessted=London|språk=engelsk|isbn=978-0-6740-3493-8|side=407}}</ref> I stedet økte investeringene i forsvarsrelatert produksjon. Politiske prosesser eller hensyn som skapte usammenhengende eller selvmotsigende reformer, var en medvirkende årsak til stagnasjonen.<ref>{{Kilde artikkel|forfatter=Blough, Roger A. og Stewart, Philip D.|utgivelsesår=1987|tittel=Political Obstacles to Reform and Innovation in Soviet Economic Policy. Brezhnev's Political Legacy|publikasjon=Comparative Political Studies|nummer=1|side=72–97|språk=engelsk}}</ref> Begynnelsen av stagnasjonen sammenfalt med en finanskrise i Vest-Europa og USA.<ref name="Bacon 40-48" />

[[Fil:RIAN archive 417888 Leonid Brezhnev speaks at 18th Komsomol Congress opening.jpg|thumb|Bresjnev taler til Komsomols 18. kongress i 1978. {{Byline|Jurij Abramosjkin/RIA Novosti}}]]

Estimert vekst i BNP sank fra rundt 5 % årlig til 1–2 % årlig mellom 1970 og 1975. Offisiell sovjetisk statistikk, som beregnet [[nettomaterialprodukt]] (NMP), viste en forholdsvis lik nedgang, men hadde et kunstig høyt utgangspunkt.<ref name="Bacon 40-48" /> På det meste i 1970-årene tilsvarte det sovjetiske BNP rundt 57 % av det amerikanske, men stagnasjonen gjorde at forskjellen økte.<ref name="Oliver 275-276">{{Kilde bok|forfatter=Oliver, Michael J. og Aldcroft, Derek Howard|år=2007|tittel=Economic Disasters of the Twentieth Century|forlag=Edward Elgar Publishing|språk=engelsk|side=275–276|isbn=978-1-8484-4158-3}}</ref>

Levekår og boligstandard var betydelig forbedret tidlig i 1970-årene. Bresjnev forsøkte å forbedre levestandarden gjennom flere sosiale goder, noe som bedret oppslutningen om ham i befolkningen noe.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Sakwa, Richard|år=1998|tittel=Soviet Politics in Perspective|forlag=Routledge|isbn=978-0-4150-7153-6|språk=engelsk|side=28}}</ref> Arbeidere kunne belønnes med ferier til [[Krim]] og [[Georgia]]. Systemsvikt gjorde at mange nøkkelstillinger i offentlige etater og industri var fylt av ukvalifisert arbeidskraft. På lengre sikt gikk dette ut over arbeidsmoralen. Fraværet av arbeidsløshet gjorde at staten stod uten mottiltak. Et annet aspekt var at den [[sosial mobilitet|sosiale mobiliteten]] forsvant. Da kvaliteten i helsevesenet sank, ble innslaget av sykdom større. Tusener av moskovitter ble etterhvert hjemløse, og i slutten av 1970-årene innførte enkelte byer matrasjoner.<ref name="Service 416-422">{{Kilde bok|forfatter=Service, Robert|år=2009|tittel=History of Modern Russia. From Tsarism to the Twenty-first Century|utgave=3|forlag=Penguin Books|utgivelsessted=London|språk=engelsk|isbn=978-0-6740-3493-8|side=416–422}}</ref>

Kosygin forsøkte å reformere den økonomiske politikken på nytt i 1979, men arkitekten selv døde året etter. Etterfølgeren Nikolaj Tikhonov hadde en annen holdning, og lite av reformen ble satt ut i livet. Mens femårsplanene gav skuffende resultater, forhindret Bresjnev en økonomisk kollaps gjennom handel med Vest-Europa og [[den arabiske verden]]. En annen viktig endring under Bresjnevs styre var at enkelte østeuropeiske land ble mer økonomisk avanserte enn Sovjetunionen.<ref name="Oliver 275-276" />

