Redigerer Kravellbygging (avsnitt)

===Klampbygging===
I [[renessansen]] beskrives skipsbyggingsvirksomheten utenfor hovedstaden [[København]] i [[Danmark]] som ''klampbygging'' eller ''på klamp''. Det gjaldt kravell-fartøyer som ble bygget med en eiendommelig byggemetode fra de nordlige regionene av [[Nederlandene]]. Klampbyggingsteknikk kan brukes som betegnelse for en kravellbygging fram til begynnelsen av 1800-tallet uten bruk av tegning, der skallbyggingsteknikken og skjelettbyggingsteknikken er kombinert. 

«Den hollandske metoden» omtales teknisk sett som «''bottom first-metoden''». Bunnplankene ble lagt på etter at kjøl, stevn og akterspeil var reist. Bunnplankene ble lagt på med tvinger, støtter og midlertidige bunnstokker, deretter ble de holdt sammen innbyrdes med påspikrede «klamper». Byggmesteren kunne i teorien justere på bunnformen i løpet av byggeprosessen, før skroget var bordet opp omtrent til slaget.

Etter at et antall bunnplanker var montert helt opp til slaget, ble bunnstokkene og de nederste spantestykkene tilpasset og festet. Deretter ble spantenes øvre deler formet til og boltet på plass som en skjelettkonstruksjon som de øvrige bordgangene ble festet til. Denne metoden ble anvendt tidlig i skandinavisk kravellbygging – i tett slektskap mellom Amsterdam og resten av Nord-Europa. Blant annet var kravellbyggede fartøyer som ble bestilt av utenlandske kunder i de hollandske verftene en viktig eksportvare fram til midten på 1600-tallet.

Hollandske skip hadde liten dypgang, med et rektangulært tverrsnitt i midtspantet og doble spanter satt sammen ved lasking. Kjølene bestod av tre stykker. Det var mulig å finne ut om de var klampbygget ved å lete etter de såkalte «spikerpinnene» som var satt inn i spikerhullene etter at klampene var brekket av etter at spantene var satt inn. 

Metoden fikk fotfeste i den private skips- og båtbyggingsvirksomheten i Skandinavia som en anvendelig byggemetode for flesteparten av skipsbyggerne ute på bygda, som bygget «efter egen invention» uten å bruke en konstruksjonstegning, da den ikke krevde teoretiske kunnskaper. Byggeren måtte imidlertid være i stand til å «se» spantenes form for seg, og vedkommende måtte ha hjelpemidler for å forhåndsbestemme skrogets form. Med utgangspunkt i «den hollandske metoden» ble det for de neste århundrene skapt et mellomledd mellom «bottom first-metoden» og konstruksjon. Spantmal var den meste foretrukne metoden, men nye metoder kom til, slik som «senter», som avløste klampbyggingen som metode.