Redigerer Landskyld (avsnitt)

== Landskyld og skattlegging ==

Det [[norrøn]]e ordet ''leiðangr'' ([[leidang]]) ble brukt både om landvern og om skatt betalt for å understøtte dette vernet.<ref name=AS5>[[#AS|:A Steinnes: ''Leidang og landskyld'']] s.5  </ref>
Med tiden gikk denne skatten med både til å verne landet i ufred og til allmenn inntekt for kongen. [[Magnus Lagabøtes landslov]] fra 1274 beskriver en nær sammenheng mellom leidangsskatten og
landskylda.  Denne sammenhengen holdt seg fram til etter svartedauden, da landskylda gikk ned, mens leidangen holdt seg mer uendret.  

[[Leilendingsskatten]] (landskatten) er en betegnelse for hovedskatten for landbefolkningen, spesielt i tidsrommet 1646-1816.<ref name=NHL199>[[#NHL|R. Fladby, S.Imsen, H. Winge: ''Norsk historisk leksikon'']] s.199f  (''Leilendingsskatten'') </ref>
Navnet er noe misvisende, fordi også selveiende bønder betalte slik skatt. Reglene for utligning av skatten varierte, både med tid og sted, men ofte ble landskylda brukt for å beregne skatten.
Landskylda var imidlertid ikke noe godt grunnlag: Gammel fastsetting som ikke tok hensyn til nyere utvikling, kunne resultere i at likeverdige gårder endte opp med nokså ulik landskyld.  

Kobling mot skatter gjorde at staten hadde interesse av å føre likster over landskyld.  Slike lister
er viktige i vurderinger av historiske økonomiske forhold.<ref name=FJ7>[[#FJ|:L.E. Fauerholdt Jensen: ''Mål, Vægt og Landskyld...'']] s.7  </ref> 

Fra 1647 var grunnlaget for landskatten en blanding av landskyld og gårdsklasse.<ref name=NHL225>[[#NHL|R. Fladby, S.Imsen, H. Winge: ''Norsk historisk leksikon'']] s.225f  (''Matrikkel'') </ref>  
Gårder ble klassifisert som fullgårder, halvgårder, kvartgårder, ødegårder og rydningsplasser.<ref name=NHL121>[[#NHL|R. Fladby, S.Imsen, H. Winge: ''Norsk historisk leksikon'']] s.121  (''Gårdsklasser'') </ref>
En «ødegård» var ikke en øde gård, men bare en skatteklasse.  Det ble ført lokale registre over eierforhold, bygselrettigheter og landskyld, i en skatte[[matrikkel]].  Disse skatteregistrene gikk igjennom
en rekke revisjoner.  

I 1665 skulle en matrikuleringskommisjon regne om alle de ulike varene i landskylda  til tre hovedkategorier, tungeskyld (mel og korn), smørskyld og fiskeskyld. Etter omregningen
skulle nivået justeres opp eller ned, alt etter en gårds skatteevne.  Det nye nivået skulle være ''matrikkelskyld'' eller ''skatteskyld'', det nye grunnlaget for skatteutligning.  
En slik justering ble gjennomført i [[Søndre Bergenhus amt|Søndre]] og [[Nordre Bergenhus amt]], men ellers i landet fortsatte landskylda nokså uendret som skattegrunnlag.<ref name=NHL225/>

Kortformet «skylda»  er brukt både om landskyld, bygselavgifter og skatteskyld.<ref name=NHL305>[[#NHL|R. Fladby, S.Imsen, H. Winge: ''Norsk historisk leksikon'']] s.305  (''Skyldsetting'') </ref>  
Ved skader på en eiendom, for eksempel i form av ras eller flom, kunne skylda settes ned, i en ''avtaksforretning''.  Både landskylda og skatteskylda kunne settes ned, ofte med forskjellig beløp.
Avtaksforretningen skulle beskrive og vurdere skaden og ble før 1830 gjennomført av [[fogd]]en, senere av [[sorenskriver]] og lagrette.  Avtaket måtte også godkjennes ved 
kongelig resolusjon.<ref name=NHL29>[[#NHL|R. Fladby, S.Imsen, H. Winge: ''Norsk historisk leksikon'']] s.29  (''Avtak'') </ref>