I siste halvdel av 1980-årene skapte Mikhail Gorbatsjov uttrykket «stagnasjonsæraen» om Bresjnev-perioden. Perioden ble ansett som et resultat av våpenkappløpet med USA; avgjørelsen om å delta i verdenshandelen samtidig som man overså endringer i Vestblokken; den mer undertrykkende politikken som kom til uttrykk i Tsjekkoslovakia og Afghanistan; den voksende byråkratiet ledet av eldre ''[[kaderparti|kadre]]''; fravær av økonomiske reformer; politisk korrupsjon; [[flaskehals]]er i produksjonsprosessen og andre strukturelle problemer.<ref name="Bacon 1-10" />

=== Utenrikspolitikk ===
==== Avspenningspolitikken ====
[[Fil:Brezhnev and Nixon - Flickr - The Central Intelligence Agency.jpg|thumb|Bresjnev og Richard Nixon i 1973. {{Byline|Central Intelligence Agency}}]]
[[Fil:Ford - Brezhnev 1974 - 2.jpg|thumb|Bresjnev møter Gerald Ford idet han ankommer [[Vladivostok]] for å forhandle om [[SALT II]]-avtalen i 1974. {{Byline|David Hume Kennerly/Det hvite hus}}]]

Avspenningspolitikken var Bresjnevs eneste utenrikspolitiske nyvinning av varig betydning. Det er mulig å se på avspenningen som en fortsettelse av Khrusjtsjovs «fredelige sameksistens». Til tross for spenningsøkninger under Khrusjtsjov begynte stormaktene å kommunisere gjennom [[Den delvise prøvestansavtalen]], handelssamkvem og installasjonen av den røde telefonlinjen mellom Kreml og [[Det hvite hus]] i 1963.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Nye, Joseph|år=2003|tittel=Understanding International Conflicts: An Introduction to Theory and History|utgave=4|side=143–144|språk=engelsk|forlag=Longman|utgivelsessted=New York|isbn=0-321-08987-1}}</ref><ref name="Hoffmann">{{Kilde artikkel|forfatter=Hoffmann, Erik P.|utgivelsesår=1987|tittel=Soviet Foreign Policy Aims and Accomplishments from Lenin to Brezhnev|publikasjon=Proceedings of the Academy of Political Science|nummer=4|side=10–31|språk=engelsk}}</ref> Bresjnevs politikk skilte seg fra Khrusjtsjovs på to måter. For det første var den mer sammenhengende og vidtfavnende i sine mål, og inkluderte avtaler om våpenkontroll, forebygging av diplomatiske kriser, handel, europeisk sikkerhetspolitikk og [[menneskerettigheter]]. For det andre ønsket Bresjnev å skape likevekt i det militære styrkeforholdet mellom USA og Sovjetunionen.<ref name="Hoffmann" /><ref name="Nye 129-130">{{Kilde bok|forfatter=Nye, Joseph|år=2003|tittel=Understanding International Conflicts: An Introduction to Theory and History|utgave=4|side=129–130|språk=engelsk|forlag=Longman|utgivelsessted=New York|isbn=0-321-08987-1}}</ref> Mellom 1965 og 1970 økte de sovjetiske forsvarsutgiftene med 40 %, og utgiftene steg hvert år i årene som fulgte. Ved Bresjnevs død i 1982 gjorde forsvaret beslag på 15 % av BNP.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Bacon, Edwin og Sandle, Mark|år=2002|tittel=Brezhnev Reconsidered|forlag=Palgrave Macmillan|isbn=978-0-3337-9463-0|side=90|språk=engelsk}}</ref>

