Redigerer Kosovokrigen (avsnitt)

==Væpnet konflikt==
===Opptrapping første halvår 1998===
Første halvår 1998 ble den væpnede konflikten trappet tydelig opp i første runde av Kosovo-krigen.<ref name="Troebst" /><ref name="EideEB" /> UÇK angrep politibiler og drepte antatte kollaboratører. I løpet av februar 1998 hadde politiet trukket seg ut av mesteparten av [[Drenica]].<ref name="Judah" /> Fire serbiske politimenn ble drept i et attentat 28. februar 1998. Politiet angrep 4. mars i landsbyen Donji Prekaz en eiendom tilhørende Adem Jasheri (som flere år tidligere hadde drept en politimann), og 58 personer ble drept hovedsakelig Jasheris slektninger.<ref name="Judah" /> De serbiske motangrepene førte til store protester i Priština, og serbisk politi slo ned på demonstrasjonen. Kosovos skyggeregjering gjennomførte i mars 1998 et nytt valg og Rugovas parti fikk 90 % av stemmene. Kontaktgruppen forsøkte å isolere terroristene og den britiske utenriksministeren oppfordret til forhandlinger mellom Rugova og Milošević.<ref name="Crawford" /> Utover våren 1998 fordelte UÇK våpen og uniformer, blant annet over grensen fra Albania, og «sovende» medlemmer ble mobilisert. UÇK gjorde rask fremgang og erobret en forsyningskorridor til Albania. Serbiske styrker var først passive og gjorde knapt motstand, og UÇK erklærte stadig mer «frigjort territorium». I juli 1998 hadde UÇK mer eller mindre kontroll over 30 % av Kosovos territorium. Situasjonen utviklet seg raskt og var til dels kaotisk med unge som krysset grensen for å skaffe våpen, og UÇK hadde i liten grad organisasjonen klar. I juli 1998 var Milošević nøling over og serbiske politistyrker slo tilbake.<ref name="Judah" /> Jugoslavias hær sammen med innenriksdepartementets sikkerhetsstyrker svarte med en til dels brutal motoffensiv mot UÇK-[[gerilja]]en.<ref name="Webber" /> UÇK trakk seg tilbake og den serbiske offensive skapte {{formatnum:200000}} interne flyktninger som verden utenfor ble oppmerksomme på gjennom media.<ref name="Judah" /> I desember 1997 og tidlig i 1998 diskuterte [[Nord-Makedonia]]s regjering med ledelsen i Washington sikkerhetstiltak for landet, blant annet i form av eventuelle NATO-baser, på bakgrunn av den tiltagende konflikten i Kosovo. Det ble annonsert at en militærøvelse i Makedonia skulle avholdes i september 1998 og i midten av mai innledet NATO kontakt med UÇK.<ref name="Noctiummes" />
[[Fil:Flickr - europeanpeoplesparty - EPP Congress Brussels 4-5 February 2004 (41).jpg|thumb|[[Ibrahim Rugova]] (til venstre) var Kosovos de facto president etter at selvstyret ble opphevet. Han satset på en ikke-voldelig motstand mot Beograds styre (her fotografert i Brüssel, 2004).]]
Utover [[1998]] begynte sivile kosovoalbanere å flykte over grensene til [[Albania]] og [[Nord-Makedonia|Makedonia]] fra områdene hvor kampene mellom UÇK og serbiske sikkerhetsstyrker var hardest. Forholdene i området ble forverret i løpet av 1998 og [[FNs sikkerhetsråd]] vedtok resolusjonene 1160, 1199 og 1203 som fordømte voldsbruken og ba om forhandlinger.<ref name="Webber" /> NATO fordømte UCK som terrorister første halvår 1998 og kom utover våren med militære trusler mot Serbia.<ref name="Herring" /> NATO-landene gjorde våren 1998 det klart at regimet i Beograd ble ansett som hovedproblemet. Både [[Russland]] og NATO-land ønsket utvidet selvstyre for Kosovo, men uten ytterligere fragmentering av Jugoslavia. USA og Storbritannia arbeidet for å få Sikkerhetsrådet til å vedta en resolusjon om å bruke «alle nødvendige midler» for å gjennomføre tidligere resolusjoner. Russiske myndigheter var bekymret for at NATO ble stadig mer dominerende i Europa.<ref name="EideEB" />

