Redigerer Kybele (avsnitt)

=== Agdistis ===
Agdistis (gresk: Ἄγδιστις) var en gudinne innenfor gresk, romersk og anatolisk mytologi som eide både mannlige og kvinnelige kjønnsorganer, og var knyttet til den opprinnelige frygisk dyrkelsen av Attis og Kybele. Hennes androgyni ble sett på som symbolsk for en vill, ustyrlig og ukontrollerbar natur. Det var dette trekket som var truende for gudene og som til sist førte til hennes ødeleggelse.

I henhold til Pausanias hadde Zevs ved en anledning uforvarende avlet med Jorden et overmenneskelig vesen som på samme tid var både kvinne og mann, og som ble kalt for Agdistis. I andre versjoner var det et fjell som ble kalt for Agdo og hvor Den store mor sov. Zevs gjorde Den store mor (Gaia) gravid, og hun fødte Agdistis.

Gudene var redde for den flerkjønnete Agdistis. En guddom (i en del versjoner var det Liber, i andre Dionysos) la et sovemiddel i Agdistis' [[brønn]]. Etter å ha drukket fra brønnen havnet Agdistis i søvn. Dionysos knyttet et sterkt tau til Agdistis' fot og derfra til hans mannlige kjønnsorganer (αἰδοῖα). Da Agdistis våknet og reiste seg opp, rev han/hun av sin penis og kastrerte seg selv.

Blodet fra hans avrevne genitalier befruktet jorden, og fra dette stedet vokste det opp et mandeltre. En gang da Nana, datter av (den frygisk) elveguden Sangarios, samlet frukter fra dette treet, la hun en del mandler (eller i henhold til andre versjoner et granateple) i sitt fang; men hennes mandler forsvant og hun ble gravid med Attis. I en del versjoner ble Attis født direkte fra mandelen.

Attis var særdeles vakker og da han vokste opp ble Agdistis forelsket i ham. Hans slektninger hadde imidlertid utstedt ham til ektefelle av datteren til kongen i Pessinos, og han dro av sted i samsvar. I en del versjoner hadde kongen trolovet Attis til sin datter for å straffe denne for hans uverdige forhold til sin mor/far. Ved det øyeblikk da bryllupssangen hadde begynt, dukket Agdistis, og alle bryllupsgjestene ble øyeblikkelig sinnssyke, noe førte til at både Attis og kongen kastrerte seg selv, og bruden skar av seg brystene.

Agdistis angret deretter sin handling og fikk da et løfte fra Zevs at Attis legeme ikke eldes, oppløses eller forsvinne. Det er den mest populære redegjørelse fra en ellers merkelig og mystisk affære, som antagelig er en del av et symbolsk dyrkelse av naturens kreative krefter. En høyde ved navn Agdistis i Frygia er nevnt av Pausanias, og her skal Attis etter sigende være begravd.

En fortelling som er noe annerledes er gitt av Arnobius, og hvor Attis er elsket av både Agdistis og Kybele, som i henhold til Hesykhios og Strabon er den samme som Agdistis, men som ble dyrket ved Pessinos under dette navnet. I mange inskripsjoner fra oldtiden er Agdistis helt klart adskilt fra Kybele, men i mange andre er listet opp som kun en epitet til Kybele.

Selv om hun var hovedsakelig en gudinne i Anatolia, dekket Agdistis' kult en god del av dette ormådet og hadde hadde spredt seg til Egypt og senere til Attika i Hellas omkring 250 f.Kr. Den kunne bli funnet i Pireus, Athens havneby, så tidlig som 300- eller 200-tallet f.Kr., og er dokumentert på det arkeologiske området Ramnous i Attika, hvor det var en helligdom for henne, rundt 80 f.Kr.

Kulten er også dokumentert på Lesbos og Pantikapaion på Krimhalvøya noe senere. Inskripsjoner som æret henne har blitt avdekket ved Mithymna og Paros. På 100-tallet f.Kr. krevde hennes helligdom i Filidelfia i innlandet av Anatolia en streng moralkodeks for oppførsel. Ved dette stedet og andre er funnet med ''theoi soteres'', «de guddommelig frelsere», hvilket var den egyptiske statskulten for Ptolemaios I Soter og Berenike. Inskripsjoner avdekket ved Sardis i det indre av Anatolia fra 300-tallet f.Kr. indikerer at prestene til Zevs ikke hadde tillatelse til å delta i mysteriekulten til Agdistis.

Forskere har teoretisert om Agdistis er en del av en sammenhengende enhet av androgyne anatoliske guddommer, inkludert en oldtidsfrygisk guddom som antagelig het «Andistis» og en kalt for «Adamma», noe som strakte seg helt tilbake til oldtidskongeriket Kizzuwatna i høylandet i det sørøstlige Anatolia, nær İskenderunbukta i dagens Tyrkia, på 2000-tallet f.Kr. Det er også en del epigrafisk bevis som antyder at Agdistis kan ha blitt betraktet som legegudinne for menneskehetens beste.