Khrusjtsjov ønsket å stanse støtten til kommunistiske [[Front National de Liberté (Vietnam)|Viet Cong]], som kjempet imot amerikanerne i [[Vietnamkrigen]]. Bresjnev sørget for at støtten ble videreført. Han var interessert i [[Lyndon B. Johnson]]s forslag om våpenhvile i Vietnam, men [[Nord-Vietnam]] ønsket ikke en diplomatisk løsning.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Loth, Wilfried|år=2002|tittel=Overcoming the Cold War. A History of Détente, 1950–1991|forlag=Palgrave Macmillan|side=85–86|isbn=978-0-333-97111-6|språk=engelsk}}</ref> [[Nixons besøk i Kina i 1972]] gjorde at Bresjnev ble mer ettergivende for å unngå en amerikansk-kinesisk allianse.<ref name="Hoffmann" /> Tidlig i 1970-årene var forhandlingsviljen større enn før, idet USA og Sovjetunionen ble oppfattet som mer jevnbyrdige. [[Richard Nixon]] og Bresjnev undertegnet i 1972 [[ABM-avtalen]], som forbød landene å utvikle antirakettsystemer for å beskytte seg mot atomvåpen. Ingen skulle bli fristet til å angripe motparten uten å frykte motangrep.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Foner, Eric|år=2012|tittel=Give Me Liberty! An American History|forlag=W. W. Norton & Company|utgave=3|side=815|isbn=978-0-393-93551-6|språk=engelsk}}</ref> [[SALT I]]-avtalen i 1972 etablerte en gjensidig forpliktelse til reduksjon av [[strategiske atomvåpen]]. De diskuterte også situasjonen i Vietnam, men lyktes ikke i å finne en løsning.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Anderson, David L. og Ernst, John|år=2007|tittel=The War That Never Ends. New Perspectives on the Vietnam War|forlag=University Press of Kentucky|side=50–51|språk=engelsk|isbn=978-0-8131-2473-5}}</ref>

==== Imperiets overanstrengelse ====
Historikere strides om hvorvidt Bresjnev var «genuint interessert i avspenning som en kombinasjon av samarbeid og konfrontasjon,» eller utnyttet den for å ekspandere og styrke Sovjetunionens posisjon.<ref name="Zubok">{{Kilde artikkel|forfatter=Zubok, Vladislav|utgivelsesår=2008|tittel=The Soviet Union and détente of the 1970s|publikasjon=Cold War History|nummer=4|side=427–447|språk=engelsk}}</ref> Fra midten av 1970-årene ble forholdet mellom Sovjetunionen og USA mer anspent. Dette markerer også høyden av Sovjetunionens politiske og strategiske makt overfor USA.<ref name="Gaddis">{{Kilde bok|forfatter=Gaddis, John Lewis|år=2005|tittel=The Cold War. A New History|forlag=Penguin Press|side=178|isbn=978-1-5942-0062-5|språk=engelsk}}</ref> Forholdet mellom stormaktene mot slutten av Bresjnevs lederperiode hadde derimot andre trekk enn fiendtligheten i 1950-årene.<ref name="Nye 129-130" /> En serie hendelser og beslutninger skulle bidra til å utvide Sovjetunionens diplomatiske og politiske innflytelse i [[Afrika]] og [[Midtøsten]].<ref name="Hoffmann" /><ref>{{Kilde artikkel|forfatter=Hyland, William G.|utgivelsesår=1979|tittel=Brezhnev and Beyond|publikasjon=Foreign Affairs|nummer=1|side=51–66|språk=engelsk}}</ref>

I 1973 ble [[Jom kippur-krigen|Israel angrepet av Egypt og Syria]]. Da USA forsynte Israel med våpen, svarte sovjeterne med å forsyne Egypt og Syria med våpen. På den ene siden var sovjeterne redde for at situasjonen skulle eskalere, men hadde samtidig et behov for å støtte sine lokale allierte for å beholde sin egen innflytelse. Kreml antydet en intervensjon.<ref>{{Kilde artikkel|forfatter=Dawisha, Karen|tittel=Soviet Decision-Making in the Middle East: The 1973 October War and the 1980 Gulf War|publikasjon=International Affairs|nummer=1|side=43–59|språk=engelsk|dato=1980–1981}}</ref> Krigen utløste [[oljekrisen]], idet [[OPEC]]-landene boikottet leveranser til Israels allierte. OPEC-landene ønsket en mindre proisraelsk politikk i Vesten for å øke sine egne oljeleveranser på sikt.<ref>{{Kilde artikkel|forfatter=Licklider, Roy|utgivelsesår=1988|tittel=The Power of Oil: The Arab Oil Weapon and the Netherlands, the United Kingdom, Canada, Japan, and the United States|publikasjon=International Studies Quarterly|nummer=2|side=205–226|språk=engelsk}}</ref> Sovjetunionen utnyttet den dårlige forsyningssikkerheten fra OPEC til å bli verdens største oljeprodusent i 1980.<ref>{{Kilde artikkel|forfatter=Doder, Dusko|tittel=Soviet Production of Gas, Oil Set Records Over 6 Months|publikasjon=Washington Post|dato=14. august 1980|side=A24|språk=engelsk}}</ref><ref>{{Kilde bok|forfatter=Yergin, Daniel|år=1991|tittel=The Prize. The Epic Quest for Oil, Money, and Power|utgivelsessted=New York|forlag=Simon & Schuster|side=619–625|språk=engelsk}}</ref>

