Redigerer Krigsfange (avsnitt)

=== Moderne tider ===
[[Fil:Het dobbelspel om het leven Rijksmuseum SK-A-2675.jpeg|thumb|Kaste terning om hvme som skal leve og hvem som skal dø. Maleri av Jan van Huchtenburgh, mellom 1680 og 1720.]]

I [[Europa]] ble behandlingen av krigsfanger stadig mer sentralisert, i tidsperioden mellom 1500- og slutten av 1700-tallet. Mens krigsfanger tidligere hadde blitt sett på som den private eiendommen til den som hadde tatt vedkommende til fange, ble tilfangede fiendesoldater i økende grad sett på som statens eiendom. De europeiske statene forsøkte å utøve økende kontroll over alle stadier av fangenskap, fra spørsmålet om hvem som ville bli tillagt status som krigsfanger til deres eventuelle løslatelse. Handlingen med overgivelse ble regulert slik at den ideelt sett burde legitimeres av offiserer, som forhandlet om overgivelse av hele sin enhet.<ref>Wilson, Peter H. (2010): «Prisoners in early modern warfare», ''Prisoners in War''. OUP Oxford. ISBN 978-0199577576.</ref> Særskilte soldater, som [[kosakker]] og kroatiske leiesoldater, som hadde en praksis som ikke samsvarte med kamptaktikken til vanlige europeiske hærer, ble ofte nektet status som krigsfanger.<ref>Batelka, Philipp (2017): ''Zwischen Tätern und Opfern: Gewaltbeziehungen und Gewaltgemeinschaften''. Vandenhoeck & Ruprecht. ISBN 978-3-525-30099-2; s. 107–129.</ref>

I tråd med denne utviklingen ble behandlingen av krigsfanger i økende grad regulert i internasjonale traktater, særlig i form av det såkalte kartellsystemet, som regulerte hvordan utvekslingen av fanger skulle gjennomføres mellom krigførende stater.<ref>Hohrath, Daniel (1999): «In Cartellen wird der Werth eines Gefangenen bestimmet», [https://www.deutsche-digitale-bibliothek.de/item/RXAFSND4RYTKTYGIRHQDUJN27Z6YX3P7 ''In der Hand des Feindes: Kriegsgefangenschaft von der Antike bis zum zweiten Weltkrieg''], ISBN 978-3-412-14998-7.</ref> En annen slik traktat, og som var et vendepunkt, ble inngått ved [[Freden i Westfalen]] i [[1648]], som avsluttet [[tredveårskrigen]]. Denne traktaten etablerte regelen om at krigsfanger skulle løslates uten løsepenger ved slutten av fiendtlighetene og at de skulle få lov til å vende tilbake til sine hjemland.<ref>[https://www.jus.uio.no/english/services/library/treaties/15/15-02/westphalia.html Treaty of Westphalia], The Faculty of Law, University of Oslo (ingen norsk oversettelse tilgjengelig ved UiO)</ref><ref>Steven Patton (2019): [https://digitalcommons.lasalle.edu/cgi/viewcontent.cgi?article=1146&context=the_histories «The Peace of Westphalia and it Affects on International Relations, Diplomacy and Foreign Policy»'] {{Wayback|url=https://digitalcommons.lasalle.edu/cgi/viewcontent.cgi?article=1146&context=the_histories |date=20210204195519 }} (PDF), ''The Histories'' '''10'''(1), La Salle University Digital Commons</ref>

