Redigerer Lennart Meri (avsnitt)

== President ==
=== Valg og forhold til andre statsmakter ===
[[Fil:Regierungskrise Estland 1992.jpg|miniatyr|Meri på vei ut fra parlamentsbygningen i januar 1992, da overgangsregjeringen ikke fikk støtte for sin krisepolitikk. Meri sluttet senere krefter med de unge og radikale reformatorene i estisk politikk. {{Byline|Jens-Olaf Walter}}]]

Høsten 1992 skulle Estland avholde både [[presidentvalget i Estland 1992|president]]- og [[parlamentsvalget i Estland 1992|parlamentsvalg]]. I juli 1992 ble Meri nominert som presidentkandidat av de fem høyrepartiene i valgalliansen «[[Isamaa]]» («Fedreland»), som ønsket gjennomgripende reformer i økonomien og forvaltningen.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=Tänasest on meeskonna nimi ‘Isamaa’|avis=Päevaleht|dato=1992-07-02|side=2|språk=et|url=https://dea.digar.ee/article/paevaleht/1992/07/02/14.3|url-tilgang=åpen}}</ref><ref>{{Kilde artikkel|tittel=Tänkbar president|avis=Dagens Nyheter|dato=1992-08-20|side=11|språk=sv}}</ref> De reformivrige [[Det sosialdemokratiske partiet (Estland)|sosialdemokratene]] stilte også seg bak Meri.<ref name="Holte 1992">{{Kilde artikkel|tittel=Estland i økonomisk krise velger president|etternavn=Holte|fornavn=Elisabeth|avis=Aftenposten|utgave=morgen|dato=1992-09-17|side=8}}</ref>

Meris hovedmotstander var [[Arnold Rüütel]], tidligere formann i presidiet i Det øverste sovjet, som var fungerende president i overgangsperioden. Både Rüütel og Meri ble anklaget for å ha hatt forbindelser til [[KGB]], men en uavhengig granskning fant ikke beviser mot noen av dem.<ref name="Holte 1992"/><ref>{{Kilde artikkel|etternavn=Rimehaug|fornavn=Erling|dato=1992-09-19|tittel=KGBs skygger hviler over estisk valg|avis=Vårt Land|side=9}}</ref> Rüütel fikk flest stemmer i første valgomgang, men fordi det var en tredje kandidat, [[Rein Taagepera]], fikk ikke Rüütel rent flertall. Taagepera unngikk å drive valgkamp mot Meri.<ref name="Taagepera">{{Kilde artikkel|etternavn=Taagepera|fornavn=Rein|år=1993|tittel=Running for President of Estonia: A Political Scientist in Politics|publikasjon=PS: Political Science & Politics|bind=26|nummer=2|side=302–304|språk=en|issn=1049-0965|doi=10.2307/419848}}</ref>

Den andre valgomgangen ble holdt i det nyvalgte parlamentet, [[Riigikogu]], der de som ønsket et oppgjør med sovjettiden var i klart overtall. Lennart Meri vant med to tredjedeler av stemmene, og høyrepartiene og sosialdemokratene dannet regjering med 32 år gamle [[Mart Laar]] som statsminister.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=Trang start for Estlands demokrati|avis=Morgenbladet|dato=1992-10-08|side=21|etternavn=Røsjø|fornavn=Bjarne|byrå=NTB}}</ref>

