Redigerer Kurt von Schleicher (avsnitt)

=== Forsvarsminister ===
Schleicher ble partiløs forsvarsminister i [[Franz von Papens regjering|Papens regjering]] som tiltrådte 1. juni 1932. Avtalen mellom Schleicher og Hitler om å oppløse Riksdagen og oppheve  SA-forbudet ble innfridd, og resultatet var at voldsepisodene til det nå legaliserte SA eksploderte under valgkampen. Tyskland så ut til å stå på randen av borgerkrig.<ref>Peter Longerich: ''Die braunen Bataillone. Geschichte der SA.'' C.&nbsp;H. Beck, München 1989, s. 156&nbsp;ff.</ref><ref name="Hegner">{{ Kilde bok | forfatter = Hegner, H.S. | utgivelsesår = 1961 | tittel = Det tredje rike 1933-1945 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Aschehoug | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014082107056 | side = }}</ref>

[[Lausannekonferansen]] ble holdt fra 16. juni til 9. juli 1932, for å revidere Tysklands krigsgjeld, slik den da fremgikk av [[Youngplanen]]. Papen oppnådde ikke at hele gjelden ble strøket. Han måtte akseptere at det gjensto tre milliarder [[Reichsmark|riksmark]], som likevel aldri ble betalt.<ref>Lausannekonferansen i 1932, med representanter fra Storbritannia, Frankrike, Italia, Belgia Tyskland og Japan, hadde til hensikt å lette på Tysklands knugende krigsgjeld etter [[første verdenskrig]]. Se artikkelen om [[Youngplanen]].</ref><ref>{{Kilde www|url=https://www.dhm.de/lemo/kapitel/weimarer-republik/aussenpolitik/konferenz-von-lausanne.html|tittel=Gerade auf LeMO gesehen: LeMO Kapitel: Weimarer Republik|besøksdato=2021-11-14|fornavn=Stiftung Deutsches Historisches|etternavn=Museum|språk=de|verk=www.dhm.de}}</ref> Hitler som etter [[valget i Tyskland juli 1932]] var blitt leder av Tysklands sterkeste parti, mente derfor at han ikke lenger var bundet av avtalen med Schleicher om å akseptere den nye regjeringen.<ref>Philipp Heyde: ''Das Ende der Reparationen. Deutschland, Frankreich und der Youngplan.'' Schöningh, Paderborn 1998, s. 444.</ref> I forhandlinger 6. august 1932 aksepterte han ikke Schleichers tilbud om visekanslerposten, men krevde å få posisjonen som rikskansler. Schleicher gikk med på Hitlers krav og arrangerte en felles samtale med rikspresidenten, men Hindenburg avviste 13. august 1932 kategorisk å gi Hitler regjeringsansvaret. Papens kabinett hadde ingen mulighet til å oppnå flertall, noe som ble demonstrert med all mulig tydelighet ved åpningen av Riksdagen 12. september 1932: 42 stemte ''for'' regjeringen, 512 ''mot''. Dermed ble Riksdagen oppløst på ny. 

Schleicher ville utnytte nazistenes massebevegelse til støtte for en konservativ regjering og gav ikke opp planen om å temme NSDAP ved å gi dem regjeringsansvar.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Christensen, Chr. A.R.  | utgivelsesår = 1975 | tittel = Menneskenes liv og historie | isbn = 8202034086 | isbn = 8202027837 | isbn = 8202027950 | isbn = 8202034132 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Cappelen | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013110508402 | side = 271-273}}</ref> Det ble grunnlagt en organisasjon som hadde til formål å samle ulike paramilitære grupper til felles og enhetlig militær opplæring. Bakgrunnen var håpet om at [[nedrustningskonferansen i Genève]] skulle føre til at Tyskland fikk samme rustningspolitiske betingelser som seierherrene fra første verdenskrig. Lyktes det, var planen at det store reservoaret SA-medlemmer med grunnleggende militær opplæring kunne benyttes til hurtig å ruste opp den tyske hæren til en styrke som var sammenlignbar med den franske.<ref>Hans-Ulrich Wehler: ''Deutsche Gesellschaftsgeschichte.'' Bind 4: ''Vom Beginn des Ersten Weltkrieges bis zur Gründung der beiden deutschen Staaten 1914–1949.'' C.&nbsp;H. Beck Verlag, München 2003, s. 421.</ref>

Som forventet gav ikke [[Valget i Tyskland november 1932|nyvalget i november 1932]] flertall for Papen, og 17.&nbsp;november erklærte han sin avgang.<ref name="Hegner" /> Schleichers kanslerkandidatur hadde en del støtte blant regjeringsmedlemmene, men Hindenburg foretrakk 1.&nbsp;desember 1932 å gi Papen fornyet tillit, og antydet at han ville oppløse Riksdagen på ny, denne gangen uten nyvalg. 

Til forskjell fra Schleichers tanke om å temme NSDAP i regjering, ville Papen hindre dem tilgang til regjeringskontorene ved å endre Weimarrepublikkens forfatning fra parlamentarisme til autoritær presidentstyrt republikk.<ref>Karl Dietrich Bracher: ''Die Auflösung der Weimarer Republik. Eine Studie zum Problem des Machtverfalls in der Demokratie.'' Taschenbuchausgabe, Droste, Düsseldorf 1984, s. 471–479.</ref> Papens plan hadde opprinnelig støtte hos Hindenburg, men ministrene nektet å følge Papen etter at Schleicher lot sin fortrolige i kabinettet, oberstløytnant [[Eugen Ott]], legge fram erfaringene fra krisesimuleringen [[Planspiel Ott]]. Simuleringen viste at ''Reichswehr'' ville være underlegne de paramilitære styrkene SA og [[Kommunistische Partei Deutschlands|kommunistpartiet]] under en eventuell borgerkrig. 3.&nbsp;desember 1932 utnevnte Hindenburg Schleicher til rikskansler,<ref>Gerhard Schulz: ''Von Brüning zu Hitler.'' De Gruyter, Berlin und New York 1992, s. 1028&nbsp;f.</ref> og dermed også [[rikskommissær]] i Preußen.<ref>Ernst Rudolf Huber: ''Deutsche Verfassungsgeschichte seit 1789'', bind VII: ''Ausbau, Schutz und Untergang der Weimarer Republik''. W. Kohlhammer, Stuttgart 1984, s. 1163.</ref> Papen tilgav aldri Schleicher, og de tidligere så gode vennene ble politiske motstandere.