Kretsen rundt Bresjnev overvurderte Sovjetunionens militære styrke og diplomatiske handlingsrom. Derfor økte de bistanden til opprørsbevegelser i [[Angola]], [[Etiopia]], [[Mosambik]], Afghanistan og [[Sør-Jemen]].<ref name="Hoffmann" /><ref name="Zubok" /> De ressurskrevende forsøkene på å øke innflytelsen i Afrika og Midtøsten har ofte vært ansett som tidlige tegn på «[[imperiets overanstrengelse]]».<ref name="Zubok" /><ref>{{Kilde artikkel|forfatter=Lundestad, Geir|utgivelsesår=2000|tittel='Imperial Overstretch', Mikhail Gorbachev, and the End of the Cold War|publikasjon=Cold War History|nummer=1|side=1–20|språk=engelsk}}</ref> [[Paris Peace Accords|Fredsavtalen i Paris]] i 1973 avsluttet formelt Vietnamkrigen, hvorpå kommunister grep makten i [[Kambodsja]], [[Laos]] og Vietnam.<ref name="McCauley 75-77">{{Kilde bok|forfatter=McCauley, Martin|år=1997|tittel=Who's who in Russia since 1900|forlag=Routledge|isbn=0-415-13898-1|side=75–77|språk=engelsk}}</ref> [[Watergate-skandalen]] svekket USAs prestisje internasjonalt. [[Helsingfors-erklæringen]] i 1975 var et fremskritt for avspenningspolitikken og senere nedrustning, men legitimerte også de sovjetiske territorialkravene i Øst-Europa etter den andre verdenskrig.<ref name="Hiden 209">{{Kilde bok|forfatter=Hiden, John; Made, Vahur og Smith, David J.|år=2008|tittel=The Baltic Question during the Cold War|forlag=Routledge|isbn=978-0-4155-6934-7|side=209|språk=engelsk}}</ref>

Etter at [[Gerald Ford]] tapte mot [[Jimmy Carter]] i [[presidentvalget i USA 1976|presidentvalget i 1976]], skjerpet USA sin retorikk overfor Sovjetunionen og [[den andre verden|den kommunistiske verden]]. Carter forsøkte dog å stanse den amerikanske støtten til noen undertrykkende antikommunistiske regimer.<ref name="McCauley 75-77" /> Carter videreførte normaliseringen av forholdet mellom USA og Kina. Bresjnevs svekkede helse i slutten av 1970-årene, da statsstyret periodevis ble overlatt til andre, har vært blant forklaringene på Sovjetunionens lite fleksible holdning.<ref name="Zubok" />

==== Forholdet til Kina ====
{{Utdypende artikkel|Det kinesisk-sovjetiske bruddet}}

Ideologiske tolkninger og rift om det politiske lederskapet i den kommunistiske verden hadde skapt et brudd mellom Sovjetunionen og Kina tidlig i 1960-årene. Samtidig som Bresjnev konsoliderte sin maktbase noen år senere, slet Kina med virkningene av [[kulturrevolusjonen]]. Kretsen rundt Bresjnev, som hadde et ønske om stabilitet, forstod ikke hvorfor [[Mao Zedong]] initierte en så «selvødeleggende» prosess.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Kornberg, Judith og Faust, John|år=2005|tittel=China in World Politics. Policies, Processes, Prospects|utgave=2|utgiver=University of British Columbia Press|isbn=978-1-5882-6248-6|side=103|språk=engelsk}}</ref> Prahavåren i 1968 avstedkom Bresjnev-doktrinen, som ikke bare økte spenningen overfor [[Østblokken]], men også kommunistiske regimer i Asia. I 1969 nådde forholdet et bunnpunkt som fikk sovjeterne til å konkludere med at «det ikke fantes noe ledende senter for den internasjonale kommunistiske bevegelsen.»<ref name="Kornberg 104">{{Kilde bok|forfatter=Kornberg, Judith og Faust, John|år=2005|tittel=China in World Politics. Policies, Processes, Prospects|utgave=2|utgiver=University of British Columbia Press|isbn=978-1-5882-6248-6|side=104|språk=engelsk}}</ref>

