Redigerer Langobarder (avsnitt)

===Slutten på langobardenes kongedømme i Italia===
Religiøs uenighet forble en kilde for maktkamper de neste årene. Langobardenes styre tok seg bare opp igjen med [[Liutprand]] (konge fra [[712]]), sønn av [[Ansprand]] og etterfølger av den brutale [[Aripert II]]. Han klarte å ta tilbake en viss kontroll over [[Spoleto]] og Benevento, og ved å dra fordel av uenighetene mellom paven og Det bysantinske riket i bruken av bilder, annekterte han exarkatet i [[Ravenna]] og hertugdømmet [[Roma]]. Han hjalp også den frankiske marskalken [[Karl Martell]] i å slå tilbake [[arabere|araberne]]. Hans sønn [[Aistulf]] erobret [[Ravenna]] for langobardene for første gang, men ble etterpå beseiret av kongen til frankerne, [[Pipin den yngre]], tilbakekalt av paven og måtte oppgi byen. Etter Aistulfs død forsøkte [[Ratchis]] igjen å bli konge av langobardenes rike, men ble avsatt samme år.

Den siste langobarden som hersket som konge av langobardene var [[Desiderius]], hertugen av [[Toscana]] som klarte å erobre [[Ravenna]] og gjorde slutt på bysantinernes tilstedeværelse i det sentrale Italia. Han bestemte seg for å ta opp kampen med paven som støttet hertugene i Spoleto og Benevento mot ham, og gikk inn i Roma i [[772]], han var den første langobardiske kongen som gjorde dette. Men da pave [[Adrian I]] ba om hjelp fra den mektige kongen [[Karl den store]], ble Desiderius beseiret ved [[Susa, Italia|Susa]] og havnet under beleiring i Pavia, mens han sønn [[Adalgis|Adelchi]] måtte åpne portene i [[Verona]] for frankiske tropper. Desiserius overgav seg i [[774]], og Karl valgte også å ta tittelen «konge av langobardene». Før dette hadde germanske kongedømmer ofte erobret hverandre, men ingen hadde adoptert tittelen som konge av et annet folkeslag. Karl tok deler av det langobardiske territoriet og opprettet [[Kirkestaten]].

Regionen [[Lombardia]] i Italia som inkluderer byene [[Brescia]], [[Bergamo]] og [[Milano]], er en påminner om langobardenes tilstedeværelse.