Estlands grunnlov av 1992 foreskrev en svak presidentmakt. Likevel viste Lennart Meri en vilje til å påvirke den nasjonale politikken. Han nektet å sanksjonere mange parlamentsvedtak som han mente var grunnlovsstridige, og Riigikogu måtte enten avvente domstolsprøving eller endre vedtakene i tråd med presidentens ønsker. Ved ett tilfelle prøvde han også å blande seg inn i statsministerens rett til å sammensette sin egen regjering.<ref name="Toomla">{{Kilde bok|etternavn=Toomla|fornavn=Rein|år=2013|artikkel=The Presidency in the Republic of Estonia|side=167–190|redaktør=Hloušek, Vít|tittel=Presidents above Parties? Presidents in Central and Eastern Europe, Their Formal Competencies and Informal Power|utgivelsessted=Brno|utgiver=International Institute of Political Science (IIPS) ved Masaryk-universitetet|isbn=978-80-210-6687-8|språk=en}}</ref><ref name="Raun">{{Kilde artikkel|etternavn=Raun|fornavn=Toivo U.|år=2001|tittel=Estonia in the 1990s|publikasjon=Journal of Baltic Studies|bind=32|nummer=1|side=19–43|språk=en|issn=0162-9778|doi=10.1080/01629770000000221}}</ref><ref>{{Kilde artikkel|etternavn=Taagepera|fornavn=Rein|år=1994|tittel=Estonia’s constitutional assembly, 1991–1992|publikasjon=Journal of Baltic Studies|bind=25|nummer=3|side=231|språk=en|issn=0162-9778|doi=10.1080/01629779400000141}}</ref>

Ved sin egenmektighet og påståtte arroganse støtte Meri en del parlamentarikere fra seg. De partiene som stod bak ham, mistet flertallet ved [[parlamentsvalget i Estland 1995|parlamentsvalget i 1995]]. Da presidentvalget i 1996 skulle holdes i Riigikogu, var utfallet uvisst.<ref name="Woehrel"/><ref>{{Kilde artikkel|tittel=Ingen favoritt i Estlands presidentvalg|avis=Aftenposten|utgave=morgen|etternavn=Holte|fornavn=Elisabeth|dato=1996-08-24|side=7}}</ref> Hverken Meri eller utfordreren Rüütel klarte å få de påkrevde to tredjedeler av stemmene i Riigikogu, så valget gikk videre til et større [[valgmann]]skollegium, hvor det var tilstrekkelig med et [[simpelt flertall]]. Flere kandidater ble foreslått. Meri ble gjenvalgt til «svak og høflig applaus».<ref>{{Kilde artikkel|tittel=Meri valgt for fem nye år|avis=Aftenposten|utgave=morgen|etternavn=Holte|fornavn=Elisabeth|dato=1996-09-21|side=7}}</ref> Han ble langt mer populær i sin siste presidentperiode.<ref name="Mihelson">{{Kilde www|url=https://news.postimees.ee/4419957/who-is-our-best-loved-president|tittel=Who is our best-loved president?|etternavn=Mihelson|fornavn=Helen|avis=Postimees|dato=2018-02-23|besøksdato=2024-07-22|språk=en|url-tilgang=åpen|sitat=(…) Lennart Meri towers head and shoulders above the competition: he was the president of choice for 64.5 percent of people questioned.}}</ref>

=== Store nasjonale kompromisser ===
[[Fil:Lennart Meri, Johan Saar, Tarmo Kõuts (KLMET5458F 1).tif|miniatyr|Meri, oberst Johan Saare og marinekaptein Tarmo Kõuts, som senere ble Estlands forsvarssjef. Estland måtte bygge opp sitt nasjonale forsvar på nytt etter 1991. {{Byline|Det estiske krigsmuseet}}]]

