Redigerer Leiegårdene i Oslos historiske murby (avsnitt)

===Leire i grunnen, fundamenter og grunnmur===

Grunnen i Oslo er dominert av leire, og mange av murgårdene står på tømmerflåter. Fuktigheten i leiren hindrer at tømmeret råtner. Der det var mulig, ble gårdene fundamentert til fjell. Det har vist seg at gårdene som står i leire bevares like godt eller bedre enn de som står på fjell.<ref>Marte Boro: «Leiligheter for fattig og rik». I: ''Murbyen Kristiania 1850–1900'', side 36.</ref>

[[Fil:Sokkel i grorudsyenitt Ullevålsveien 22.jpg|miniatyr|Sokkel på leiegård, Ullevålsveien 22, St. Hanshaugen, sannsynligvis [[Grefsensyenitt|lokal syenitt]].{{byline|Helge Høifødt}}]]

Bygningslovene av 1827 og 1842 hadde ikke bestemmelser om kjellermur og isolasjon mot bakken. I 1875-loven stilles det så strenge krav til fundamenter og isolering av yttervegger fra grunnmur, for å hindre fuktighet i å stige oppover i bygningen, at det i praksis var et krav at sokkelen var av (huggen) stein. Den vanligste steintypen var [[Grefsensyenitt|den rødlige syenitten fra Aker]]. Før 1875-loven kom var sokler i [[tørrmur]] blitt brukt i en viss utstrekning og dette ble sett på som utilstrekkelig både av sanitære grunner og soliditet. Fra slutten av århundret ble betongen bedre og vant innpass.<ref>1875-loven §§ 25 og 26, Oth. prop. 22 1875 side 4, Aslaksby 1998, side 402–3.</ref>