Bruddet mellom landene førte til en økning av den militære tilstedeværelsen på begge sidene av grensen i [[Det fjerne østen]]. Senere i 1969 utløste kinesiske tropper [[den kinesisk-sovjetiske grensekonflikten]].<ref name="Kornberg 104" /> Både Sovjetunionen og Kina tok grep for å hindre at konflikten fikk eskalere. Konflikten kan sees på som foranledningen til at kineserne søkte en tilnærming til USA, eller som et uttrykk for et slikt ønske.<ref>{{Kilde artikkel|forfatter=Kuisong, Yang|utgivelsesår=2000|tittel=The Sino-Soviet Border Clash of 1969: From Zhenbao Island to Sino-American Rapprochement|publikasjon=Cold War History|nummer=1|side=21–52|språk=engelsk}}</ref><ref>{{Kilde artikkel|forfatter=Goldstein, Lyle J.|utgivelsesår=2001|tittel=Return to Zhenbao Island: Who Started Shooting and Why it Matters|publikasjon=The China Quarterly|nummer=168|side=985–997|språk=engelsk}}</ref> Bresjnev forsøkte å presse kineserne ved å tilnærme seg USAs allierte og verdens nest største økonomi, [[Japan]]. Japanerne ble tilbudt kontrakter i Det fjerne østen og [[Sibir]], mens sovjeterne kunne forsyne Japan med råvarer som olje og tømmer. USA rakk å pleie sitt bånd med Kina, som raskt ble en global aktør, før Bresjnev fikk utrettet noe overfor Japan. Disputten med Japan om [[Kurilene]] ble også utslagsgivende.<ref name="Zubok" />

En gradvis normalisering kom som følge av Maos død i 1976. To år senere ble [[firerbanden]] veltet av [[Deng Xiaoping]], som ikke hadde den samme ideologiske aversjonen overfor Sovjetunionen. Tidlig i 1980-årene tok både Kina og Sovjetunionen til orde for å normalisere forholdet. Kineserne stilte som krav at Sovjetunionen reduserte sitt militære nærvær ved den kinesisk-sovjetiske grensen, trakk troppene sine ut av Afghanistan og [[Folkerepublikken Mongolia|Mongolia]], og støttet [[Den kambodsjansk-vietnamesiske krig|Vietnams invasjon av Kambodsja]]. Bresjnev responderte i sin tale i [[Tasjkent]] i mars 1982, da han igjen talte for normalisering. Dette ble virkelighet under Gorbatsjov.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Kornberg, Judith og Faust, John|år=2005|tittel=China in World Politics. Policies, Processes, Prospects|utgave=2|utgiver=University of British Columbia Press|isbn=978-1-5882-6248-6|side=105|språk=engelsk}}</ref>

==== Østblokken ====
{{Utdypende artikkel|Bresjnev-doktrinen|Warszawapaktens invasjon av Tsjekkoslovakia}}

[[Fil:10 Soviet Invasion of Czechoslovakia - Flickr - The Central Intelligence Agency.jpg|thumb|left|Tsjekkoslovaker bærer sitt flagg etter å ha satt en sovjetisk stridsvogn i brann i Praha. {{Byline|Central Intelligence Agency}}]]
[[Fil:Bundesarchiv Bild 183-F0418-0001-020, Berlin, VII. SED-Parteitag, 2.Tag.jpg|thumb|Bresjnev under [[Sozialistische Einheitspartei Deutschlands|SED]]s partikongress i Øst-Berlin i 1967. {{Byline|Friedrich Gahlbeck/Deutsches Bundesarchiv}}]]
[[Fil:Bundesarchiv B 145 Bild-F088809-0038, Berlin, East Side Gallery.jpg|thumb|«Min Gud, hjelp meg å overleve denne dødelige kjærligheten,» malt på [[Berlinmuren]]. Motivet viser [[broderkyss]] mellom Bresjnev og Erich Honecker. {{Byline|Joachim F. Thurn/Deutsches Bundesarchiv}}]]