Et av de største politiske problemene som det uavhengige Estland ble stilt overfor, var hvordan staten skulle forholde seg til den russisktalende minoriteten, som for det meste hadde innvandret i løpet av sovjettiden. Meri og regjeringen ønsket å innrømme dem så få rettigheter som mulig. Mens han ennå var utenriksminister, uttalte Meri overfor USAs utenriksminister [[James Baker]] at Estland, som hadde vært okkupert, ikke var noen etterfølgerstat til Sovjetunionen, og følgelig ikke hadde noe ansvar for russerne i landet.<ref>{{Kilde bok|etternavn=Zubok|fornavn=Vladislav M.|år=2021|tittel=Collapse: The Fall of the Soviet Union|forlag=Yale University Press|side=347|isbn=978-0-300-26244-5|doi=10.12987/9780300262445|språk=en}}</ref> Esterne var misfornøyde med at [[Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa|KSSE]] og [[Europarådet]] betraktet russere i tidligere sovjetrepublikker som likeverdige med andre minoriteter.<ref name="Smith">{{Kilde artikkel|etternavn=Smith|fornavn=David J.|år=2003|tittel=‘The Devil and the deep Blue Sea’: European integration, national identity and foreign policy in post-communist Estonia|publikasjon=Journal of Communist Studies and Transition Politics|bind=19|nummer=3|side=156–177|språk=en|issn=2159-9165|doi=10.1080/13523270300660022}}</ref>

Mellom 1991 og 1993 vedtok Riigikogu statsborgerskapslover som gjorde det vanskelig for etniske minoriteter som ikke hadde tilknytning til landet før 1940 eller behersket estisk, å oppnå statsborgerskap. President Meri grep inn og sørget for visse tillempinger, så saken ikke ble stående i veien for Estlands inntreden i Europarådet. Det var også uro for at Russland kunne bruke grensetvister og gjenværende militære styrker i Estland som pressmidler, om ikke minoritetsspørsmålet ble minnelig løst.<ref name="Raun"/><ref name="Smith"/>

I juli 1994 ferdigforhandlet Meri og Russlands president [[Boris Jeltsin]] en avtale om tilbaketrekning av de siste russiske militære styrkene fra Estland. Meri løste en presserende sak, underhånden hjulpet av vestlige diplomater, men overtrådte sine fullmakter. Avtalen innebar også at over {{formatnum:10000}} pensjonerte offiserer fikk oppholdstillatelse og garantier om sosiale goder i Estland, noe som vakte stor forargelse.<ref name="Woehrel"/><ref name="Raun"/><ref name="Smith"/>

=== Tilknytning til Europa ===
[[Fil:Photograph of President William J. Clinton Participating in a Quadrilateral Meeting with Leaders of Lithuania, Latvia, and Estonia - NARA - 3666727.jpg|miniatyr|Presidentene i de tre baltiske statene, [[Algirdas Brazauskas]], [[Guntis Ulmanis]] og Meri, møter USAs president [[Bill Clinton]] i september 1993. Kort tid etter tok USA initiativ til [[Partnership for Peace]], som de baltiske statene sluttet seg til. {{Byline|National Archives and Records Administration}}]]

Meris distré, intellektuelle fremtoning kunne oppfattes av estere som snobberi og arroganse, men de samme egenskapene tjente ham ofte vel overfor utenlandske ledere, som oppfattet ham som fargerik og sjarmerende. De intellektuelle spilte en viktig politisk rolle i mange av de tidligere [[østblokken|østblokklandene]], og Meri har ofte blitt sammenlignet med den tsjekkiske dramatikeren og statsmannen [[Václav Havel]].<ref name="Kuus">{{Kilde bok|etternavn=Kuus|fornavn=Merje|år=2007|artikkel=Cultural Geopolitics and Cultured Geopoliticians|tittel=Geopolitics Reframed: New Visions in Security|side=83–96|utgivelsessted=New York|forlag=Palgrave Macmillan|språk=en|isbn=978-1-349-53196-7|doi=10.1057/9780230605497_5}}</ref><ref name="Mälksoo">{{Kilde bok|etternavn=Mälksoo|fornavn=Maria|år=2021|artikkel=Envisioning Europe from the East: À la recherche du temps perdu with Václav Havel and Lennart Meri|redaktør=Kavaliauskas, Tomas|tittel=Europe Thirty Years After 1989: Transformations of Values, Memory, and Identity|side=175–192|utgivelsessted=Leiden og Boston|forlag=Brill|isbn=978-90-04-44211-5|doi=10.1163/9789004443587_010|språk=en}}</ref>