Det utviklet seg også et [[privilegium]], ikke en rett, til prøveløslatelse basert på [[æresord]],<ref>Moses, J.J. (7. april 2017): [https://www.tandfonline.com/doi/pdf/10.1080/19962126.2003.11865182 «Parole: Is it a Right or a Privilege?»], ''Taylor & Francis Online''. DOI:[https://doi.org/10.1080/19962126.2003.11865182 10.1080/19962126.2003.11865182], s. 263-277.</ref> på engelsk ''parole'',<ref>[https://www.etymonline.com/word/parole «parole (n.)»], ''Online Etymology Dictionary''</ref> der en fanget offiser overga sverdet sitt og ga sitt ord som en [[gentleman]] i bytte mot privilegier. Hvis han sverget å ikke rømme, kunne han få bedre innkvartering og friheten til fengselet. Hvis han sverget å opphøre fiendtlighetene mot nasjonen som holder ham fanget, kunne han bli hjemsendt eller byttet ut, men han kunne ikke tjenestegjøre militært mot det land han tidligere var holdt som fange hos.<ref>[https://www.law.cornell.edu/wex/parole «parole»], ''LII / Legal Information Institute''</ref>

[[Fil:Norman Cross painting.jpg|thumb|Maleri fra 1797 av Norman Cross krigsfangeleir, delt inn i fire kvadrater.]]
Den eldste kjente spesialbygde [[krigsfangeleir]]en ble etablert ved Norman Cross i [[Huntingdonshire]] i [[England]] i [[1797]] for å huse det økende antallet fanger fra [[Revolusjonskrigene|de franske revolusjonskrigene]] og [[napoleonskrigene]].<ref> Historic England: [https://historicengland.org.uk/listing/the-list/list-entry/1006782 «Site of the Norman Cross Depot for Prisoners of War (1006782)»], ''National Heritage List for England''.</ref> Det gjennomsnittlige antallet innsatte var på rundt 5 500 menn. Det laveste antallet registrert var 3 300 i oktober 1804 og 6 272 den 10. april 1810 som var det høyeste antallet fanger registrert i noe offisielt dokument. Norman Cross Prison var ment å være et forgangsdepot som ga den mest humane behandlingen av krigsfanger. [[Storbritannias regjering|Den britiske regjeringen]] gikk langt for å tilby mat av en kvalitet som i det minste tilsvarte den som er tilgjengelig for lokalbefolkningen. Offiserer fra hver kvadrat av fengselet (se illustrasjon) hadde rett til å inspisere maten etter hvert som den ble levert til fengselet for å sikre at den var av tilstrekkelig kvalitet. Til tross for det sjenerøse tilbudet og kvaliteten på mat, døde noen fanger av sult etter å ha spilt bort rasjonene sine. De fleste av mennene som ble holdt i fengselet var lavtstående soldater og sjømenn, herunder også sjøkadetter og junioroffiserer, med et lite antall [[Kaperfart|kapere]]. Rundt 100 senioroffiserer og noen sivile «med god sosial status», hovedsakelig passasjerer på skip som ble tatt til fange og konene til noen offiserer, ble gitt prøveløslatelse utenfor fengselet, hovedsakelig i [[Peterborough]], men noen lenger unna. De ble gitt høflighet av sin rang i det engelske samfunnet.<ref>Chamberlain, Paul (2018): ''The Prison of Norman Cross: The Lost Town of Huntingdonshire''. Stroud, Gloucestershire: The History Press. ISBN 978-0-7509-9046-2.</ref>

Under [[Folkeslaget ved Leipzig|slaget ved Leipzig]] i 1813 brukte begge sider byens kirkegård Alter Johannisfriedhof som en [[lasarett]] (sykehus) og fangeleir for rundt 6 000 krigsfanger som bodde i gravhvelvene og brukte kistene til ved. Det var knapt med mat og fanger tydde til å spise hester, katter, hunder eller til og med menneskekjøtt. De dårlige forholdene inne på kirkegården bidro til en sykdoms[[epidemi]] i hele byen etter slaget.<ref> [https://web.archive.org/web/20230407051349/https://www.leipzig-lese.de/streifzuege/geschichte/die-aufzeichnungen-des-totengraebers-ahlemann-1813/ «Die Aufzeichnungen des Totengräbers Ahlemann 1813»]. ''Leipzig-lese.de''. Arkivert fra [https://www.leipzig-lese.de/index.php?article_id=393 originalen] 7. april 2023.</ref>