Den første krisen for Bresjnevs regime oppstod i 1968. Det kommunistiske styret i [[Tsjekkoslovakia]], ledet av [[Alexander Dubček]], ønsket å liberalisere statsstyret og skape «[[kommunisme]] med et menneskelig ansikt» under [[Prahavåren]].<ref>{{Kilde bok|forfatter=Herd, Graeme P. og Moroney, Jennifer D.|år=2003|tittel=Security Dynamics in the Former Soviet Bloc|bind=1|forlag=Routledge|isbn=978-0-4152-9732-5|side=5|språk=engelsk}}</ref> I juli kritiserte Bresjnev reformene som «[[revisjonisme|revisjonistiske]]» og «antisovjetiske». I august sørget han for at Warszawapakten invaderte Tsjekkoslovakia og fikk Dubček avsatt. Invasjonen vakte protester blant dissidenter i flere land i Østblokken. Internt i politbyrået ivret ikke Bresjnev for en invasjon og kan ha ønsket midlertidige kompromisser med styret i Praha. Han vurderte trolig sin egen posisjon som for svak på dette tidspunktet til å følge linjen helt ut.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Brown, Archie|år=2009|tittel=The Rise & Fall of Communism|forlag=Bodley Head|utgivelsessted=London|isbn=978-0-0611-3879-9|side=398–399|språk=engelsk}}</ref>

Sovjetunionens rett og plikt til å intervenere i satellittstatene for å «beskytte sosialismen» ble kjent som Bresjnev-doktrinen.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Nye, Joseph|år=2003|tittel=Understanding International Conflicts: An Introduction to Theory and History|utgave=4|side=156–157|språk=engelsk|forlag=Longman|utgivelsessted=New York|isbn=0-321-08987-1}}</ref> I virkeligheten var det bare en bekreftelse på den gjeldende sovjetiske politikk, slik den ble utøvd av Khrusjtsjov under [[oppstanden i Ungarn]] i 1956.<ref>{{Kilde bok|forfatter=McCauley, Martin|år=2008|tittel=Russia, America and the Cold War, 1949–1991|forlag=Pearson Education|isbn=978-0-5822-7936-0|side=24|språk=engelsk}}</ref> For alle praktiske formål ble satellittstatenes [[suverenitet]] fratatt med doktrinen. I 1975 ble sovjetiske territorialkrav i Øst-Europa etter den andre verdenskrig legitimert av [[Helsingfors-erklæringen]].<ref name="Hiden 209" />

Et unntak var [[Romania]], som fikk spille en friere rolle utenrikspolitisk. Kreml hadde tillit til [[Nicolae Ceaușescu]]s harde linje i innenrikspolitikken, og for Sovjetunionen spilte Romania en mindre strategisk viktig rolle enn Tsjekkoslovakia og Polen.<ref name="Strand">{{Kilde bok|redaktør=Steinfeld, Hans-Wilhelm|år=1982|forfatter=Strand, Tor|artikkel=Fire møter – fire faser – fire sider av Leonid Ilitsj Bresjnev som statsmann|tittel=Arven etter Bresjnev|utgivelsessted=Oslo|forlag=Cappelen|språk=norsk|isbn=82-02-09064-4|side=5–18}}</ref> Doktrinen ble ikke offisielt forlatt før Gorbatsjovs taler under den 19. partikongress i 1988 og i [[FN]] samme år.<ref>{{Kilde artikkel|forfatter=Melle, Oddbjørn|utgivelsesår=2012|tittel=Historie og prediksjon: 1989|publikasjon=Historisk tidsskrift|nummer=4|side=511–539|språk=norsk}}</ref>