Meri fremholdt at Estland ikke tilhørte noen russisk kultursfære, men lå på Europas yttergrense. Han anså Russland som et imperium utenfor denne grensen. Meri snakket begeistret om russisk høykultur, men uttrykte avsky for det han oppfattet som russisk [[imperialisme]] og undertrykkelse av egne minoriteter, slik som [[den første Tsjetsjenia-krigen|krigen i Tsjetsjenia]].<ref name="Kuus"/><ref name="Käkönen">{{Kilde bok|etternavn=Käkönen|fornavn=Jyrki|år=2012|artikkel=Talking Estonia into the World: President Lennart Meri’s Narratives about Estonia’s Place in the World|side=87–106|redaktør=Andrássy, György, Käkönen, Jyrki og Nagy, Noémi|tittel=European Peripheries|utgivelsessted=Pécs|forlag=Publikon|språk=en|isbn=978-615-5001-53-6}}</ref>

Han la til grunn at Estland, så lenge Russland var svekket, hadde et lite tidsvindu for å bli med i NATO. Estland, Latvia og Litauen ble, som tidligere sovjetrepublikker, møtt med større tilbakeholdenhet enn andre tidligere østblokkland.<ref name="Kasekamp 2020">{{Kilde artikkel|etternavn=Kasekamp|fornavn=Andres|år=2020|tittel=An uncertain journey to the promised land: The Baltic states' road to NATO membership|publikasjon=Journal of Strategic Studies|bind=43|nummer=6–7|side=869–896|issn=0140-2390|doi=10.1080/01402390.2020.1803066|språk=en}}</ref><ref name="Kasekamp">{{Kilde bok|forfatter=Kasekamp, Andres og McNamara, Eoin Micheál|år=2018|artikkel=From the Cold War’s End to the Ukraine Crisis: NATO’s Enduring Value for Estonia’s Security Policy|redaktør=Kammel, Arnold H. og Zyla, Benjamin|tittel=Peacebuilding at Home: NATO and its ‘new’ Member States after Crimea|side=43–58|utgivelsessted=Baden-Baden|forlag=Nomos|isbn=978-3-8487-4705-4|doi=10.5771/9783845289359-43|språk=en}}</ref><ref name="Praks">{{Kilde artikkel|etternavn=Praks|fornavn=Henrik|år=2014|tittel=Estonia’s First Steps in the Direction of NATO and National Defence|publikasjon=Eesti Sõjaajaloo Aastaraamat: Estonian Yearbook of Military History|bind=4|nummer=1|side=113–141|språk=en|issn=2228-0669}}</ref> Mange vesteuropeiske land satte forholdet til Russland først, og balternes medlemskapsønsker ble først oppfattet som urealistiske.<ref name="Kasekamp 2020"/> Meris tillitsfulle forhold til NATOs generalsekretær [[Manfred Wörner]] og USAs presidenter [[George H.W. Bush|George Bush]] og [[Bill Clinton]] kom i så måte til nytte.<ref name="Praks"/><ref>{{Kilde www|url=https://nato.mfa.ee/timeline-of-estonias-accession-to-nato/|tittel=Timeline of Estonia’s accession to NATO|utgiver=Permanent Representative of Estonia to NATO|besøksdato=2024-07-27|språk=en}}</ref>