[[Richard Holbrooke]], Clintons spesialutsending, organiserte et møte mellom Rugova og Milosevic 15. mai 1998, uten resultat. Noen dager senere innledet de jugoslaviske styrkene en ny aksjon mot UÇK og Rugova tapte oppslutning i Kosovos befolkning. Rugova reiste 29. mai til Washington og møtte Clinton, og til New York for å møte [[Kofi Annan]]. Rugova informerte der om at han trakk seg fra forhandlinger og at bare full uavhengighet akseptabelt. Kontaktgruppen hadde frosset Serbias utenlandske beholdninger. I juni krevde kontaktgruppen våpenhvile og tilbaketrekning av væpnede styrke fra Kosovo. Holbrooke besøkte Beograd sommeren 1998 og truet med intervensjon om ikke Milosevic forhandlet med kosovoalbanerne. UCK trappet opp sine angrep på myndighetenes sikkerhetsstyrker og deres antatte samarbeidspartnere. NATO innledet luftmilitærøvelser over Albania og Republikken Makedonia 13. juni som en klar advarsel til Jugoslavias regjering. Milošević inviterte 16. juni til nye forhandlinger med Rugova om Kosovos «form for autonomi», tilbaketrekning av styrker og tilgang til Kosovo for utenlandske [[Ikke-statlig organisasjon|NGO]]er. Holbrooke og den russiske viseutenriksministeren forsøkte 4 til 6. juli å få til en avtale mellom Milošević og Rugova, forsøket mislyktes (ifølge Holbrooke fordi kosovarene var for uorganiserte). [[Christopher R. Hill]], kontaktgruppens talsperson, understreket at Kosovo ikke kunne skyte seg ut av Serbia. På sensommeren 1998 kontrollerte UÇK store deler av Kosovo.<ref name="Crawford" /><ref name="Noctiummes" /> På grunn av stadige kamphandlinger ble flere hundre tusen drevet fra sine boliger særlig i [[Drenica]]-dalen.<ref name="EideEB" />

NATO plasserte 8. juli 1998 fire krigsskip i [[Durrës]]. [[Wesley Clark]], [[SACEUR|NATOs øverstkommanderende]], advarte partene i konflikten om NATOs betydelige militære kapasitet, og antydet muligheten for en aksjon mot UÇK i samarbeid med Albania. På slutten av juli var UCKs geriljakrigere og tusenvis av sivile presset ut i villmarken av den jugoslaviske offensiven. [[Christopher R. Hill|Christopher Hill]] hadde 29. juli for første gang offisiell kontakt med UCKs ledelse. Kontaktgruppen lanserte 9. august en plan for autonomt Kosovo under forutsetning av at provinsen forble en "spesiell" del av Serbia. UÇK avviste planen og krevde full uavhengighet. Midt i august 1998 gjennomførte NATO en ny militærøvelse i Albania for å presse Milošević. Da UCK tapte terreng militært ble Rugova mer imøtekommende i forhandlingene, og gikk 20. september (etter at UCK ga opp stillinger ved [[Prizren]] og Pec) med på en plan for å gjøre Kosovo en republikk innenfor den jugoslaviske føderasjonen på linje med Serbia og Montenegro. FNs sikkerhetsråd vedtok 23. september resolusjon 1199 som fordømte voldsbruken og nevnte voldsbruk fra serbiske styrker spesielt.<ref name="Crawford" /> NATOs forsvarsministre ustedte 24. september en erklæring som truet med flyangrep mot Jugoslavia.<ref name="Noctiummes" />