Den omfattende konfliktperioden under den amerikanske revolusjonskrigen og Napoleonskrigene (1793–1815), etterfulgt av [[1812-krigen|den anglo-amerikanske krigen]] i [[1812]], førte til framveksten av et behov for kartellsystem (overenskomst mellom krigførende stater om ordning)<ref>[https://naob.no/ordbok/kartell «kartell»], ''NAOB''. Sitat: overenskomst mellom krigførende stater om ordning av visse forhold, f.eks. utveksling av fanger.</ref> for utveksling av fanger, selv mens de krigførende fortsatt var i krig . Et kartell ble vanligvis arrangert av den respektive væpnede tjenesten for utveksling av like rangert personell. Målet var å oppnå en reduksjon i antall fanger som holdes innesperret.

[[Fil:Prisoner of war, from Belle Isle, Richmond, at the U.S. General Hospital, Div. 1, Annapolis.jpg|thumb|Uidentifisert avmagret krigsfange fra Nordstatene fra den amerikanske borgerkrigen, fra Belle Isle, Richmond, ved U.S. General Hospital, Div. 1, Annapolis. Ca. 1865 ]]
Ved begynnelsen av [[den amerikanske borgerkrigen]] var det et system med prøveløslatelser. Fangene gikk med på å ikke kjempe før de ble offisielt byttet ut. I mellomtiden ble de holdt i leire drevet av deres egen hær hvor de ble betalt, men ikke tillatt å utføre noen militære oppgaver.<ref>Pickenpaugh, Roger (2013): [https://books.google.com/books?id=pWOfsOceCNUC&pg=PA57 ''Captives in Blue: The Civil War Prisons of the Confederacy'']. University of Alabama Press. ISBN 978-0817317836; s. 57–73.</ref> Systemet med utveksling kollapset i 1863 da [[Amerikas konfødererte stater|konføderasjonen]] (Sørstatene) nektet å utveksle svarte fanger. På sensommeren 1864, et år etter at Dix–Hill-kartellet (det første offisielle systemet for utveksling av fanger)<ref>Wikisource: [https://en.wikisource.org/wiki/Dix-Hill_Cartel «Dix-Hill Cartel»]</ref> ble suspendert, henvendte de konfødererte tjenestemenn seg til nordstatsgeneralen [[Benjamin Butler]], Nordstatenes kommisjonær for utveksling av krigsfanger, om å gjenoppta kartellet og som også omfattet de svarte fangene. Butler kontaktet [[Ulysses S. Grant]] for veiledning om saken, og Grant svarte Butler 18. august 1864 med sin nå berømte uttalelse. Han avviste tilbudet, og uttalte i hovedsak at Unionen hadde råd til å etterlate sine menn i fangenskap, konføderasjonen kunne ikke.<ref> [https://home.nps.gov/ande/learn/historyculture/grant-and-the-prisoner-exchange.htm «Myth: General Ulysses S. Grant stopped the prisoner exchange, and is thus responsible for all of the suffering in Civil War prisons on both sides»], ''U.S. National Park Service''. 18. juli 2014.</ref> Etter det døde rundt 56 000 av de 409 000 krigsfangene i fengsler under den amerikanske borgerkrigen, og utgjør nesten 10 % av dødsfallene borgerkrigen.<ref>Fox, Richard Wightman (7. januar 2008): [https://slate.com/culture/2008/01/drew-gilpin-faust-s-this-republic-of-suffering-death-and-the-american-civil-war.html «National Life After Death»], ''Slate''</ref> Av de 45 000 krigsfangene fra Unionen som var innesperret i fangeleiren [[Andersonville|Camp Sumter]], som ligger nær [[Andersonville (Georgia)|Andersonville]] i delstaten [[Georgia (USA)|Georgia]], døde 13 000 (28 %).<ref> [https://web.archive.org/web/20130821213258/http://www.nps.gov/nr/twhp/wwwlps/lessons/11andersonville/11facts1.htm "Andersonville: Prisoner of War Camp-Reading 1], ''U.S. National Park Service''. Arkivert fra [http://www.nps.gov/nr/twhp/wwwlps/lessons/11andersonville/11facts1.htm originalen] 21. august 2013.</ref> På Camp Douglas i [[Chicago]] i [[Illinois]], døde 10 % av de konfødererte fangene i løpet av en kald vintermåned; og Elmira Prison i delstaten [[New York (delstat)|New York]], med en dødsrate på 25 % (2 963), var nesten like stor som Camp Sumter i Andersonville.<ref>Hall, Yancey (1. juli 2003): [https://web.archive.org/web/20030707041320/http://news.nationalgeographic.com/news/2003/07/0701_030701_civilwarprisons.html «US Civil War Prison Camps Claimed Thousands»], ''National Geographic News''.</ref>