Meri så ikke bare NATO- og EU-medlemskap som [[sikkerhetspolitikk|sikkerhetspolitiske]] og økonomiske allianser, men som verdimessige forankringer i Vesten.<ref name="Kuus"/><ref name="Mälksoo"/><ref name="Käkönen"/> Han mistrodde Russland og anså ikke en [[nøytralitet]]spolitikk som en tilstrekkelig garanti for Estlands uavhengighet.<ref name="Käkönen"/><ref name="Kasekamp"/> Han sa til en av Clintons sentrale rådgivere at den eneste måten å unngå at Estland på nytt ble okkupert, når Jeltsin en dag måtte vike for en «en mer tradisjonell russisk leder», var å være i NATO og under beskyttelse av USAs «atomparaply».<ref>{{Kilde bok|etternavn=Talbott|fornavn=Strobe|år=2002|tittel=The Russia Hand: A Memoir of Presidential Diplomacy|utgivelsessted=New York|forlag=Random House|side=94|språk=en|isbn=978-0-375-50714-4}}</ref> Meri trosset amerikanerne og hentet inn eksilesteren [[Aleksander Einseln]], pensjonert [[oberst]] i [[United States Army]], som Estlands første forsvarssjef. Einseln fikk i oppdrag å ruste landet mot en militær trussel fra øst.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=Our man in Estonia: A retired American colonel leads a Baltic army – and risks his citizenship|publikasjon=People Magazine|dato=1993-08-02|bind=40|nummer=5|språk=en|issn=0093-7673}}</ref><ref>{{Kilde artikkel|tittel=En general vender tilbake|avis=Dagens Næringsliv|dato=1993-08-04|side=15}}</ref>

Et vennskapelig forhold mellom det lille Estland og det store Russland forutsatte, slik Meri så det, at Russland behandlet Estland som en normal europeisk stat.<ref name="Käkönen"/> I 1994 vurderte han reformene i [[Russlands historie#Russland etter kommunismens fall|Russland etter kommunismens fall]] som mislykkede, men oppfattet at realitetene ikke hadde sunket inn i Vesten. Han advarte i 1994 mot Russlands «nyimperalistiske» utenrikspolitikk, som tok mål av seg å beskytte russiske minoriteter i den tidligere Sovjetunionen. Han forutså [[Ukraina]] som et konfliktområde.<ref>{{Kilde www|url=https://www.theatlantic.com/magazine/archive/2022/05/autocracy-could-destroy-democracy-russia-ukraine/629363/|tittel=There is no liberal world order|avis=The Atlantic|etternavn=Applebaum|fornavn=Anne|dato=2022-03-31|besøksdato=2024-07-24|språk=en|url-tilgang=abonnement}}</ref><ref>{{Kilde www|url=https://vp1992-2001.president.ee/eng/k6ned/K6ne.asp?ID=9401|tittel=Address by H.E. Lennart Meri, President of the Republic of Estonia, at a Matthiae-Supper in Hamburg on February 25, 1994|utgiver=Office of the President of the Republic|besøksdato=2024-07-23|språk=en|url-status=yes}}</ref>

{{Sitat|Alle påstår at kommunismen er død, men ingen har ennå sett liket.|Lennart Meri i en tale til [[Det nordatlantiske råd]] i 1996.<ref>{{Kilde www|url=https://www.postimees.ee/2473375/lennart-meri-kommunism-on-ellu-arganud-ja-juba-ringutab-natol-pole-eelistusi-kalle-klandorf-keeldub-vastamast-sia-erikomisjonile-klandorf-pole-ainus-savisaare-vaide-pole-oige|tittel=Lennart Meri: kommunism on ellu ärganud ja juba ringutab, NATOl pole eelistusi, Kalle Klandorf keeldub vastamast SIA erikomisjonile, Klandorf pole ainus, Savisaare väide pole õige|avis=Postimees|dato=1996-03-28|besøksdato=2024-07-27|språk=et|url-tilgang=åpen|sitat=Meri kordas taas, et kõik küll väidavad, et kommunism on surnud, ent keegi pole näinud selle laipa.}}</ref>}}

=== Oppgjør og forsoning med sovjettiden ===
[[Fil:Lennart Meri greeting a former deportee (043822 ERM Fk2811 24 043822).tif|miniatyr|Meri, til høyre, tildeler professor emeritus Elmut Laanele den brukne kornblommen. Laanele satt fengslet åtte år i [[Vorkutlag]] og engasjerte seg for de tidligere politiske fanger og forvistes rettigheter. {{Byline|Estlands nasjonalmuseum}}]]

