Redigerer Lanfranc (avsnitt)

=== Erkebiskop av Canterbury ===
Da bispedømmet i [[Rouen]] ble ledig i 1067 vendte man seg til Lanfranc, men han avslo æren, og han ble deretter nominert som [[erkebiskop av Canterbury]] så snart som [[Stigand]] hadde blitt kirkerettslig avsatt den 15. august [[1070]]. Lanfranc  ble raskt innviet den 29. august 1070.<ref name=Handbook232> Fryde, E. B.; Greenway, D. E.; Porter, S.; Roy, I. (1996): ''Handbook of British Chronology'' (3. reviderte utg.). Cambridge: Cambridge University Press. s. 232. ISBN 0-521-56350-X.</ref> Den nye erkebiskopen begynte straks en politikk med reorganisering og reformer. Hans første vanskelighet var med [[Thomas av Bayeux]], erkebiskop-valgt ved York, en annen tidligere elev, som holdt fast ved at hans bispesete var uavhengig av Canterbury og krevde jurisdiksjon over den største delen av midt-England. Dette var begynnelsen på en langvarig strid mellom bispesetene Canterbury og York, vanligvis kjent som [[Canterbury-York-striden]], og fikk historiske konsekvenser.<ref name=Church39> Barlow, Frank (1979): ''The English Church 1066–1154: A History of the Anglo-Norman Church''. New York: Longman. s. 39-42. ISBN 0-582-50236-5.</ref>

I løpet av et besøk til paven for å motta sin [[pallium]] ble Lanfranc beordret av pave Alexander II om at striden måtte bli avgjort i et engelsk kirkemøte. Dette ble holdt i [[Winchester (England)|Winchester]] i [[1072]]. Her fikk Lanfranc bekreftelse på det overherredømme som han søkte, men han fikk aldri sikret formell pavelig godkjennelse for det samme, muligens som et resultat av pave [[Gregor VII]] etterfulgte på Den hellige stil i [[1073]].

Lanfranc støttet Vilhelm Erobreren i å opprettholde den engelske kirkes uavhengighet, og det synes som om han en tid favoriserte tanken på ta et nøytralt standpunkt i striden mellom pavedømmet og Det tysk-romerske rike. I de hjemlige affærer viste erkebiskopen større iver. Hans store mål var å redde kirken fra korrupsjon. Han var sjenerøs bidragsyter til klostre. Han krevde [[sølibat]] for det verdslige presteskapet.

Han fikk kongens tillatelse til å avgjøre kirkens affærer i kirkemøter. I sakene mot [[Odo av Bayeux]] (1082) (se ''[[Rettssaken ved Penenden Heath]]'') og mot [[William av St Calais]], [[biskop av Durham]] (1088), benyttet han sin juridiske skarpsindighet for å rettferdiggjøre en rettssak mot biskopene for en domstol av lekmenn.

Han akselererte prosessen med å erstatte angelsaksere med normannere i alle betydningsfulle posisjoner i kirken; og skjønt hans utnevnelser var vanligvis respektable, det kan ikke bli sagt at alle av dem var bedre enn de menn som ble byttet ut. Det var en lang tradisjon at geistlige hadde en nær posisjon ved kongens råd, og når Vilhelm Erobreren var fraværende i England fungerte Lanfranc som en av hans viseregenter.

Lanfranc største politiske tjeneste til Vilhelm Erobreren ble gitt i 1075 da han oppdaget og avslørte en konspirasjon som hadde blitt dannet av jarlene av Norfolk og Hereford. Den angelsaksiske [[Waltheof II av Northumbria]], [[jarl av Northumbria]], en av lederne, mistet snart motet og bekjente konspirasjonen til Lanfranc. Lanfranc ba for Waltheofs liv som et skyldig offer for andres forbrytelser. Waltheof overga seg til Vilhelms nåde i Normandie. Da han kom tilbake til England sammen med kongen ble han likevel arrestert, og etter at han var blitt brakt fram for kongens domstol to ganger ble han dømt til døden. Den 31. mai 1076 ble han halshugget på [[St. Giles's Hill]], i nærheten av Winchester. Således var Lanfranc forbønn enten ikke inderlig nok eller ikke betydelig nok i verdslige saker.

Da Vilhelm døde i 1087 sikret Lanfranc etterfølgelsen av Vilhelms nest eldste sønn [[Vilhelm Rufus]] som konge av England, til tross for den anglo-normanniske adelens misnøye. I 1088 var det på hans formaninger at den engelske militsen kjempet side ved side av den nye kongen mot Odo av Bayeux og andre som støttet kongens eldre bror, hertug [[Robert Curthose]] av Normandie. For denne støtten krevde Lanfranc et rettferdig styre av Rufus og var ikke redd for å kreve løftene innfridd. Så lenge som han levde var han en garanti mot de verste tilbøyelighetene til kongens administrasjon. I 1089 ble han syk av feber og døde den 24. mai.