I 1980 oppstod en politisk krise i Polen knyttet til fagforbundet [[Solidaritet (fagforbund)|Solidaritet]], som samlet en bred antikommunistisk, sosial grasrotbevegelse. Fra slutten av oktober til desember vokste medlemstallet fra 3 til 9 millioner. En meningsmåling i Polen viste at 89 % av de spurte støttet Solidaritet.<ref name="Byrne 11-21">{{Kilde bok|forfatter=Byrne, Malcolm og Paczkowski, Andrzej|år=2008|tittel=From Solidarity to Martial Law. The Polish Crisis of 1980–1981|forlag=Central European University Press|isbn=978-9-6373-2684-4|side=11–21|språk=engelsk}}</ref> Regimene i både Polen og Sovjetunionen var usikre på hvordan situasjonen skulle håndteres. [[Erich Honecker]] i [[Den tyske demokratiske republikk|Øst-Tyskland]] appellerte til Bresjnev direkte om å intervenere militært.<ref name="Byrne 11-21" /> Representanter fra Warszawapakten møttes i Kreml for å vurdere situasjonen. Bresjnev konkluderte med at Sovjetunionen ikke ville gripe inn, men deltok i Warszawapaktens mobilisering og øvelser.<ref name="Byrne 11-21" /> Av hensyn til [[Polska Zjednoczona Partia Robotnicza|Det polske forente arbeiderparti]]s omdømme ønsket alle, så nært som Honecker, å unngå en gjentagelse av invasjonen av Tsjekkoslovakia i 1968 og den voldelige håndteringen av demonstrasjonene i Polen i 1970.<ref>{{Kilde artikkel|forfatter=Loth, Wilfried|utgivelsesår=2001|tittel=Moscow, Prague and Warsaw: Overcoming the Brezhnev Doctrine|publikasjon=Cold War History|nummer=2|side=103–118|språk=engelsk}}</ref> [[Wojciech Jaruzelski]] erklærte [[unntakstilstand]] i Polen i desember 1981.

==== Invasjonen av Afghanistan ====
{{Utdypende artikkel|Den afghansk-sovjetiske krig}}


I etterkant av den kommunistiske [[Saur-revolusjonen]] i Afghanistan i 1978 oppstod sosial uro som følge av voksende sovjetisk innflytelse, politisk undertrykkelse og radikale reformer. Dette utartet til en [[den afghanske borgerkrigen|borgerkrig]], der [[mujahedin]] førte an i oppstanden mot det kommunistiske regimet i landet.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Kakar, M. Hassan|år=1997|tittel=Afghanistan. The Soviet Invasion and the Afghan Response, 1979–1982|forlag=University of California Press|isbn=978-0-5202-0893-3|side=15|språk=engelsk}}</ref> Sovjetunionen var bekymret for et tap av innflytelse i [[Sentral-Asia]]. Etter at en KGB-rapport hevdet at Afghanistan kunne okkuperes i løpet av få uker, ble Bresjnev og partiledelsen enige om en sovjetisk invasjon.<ref name="McCauley 75-77" />

[[Jimmy Carter]] karakteriserte invasjonen som den største trusselen mot verdensfreden etter den andre verdenskrig. Den amerikanske responsen svekket Sovjetunionens internasjonale prestisje betraktelig.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Cohen, Warren I.|år=2005|tittel=America's Failing Empire. U.S. Foreign Relations since the Cold War|forlag=Wiley-Blackwell|isbn=978-1-4051-1427-1|side=8–9|språk=engelsk}}</ref> USA stanset all korneksport til Sovjetunionen og boikottet de [[sommer-OL 1980|olympiske sommerlekene]] i Moskva året etter. Sovjetunionen svarte med å boikotte de [[sommer-OL 1984|olympiske sommerlekene i 1984]] i [[Los Angeles]].<ref name="McCauley 75-77" /> Av strategiske og ideologiske årsaker sørget USA, [[Pakistan]], [[Saudi-Arabia]] med flere for finansiering, bevæpning og opplæring av mujahedin.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Starr, S. Frederick (red.)|år=2004|tittel=Xinjiang. China's Muslim Borderland|forlag=M.E. Sharpe|utgivelsessted=New York|isbn=978-0-7656-3192-3|side=157–158|språk=engelsk}}</ref>

