Redigerer Kulturrevolusjonen (avsnitt)

== Overblikk ==
[[Fil:Chengdu (23572191164).jpg|thumb|right|Ruvende Mao-statue i [[Chengdu]]]]
Mellom 1966 og 1968 brukte Mao [[rødegardistene]], som man kan karakterisere som hans personlige ungdomsmilits som ble opprettet for anledningen, til å slå ned på Maos ekte eller innbilte motstandere og gripe kontrollen over stats- og partiapparatet. [[Sentralkomiteen for Det kinesiske kommunistparti]] ble derved tilsidesatt til fordel for ''Komiteen for kulturrevolusjonen'' og tilsvarende de regionale og lokale styringsorganer med revolusjonskomiteer. I det kaos og voldsregime som fulgte, ble mange av den kinesiske revolusjons ledere og mange forfattere, kunstnere og religiøse ledere utrensket og mange av dem drept, mens millioner av mennesker ble forfulgt. Så mange som en halv million mennesker døde.<ref>Harry Harding: «The Chinese State in Crisis, 1966-9,» i ''The Politics of China: The Eras of Mao and Deng'', redigert av Roderick MacFarquhar, New York: Cambridge University Press, 1997, 242-4.</ref>

For å forstå kulturrevolusjonens rolle er det nødvendig å gå nærmere inn på hva formålet var. Dette blir samtidig en reise inn i idefilosofiens verden, da kulturrevolusjonen har sitt idemessige utspring i utopiske tanker om det kommunistiske samfunnet.

Kulturrevolusjonen er det største og mest omfattende forsøket på å skape det nye menneske som kunne gjøre det kommunistiske samfunn mulig. Allerede så tidlig som 1953 var arbeidet med avskaffelse av gamle skikker, gammel kultur, gamle vaner og gamle tanker en prioritert oppgave i Kinas nyetablerte obligatoriske skolegangen for alle barn. For å forstå sammenhengen mellom disse tidlige aktivitetene og kulturrevolusjonen, må man ha innsikt i Det kinesiske kommunistpartiets målsettinger etter maktovertakelsen i 1949.

Det langsiktige målet var å skape et kommunistisk samfunn i samsvar med det filosofiske idegrunnlaget man finner hos Engels, Marx og Lenin. Ifølge dette idegrunnlaget er [[proletariatets diktatur]] det første steget på veien mot det kommunistiske samfunnet. Under proletariatets diktatur overtar staten kontrollen over alle produksjonsmidler i samfunnet. Dette eierskapet er fundamentet for den sosialistiske statsdannelsen. Målsettingen for den sosialistiske statsdannelsen er å gjøre den overflødig. Kort og overforenklet formulert er den utopiske tanken at den sosialistiske statsdannelse blir overflødig når alle mennesker på jordkloden har innsett at deres personlige interesser blir best ivaretatt når fellesskapets interesser er optimalisert. Det finnes ingen intersubjektiv enighet om hva dette skulle kunne bety. Derfor er det vanskelig å gi noen nærmere beskrivelse uten å ta med et større antall ulike individuelle oppfatninger/drømmer.

En fellesnevner som dekker noen forskjellige syn kan være drømmen om en allestedsnærværende kollektiv bevissthet som erstatning for menneskenes individuelle bevissthet. Verdenslitteraturen har flere kreative eksempler på hvordan en slik kollektiv bevissthet skulle fungere/ikke fungere, i praksis. [[Isaac Asimov]]s «Gaia» kan neves som eksempel på en kollektiv bevissthet som fungerer. Riktig nok som noe vi mennesker ikke er i stand til å forstå med våre individuelle bevisstheter. «Fluenes herre» av [[William Golding]] er et kraftfullt argument for at en kollektiv bevissthet ikke finnes i virkelighetens verden. Fra et idefilosofisk ståsted er det oppsiktsvekkende at en filosofisk retning basert på den historiske og dialektiske materialismen, har en målsetting som til forveksling er identisk med en platonsk ide.