===NATO åpner for maktbruk===
NATO forberedte styrkeoppbygging til bruk i Kosovo. Forsvarsminister [[William Cohen]] uttalte 1. oktober at USA var klar til å gjennomføre luftangrep innen to uker, tre dager senere annonserte Milošević at styrkene ble trukket tilbake, og 5. oktober reiste Holbrooke til Beograd.<ref name="Crawford" /> USA utarbeidet i oktober en fredsplan for Kosovo med blant annet gjenoppretting av provinsens selvstyre.<ref name="Noctiummes" /> NATO-rådet vedtok 13. oktober 1998 at alliansen kunne bruke militærmakt mot Jugoslavia også uten vedtak i [[FNs sikkerhetsråd|Sikkerhetsrådet]]. NATO hadde tidligere på 1990-tallet begynt en intern debatt om «out-of-area». NATO hadde tidligere ikke gått utenom folkeretten og tidligere operasjoner på Balkan (1992-1995) var autorisert av vedtak i Sikkerhetsrådet. NATOs trusler fra våren 1998 overfor Serbia ga UCK inntrykk av at NATO var forberedt på å gripe inn på en måte som i praksis støttet UCKs sak og UCK tok sikte på å få involvert NATO. Ifølge Espen Barth Eide kan derfor NATOs handlemåte ha inspirert begge sider i konflikten til ytterligere voldsbruk.<ref name="EideEB" />

===Holbrooke-avtalen===

Den russiske regjeringen uttrykte uro over NATOs trusler. Italias flybaser i [[Aviano Air Base|Aviano]], [[Vicenza]] og [[Villafranca]] var viktig for et eventuelt angrep, men den italienske statsministeren mente det ikke var grunnlag for militære aksjoner blant annet fordi det manglet mandat fra Sikkerhetsrådet. [[Det nordatlantiske råd]] ga 13. oktober tillatelse til angrep innen 96 timer dersom regjeringen i Beograd ikke rettet seg etter resolusjon 1199. Samme dag (13. oktober) annonserte Holbrooke og Milošević «Holbrooke-avtalen» som slo fast at Jugoslavias territorielle integritet og suverenitet måtte respekteres.<ref name="EideEB" />

Milošević gikk i avtalen med på å trekke tilbake serbiske sikkerhetsstyrker utplassert siden februar 1998. Styrker fra den regulære jugoslaviske hær («VJ») skulle trekke seg tilbake til sine forlegninger, bortsett fra grensevaktene mot Albania. Politistyrkene skulle også trappes ned. NATO fikk tillatelse til å fly inn i Jugoslavisk luftrom for å overvåke tilbaketrekningen. Internerte kosovoalbanere skulle løslates. Avtalen ga også tillatelse til utplassering av 2000 sivile observatører fra [[Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa|OSSE]] (Kosovo Verification Mission - KVM). KVM var i praksis en videreføring og utvidelse av Kosovo Diplomatic Server Mission som hadde vært i Kosovo fra sommeren 1998.<ref name="EideEB" />

Under trussel om flyangrep fra NATO gikk Serbia med på å trekke mesteparten av de væpnede styrkene tilbake. Innen fristen 27. oktober hadde Milosevic oppfylt kravene og blant annet trukket tilbake {{formatnum:6000}} politimenn og militære til sine forlegninger, [[Wesley Clark|general Clark]] og [[Klaus Naumann]] lovte til gjengjeld å forsøke å kontrollere UÇK. UÇK (som ikke var part i forhandlingene) kritiserte avtalen og ville bare akseptere uavhengighet, men aksepterte avtalen og resolusjon 1199 uformelt for ikke å gi Milošević gratispoeng. Omkring {{formatnum:20000}} regulære soldater ble værende i provinsen i tråd med avtalen.<ref name="Herring" /><ref name="Crawford" /> Holbrooke krevde i utgangspunktet full serbisk tilbaketrekning og utplassering av en internasjonale væpnet styrke i Kosovo. Den endelige Holbrooke-avtalen lignet mye på et utkast som russiske diplomater hadde forhandlet frem en uke tidligere. Serbisk politi kunne etter skjønn begrense KVM-observatørenes bevegelser av hensyn til sikkerheten.<ref name="EideEB" /> OSSEs observatører roet ned situasjonen i Kosovo.<ref name="Judah" />