I løpet av 1800-tallet ble det økt innsats for å forbedre behandlingen og behandlingen av krigsfanger. Som et resultat av disse nye konvensjonene ble det holdt en rekke internasjonale konferanser, som startet med Brussel-konferansen i 1874, med nasjoner som ble enige om at det var nødvendig å forhindre umenneskelig behandling av fanger og bruk av våpen som forårsaker unødvendig skade.<ref>[https://international-review.icrc.org/sites/default/files/S0020860400018398a.pdf «Henry Dunant, promoter of the 1874 Brussels Conference»], ''International Review of the Red Cross''</ref> Selv om ingen avtaler umiddelbart ble ratifisert av de deltakende nasjonene, ble arbeidet videreført som resulterte i at nye konvensjoner ble vedtatt og ble anerkjent som internasjonal lov som spesifiserte at krigsfanger skulle behandles humant og diplomatisk.

Kapittel II i vedlegget til [[Haag-konvensjonene av 1899 og 1907|Haagkonvensjonen]] av 1907 IV om vedtekter for krig på land som dekket behandlingen av krigsfanger i detalj.<ref>[https://ihl-databases.icrc.org/en/ihl-treaties/hague-conv-iv-1907 «Convention (IV) respecting the Laws and Customs of War on Land and its annex: Regulations concerning the Laws and Customs of War on Land. The Hague, 18 October 1907»], ''International Committee of the Red Cross''</ref> Disse bestemmelsene ble ytterligere utvidet i [[Genèvekonvensjonene|Genève-konvensjonen]] fra 1929 om krigsfanger og ble i stor grad revidert i den tredje Genève-konvensjonen i 1949.<ref>ICRC: [https://www.icrc.org/ihl.nsf/WebList?ReadForm&id=375&t=com «Commentaries on the Convention (III) relative to the Treatment of Prisoners of War»]</ref>

Artikkel 4 i den tredje Genève-konvensjonen ga beskyttelse til militært personell som var tatt til fange, også noen geriljakrigere og visse sivile. Den var i virksomhet fra det øyeblikk en person blir tatt til fange til han eller hennes løslatelse eller hjemsendelse. I henhold til Genève-konvensjonene fra 1949 oppnår krigsfanger status som beskyttede personer, noe som betyr at det er en [[krigsforbrytelse]] av den stat som fratar rettighetene som er gitt dem i henhold til bestemmelsene i den tredje konvensjonen.<ref> [https://guide-humanitarian-law.org/content/article/3/protected-persons/ «The Practical Guide to Humanitarian Law: Protected Persons»], ''Doctors Without Borders''.</ref> Artikkel 17 i den tredje Genève-konvensjonen sier at krigsfanger bare kan kreves å oppgi navn, fødselsdato, rangering og tjenestenummer dersom slikt finnes.<ref name="rodekors"/>