Redigerer Kuiperbeltet (avsnitt)

== Opprinnelse ==
[[Fil:Lhborbits.png|thumb|Simulering som viser de ytre planetene og Kuiperbeltet: a) før Jupiter/Saturns 2:1-resonans, b) spredningen av kuiperbelteobjekter inn i solsystemet etter Neptuns baneendring, c) etter Jupiters utkasting av kuiperbelteobjekter]]
Den nøyaktige opprinnelsen til Kuiperbeltet og den komplekse strukturen er fortsatt uklar, og astronomer avventer fullføringen av flere teleskopundersøkelser som [[Pan-STARRS]] og det fremtidige [[Large Synoptic Survey Telescope|LSST]] som kan avsløre mange ukjente kuiperbelteobjekter. Disse målingene vil gi data som kan bidra til å gi svar på disse spørsmålene.{{Sfn|Delsanti|Jewitt|2006|s=1–27}}

Kuiperbeltet antas å bestå av [[planetesimal]]er; fragmenter fra den opprinnelige [[Protoplanetarisk skive|protoplanetariske skiven]] rundt [[solen]] som ikke lyktes i å koalisere til planeter, og som i stedet ble samlet til mindre legemer – de største mindre enn {{Formatnum:3000}}&nbsp;km i diameter.

Moderne [[Nice-modellen|datasimuleringer]] viser at Kuiperbeltet må ha vært sterkt påvirket av [[Jupiter]] og [[Neptun (planet)|Neptun]]. De antyder også at verken [[Uranus]] og Neptun kan ha blitt dannet i sine nåværende posisjoner siden alt for lite av den opprinnelige massen eksisterte så langt ut til at objekter av den størrelsen kan ha blitt dannet. I stedet antas det at disse planetene ble dannet nærmere Jupiter. Spredningen av planetesimaler tidlig i [[Solsystemets opprinnelse og utvikling|solsystemets historie]] førte til en [[Planetvandring|vandring]] for banene til gasskjempene; [[Saturn]], [[Uranus]] og Neptun vandret utover mens Juipter vandret innover.

Til slutt nådde banene et punkt hvor Jupiter og Saturn kom i en 2:1-resonans; Jupiter gikk i bane rundt solen to ganger hvor hvert omløp Saturn fullførte. Konsekvensene av gravitasjonskreftene ved en slik resonans forstyrret til slutt banenen til Uranus og Neptun, og de forårsaket at Neptuns bane ble mer eksentrisk og beveget seg utover og inn i den opprinnelige skiven av planetesimaler. Dette gjorde at skiven ble sendt inn i midlertidig kaos.{{Sfn|Hansen|2005}}{{Sfn|Tsiganis|2005|s=459–461}}{{Sfn|Levison|2008|s=258–273}} Etter hvert som Neptuns bane utvidet seg, spredte den mange transneptunske plaentesimaler til høyere og mer eksentriske baner.{{Sfn|Thommes|2002|s=2862}} Langt flere ble spredt innover, ofte forå å bli spredt igjen og i noen tilfeller slynget ut av Jupiter. Prosessen antas å ha redusert polulasjonen i det opprinnelige Kuiperbeltet med 99 % eller mer og å ha endret fordelingen av de overlevende medlemmene utover.{{Sfn|Levison|2008|s=258–273}}

Den mest populære nåværende modellen, «[[Nice-modellen#Dannelsen av Kuiperbeltet|Nice-modellen]]», mangler imidlertid å kunne gjøre rede for noen av egenskapene ved fordelingen, og en av de vitenskapelige artiklene{{Sfn|Malhotra|1994|s=289}} sier at problemene «fortsetter å utforde analytiske teknikker og den raskeste numeriske modelleringsmaskivaren og programvaren». Modellen forutsier en høyere gjennomsnittlig eksentrisitet i banene til klassiske kuiperbelteobjekter enn det som er observert (0,1–0,13 mot 0,07).{{Sfn|Levison|2008|s=258–273}} Hyppigheten av koblede objekter, hvorav mange er langt fra og løst tilknyttet hverandre, utgjør også et problem for modellen.{{Sfn|Lovett|2010|s=}}