Troen på et kommunistisk samfunn er nær knyttet til troen på at det går an å skape en mennesketype, frigjort fra det kapitalistiske samfunnets individualistiske tenking. Engels, Marx, Lenin og Mao har alle gitt sin tilslutning til denne ideen. Ofte omtalt som «Det nye mennesket». Fra et ideologisk perspektiv var Maos lansering av «det store spranget» og kulturrevolusjonen, forsøk på å skape det nye mennesket som skulle vise veien fram mot det kommunistiske samfunnet. Det er åpenbart at Mao aldri ville lansert disse bevegelsene dersom han ikke hadde hatt en sterk tro på menneskets evne til å forandre seg. Erfaringene fra den kinesiske revolusjonen hadde vist ham hvilke enorme krefter håpet om frihet kan utløse i en befolkning. I 1957, etter Kinas første femårsplan, ville Mao at man skulle øke takten i veksten mot «realsosialismen» («Overgang fra proletariatets diktatur til demokratisk sosialisme»). For å fremme dette satte han i gang «det store spranget fremad». I 1966 var de første barna utsatt for en massiv påvirkning med formål å skape den nye mennesketypen på vei inn i de voksnes verden. Det var helt tydelig at framveksten av en ny mennesketype ikke kom av seg selv i samsvar med Marx postuleringer om historisk nødvendighet.

Den 8. august 1966 fattet Sentralkomiteen for Det kinesiske kommunistparti: «Beslutning vedrørende den store proletære kulturrevolusjon», med følgende begrunnelse:

:''«Selv om borgerskapet er blitt styrtet forsøker det fortsatt å benytte de utbyttende klassers gamle tanker, kulturer, skikker og vaner for å forderve massene og fange deres sinn, og akter å legge til rette for en tilbakekomst. Proletariatet må gjøre det stikk motsatte: Det må møte enhver utfordring fra borgerskapet på det ideologiske område og benytte proletariatets nye tanker, kulturer, skikker og vaner for å endre hele samfunnets mentale utsyn. Det er på nåværende tidspunkt vårt mål å kjempe mot og knuse alle de myndighetspersoner som [[kapitalistfarer|slår inn på den kapitalistiske vei]], og å kritisere og tilbakevise de reaksjonære borgerlige akademiske 'autoriteter' og borgerskapets og alle de utbyttende klassers ideologi, og å omforme utdannelse, litteratur og kunst og alle andre deler av den overbygning som ikke svarer til det sosialistiske økonomiske fundament, for dermed å underlette det sosialistiske systems konsolidering og utvikling.» ''

Kulturrevolusjonens store mål var å skape den mennesketypen som kunne bygge det sosialistiske samfunnet. Første steg på veien var å avskaffe gamle skikker, gammel kultur, gamle vaner og gamle tanker. Beslutningen gav folket den mest utstrakte talefrihet som Kina noensinne hadde sett. Kommunistpartiet hadde forventninger om at befolkningen ville omsette denne friheten til med forenede krefter å skape det frie sosialistiske Kina. I samsvar med sosialistiske teoretikeres tanker hadde man forventninger om at dette var en historisk nødvendighet. Men helt i tråd med William Goldings «Fluenes herre» fikk kulturrevolusjonen fram både de beste og de verste egenskapene vi mennesker har. Noe nytt menneske var det ikke mulig å få øye på. Etter godt og vel to år (1966 -1969) med kaotiske tilstander måtte Mao innrømme at eksperimentet ikke hadde gitt de ønskede resultater. At kulturrevolusjonen først endelig ble begravet sammen med Mao er uttrykk for anerkjennelsen av Maos rolle i gjenreisingen av Kinas storhet.

Det kinesiske kommunistpartis offisielle historiske analyse er inkorporert i dets ''«Resolusjon om visse spørsmål i vårt Partis historie siden grunnleggelsen av Folkerepublikken Kina»'', vedtatt den [[27. juni]] [[1981]]. I dette dokumentet fastslås det at ''«hovedansvarlig for det alvorlige ''venstre''avvik som kulturrevolusjonen var, en feil av omfattende størrelse og utstrakt i varighet ligger hos kamerat Mao Zedong»''. Det heter videre at kulturrevolusjonen ble ''«gjennomført under feilaktig ledelse av Mao Zedong, som ble manipulert av [[Lin Biao]]s og [[Jiang Qing]]s kontrarevolusjonære gruppe, og brakte alvorlig katastrofe og uro over Partiet og det kinesiske folk»''.

I dette dokumentet defineres kulturrevolusjonens varighet å være fra mai 1966 til oktober 1976.

Kulturrevolusjonen er fremdeles (2007) et følsomt tema i Folkerepublikken Kina. Selv om det nå ikke er så meget sensur av skildringer av hendelser under kulturrevolusjonen, er det jevnlig sensur av ytringer om ansvarsforhold og sammenhenger som ikke sammenfaller med den versjon som ble knesatt ved den offisielle resolusjon av 1981. Det gjelder også ytringer som går ut på at kulturrevolusjonen for det meste var av det gode, eller at Mao var enten mer eller mindre personlig ansvar for hendelsene enn det som offisiell historieskrivning hevder.