Estland hadde vært okkupert av både Tyskland og Sovjetunionen, og særlig spørsmål om [[kollaboratør]]er, slik som estiske frivillige i [[Waffen-SS]], viste seg vanskelig å bearbeide. Dette var også et utenrikspolitisk problem. I siste halvdel av 1990-årene begynte den estiske staten å straffeforfølge og offentliggjøre navn på personer som hadde arbeidet for [[Gestapo]] og [[KGB]]. Den estiske offentligheten begynte også å behandle [[holocaust]] med større åpenhet.<ref name="Koresaar">{{Kilde bok|etternavn=Kõresaar|fornavn=Ene|år=2018|artikkel=World War II Remembrance and the Politics of Recognition: An Outline of the Post-1989 Mnemohistory of Estonian ‘Freedom Fighters’|redaktør=Fleishman, Lazar og Weiner, Amir|tittel=War, Revolution, and Governance: The Baltic Countries in the Twentieth Century|side=174–178|utgivelsessted=Boston|forlag=Academic Studies Press|isbn=978-1-61811-621-5|doi=10.1515/9781618116215|språk=en}}</ref><ref name="Pettai">{{Kilde artikkel|etternavn=Pettai|fornavn=Eva-Clarita|år=2015|tittel=Negotiating History for Reconciliation: A Comparative Evaluation of the Baltic Presidential Commissions|publikasjon=Europe-Asia Studies|bind=67|nummer=7|side=1079–1101|språk=en|issn=0966-8136|doi=10.1080/09668136.2015.1064862}}</ref>

I 1998 satte Meri ned [[Den estiske kommisjon for undersøkelse av forbrytelser mot menneskeheten]]. Kommisjonen skulle komme frem til den historiske sannheten om forbrytelser begått av de tyske og sovjetiske okkupasjonsmaktene og deres estiske medløpere, inkludert holocaust.<ref name="Koresaar"/><ref name="Pettai"/> Det ble satt ned kommisjoner med lignende mandater i Latvia og Litauen. Meri sørget for at kommisjonen fikk ressurser til å granske arkiver. Arbeidet fikk ikke samme prioritet etter at han gikk av. Kommisjonen la frem sin tredje og siste rapport i 2008, om den sovjetiske okkupasjonen i perioden fra 1944 til 1991.<ref name="Pettai"/>

Massedeportasjonene til Sibir hadde ikke lenger den samme plassen i den nasjonale minnekulturen. Meri ønsket å rette på dette, mens mange av de forviste ennå levde. I 2001 oppfordret Meri skoleelever over hele Estland til å samle inn personlige beretninger fra slektninger og naboer. Meri fulgte opp med en rundreise der han møtte overlevende og delte ut en medaljong med en brukket [[kornblom]], Estlands nasjonalblomst. At presidenten selv hadde vært deportert, hadde stor symbolsk betydning.<ref name="Koresaar"/><ref>{{Kilde bok|etternavn=Melchior|fornavn=Inge|år=2020|tittel=Guardians of Living History: An Ethnography of Post-Soviet Memory Making in Estonia|side=179–181|isbn=978-90-485-4143-0|språk=en|doi=10.1515/9789048541430}}</ref>

Lennart Meri engasjerte seg også for andre små folkegrupper som hadde opplevd fordrivelse og undertrykkelse under krig og okkupasjon, slik som [[baltiske tyskere]].<ref>{{Kilde www|url=https://www.gfbv.de/de/pm/meri-was-a-great-european-man-small-nationalities-and-minorities-have-lost-a-brave-advocate-3057/|tittel=Meri was a great European man: Small nationalities and minorities have lost a brave advocate|utgiver=Gesellschaft für bedrohte Völker|dato=2006-03-15|besøksdato=2024-07-27|språk=en}}</ref>