Om lag 15&nbsp;000 sovjetiske soldater hadde falt da styrkene trakk seg ut i februar 1989.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Krivosjejev, Grigorij|år=1993|tittel=Soviet Combat Losses and Casualties in the Twentieth Century|utgivelsessted=London|forlag=Greenhill|språk=engelsk}}</ref> I mellomtiden hadde Bresjnevs siste store utenrikspolitiske avgjørelse fått tilnavn som «Sovjetunionens Vietnam» og «bjørnefellen».<ref>{{Kilde bok|forfatter=Yousaf, Mohammad og Adkin, Mark|år=1992|tittel=Afghanistan, the Bear Trap. The Defeat of a Superpower|forlag=Casemate|utgivelsessted=Philadelphia|side=159|isbn=0-9711709-2-4|språk=engelsk}}</ref>

=== Personkultus ===
I de siste årene av Bresjnevs styre vokste det frem en personkultus. Dette ble blant annet bekreftet gjennom hans memoarer &ndash; [[Bresjnevs trilogi]], som utkom i årene 1978&ndash;1979. Til tross for den lave litterære kvaliteten ble verkene hyllet av sovjetisk presse,<ref name="Bacon 1-10" /><ref name="Steinfeld 36-47" /> og han ble umiddelbart tildelt [[Leninprisen]], som var Sovjetunionens høyeste litterære utmerkelse. Memoarene ble oversatt til norsk av [[Tore-Jarl Bielenberg]] og utgitt i 1979.

Bresjnev overdrev sin egen rolle under den andre verdenskrig, og utbroderte det mindre kjente og lille slaget ved [[Novorossijsk]] i 1943 som avgjørende for hele krigens gang.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Service, Robert|år=2009|tittel=History of Modern Russia. From Tsarism to the Twenty-first Century|utgave=3|forlag=Penguin Books|utgivelsessted=London|språk=engelsk|isbn=978-0-6740-3493-8|side=403}}</ref> Første bok bar tittelen ''[[Malaya Zemlya]]'', «Mitt lille land». Navnet refererer til en sovjetisk utpost på et fjell ved Myskhaostredet i Ukraina som ble gjenerobret etter blodige kamper mot tyske soldater den 4. februar 1943. Episoden banet veien for et sovjetisk motangrep under [[slaget om Kaukasus]]. Den andre boken het ''Vozrozhdeniya'', «Gjenfødselen». Dette er navnet på en øy i [[Aralsjøen]] og henspillet på et prosjekt for avledning av to elver for å gi vann til landbruket. I virkeligheten utviklet denne «gjenfødselen» seg til en økologisk katastrofe. Tredje bind var ''Tselina'', «Jomfrulandet»; Jomfrulandplanen var Khrusjtsjovs initiativ for å åpne steppene i Kasakhstan og [[Altajfjellene|Altaj-regionen]] for jordbruk i 1954.

Bresjnev var ingen militær kommandant under krigen, men en politisk kommissær. Bildet utad av seg selv som krigshelt, legitimerte likevel hans forkjærlighet for militære medaljer. Han ble tildelt over 100 medaljer og utnevnt til [[helt av Sovjetunionen]], imperiets høyeste utmerkelse for heroisk innsats, i alt fire ganger &ndash; i 1966, 1976, 1978 og 1981. På sin 70-årsdag i 1976 ble han utnevnt til [[marskalk av Sovjetunionen]], den høyeste militære graden. I 1978 ble han tildelt den sjeldne [[Seiersordenen (Sovjetunionen)|Seiersordenen]], den aller fremste for militær ledelsesinnsats under andre verdenskrig. Dette var eneste gang den ble utdelt etter krigen; i 1989 ble den trukket posthumt tilbake fordi den ikke møtte kriteriene for tildeling.<ref name="Bacon 1-10" /> Bresjnevs velkjente forfengelighet ble gjenstand for mange politiske vitser,<ref name="Bacon 1-10" /> og det har vært antydet at memoarene hans ble skrevet av en eller flere [[skyggeforfatter]]e. Formannen i presidenskapet i Det øverste sovjet, Nikolaj Podgornyj, prøvde å advare han mot satirene, men han svarte bare at «hvis de gjør narr av meg, betyr det at de liker meg.»<ref>{{Kilde bok|forfatter=Bacon, Edwin og Sandle, Mark|år=2002|tittel=Brezhnev Reconsidered|forlag=Palgrave Macmillan|isbn=978-0-3337-9463-0|side=29|språk=engelsk}}</ref>