===Ny opptrapping===
Ifølge [[Timothy W. Crawford|Crawford]] ville UÇK avstå fra offensive aksjoner bare dersom de ble overlatt til seg selv, og lærdommen fra Bosnia og [[Daytonavtalen|Dayton-avtalen]] var at sivile tap og flyktningstrøm snarere enn ikke-voldelig motstand ville gi UÇK vestlig støtte. NATO hadde selv ingen vesentlige strategiske interesser i Kosovo.<ref name="Crawford">{{Kilde artikkel|forfatter=Crawford, Thimothy W.|tittel=Pivotal deterrence and the Kosovo war: Why the Holbrooke agreement failed|publikasjon=Political Science Quarterly|url=|dato=|år=2002|nummer=vol 116, no 4|sider=499-523|sitat=}}</ref> I oktober 1998 fikk [[Richard Holbrooke]], USAs utsending, i stand en avtale med Slobodan Milošević om å trekke ut de væpnede styrkene og tillate observatører («verification mission») fra [[Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa|OSSE]].<ref name="Webber" /> Samtidig kunne UÇK etter tilbaketrekning av serbiske styrker i oktober 1998 trappe opp sin virksomhet. Etter at Holbrooke-avtalen var i iverksatt okkuperte UCK straks de områdene serbiske styrker hadde trukket seg ut av. Omtrent 150 serbiske politifolk og over 100 sivile ble drept av UCK innen utgangen av 1998, et stort antall var også kidnappet. I løpet av 1998 var opp mot 2000 personer drept av serbiske styrker og opp mot {{formatnum:300000}} var internt fordrevet.<ref name="Herring" /> 
[[Fil:President_Bush_with_leaders_of_Kosovo.jpg|thumb|[[Hashim Thaci]] var en av lederne i [[UÇK]] som ble ansett som en terrororganisasjon også i vesten. Thaci deltok i Rambouillet. Her som statsminister i Kosovo sammen med [[Fatmir Sejdiu]] (i midten) og George W. Bush i Washington, 2008. {{Byline|White House}}]]
Mens NATO la press på Milošević' regjering, lykkes det NATO i liten grad å holde igjen UÇK. Da den jugoslaviske hæren trakk seg tilbake kom UÇK frem fra sine gjemmesteder og tok opp igjen sin tidligere strategi med å angripe serbisk politi og i noen tilfeller tok UÇK over stillinger forlatt av serbiske styrker. I ly av våpenhvilen og på tross av OSSEs nærvær kunne UÇK konsolidere og vokse.<ref name="EideEB" /><ref name="Crawford" /> UÇK fikk tilgang til våpen fra Albania, og i noen tilfeller skal de også ha kjøpt våpen av serbiske politifolk og soldater. I januar 1999 ble det blant annet foreslått å sette inn NATO-soldater til å vokte grensen mot Albania eller å kontrollere Albanias havner og flyplasser. Våpen og andre forsyninger skal ha blitt betalt blant annet med inntekter fra narkotikasmugling og prostitusjon.<ref name=":1">{{Kilde avis|tittel=NATO står hjelpeløse overfor UÇK-geriljaen|avis=NTB|url=|etternavn=|fornavn=|dato=31. januar 1999|side=|sitat=}}</ref> UÇK kan ha økt sin offensive aktivitet med håp om en militær inngripen mot Jugoslavia dersom ikke volden ble stoppet.<ref>{{Kilde avis|tittel=False Hope Abroad: Promises to Intervene Often Bring Bloodshed.|avis=Washington Post|url=|etternavn=Kuperman|fornavn=Alan J.|dato=14. juni 1998|side=|sitat=}}</ref> Det har også blitt hevdet at britiske spesialstyrker drev trening av UÇK-geriljaen i en leir i fjellene ovenfor Bajram Curri i Nord-Albania <ref>[Alastair MacKenzie 2011. Special Force: The Untold Story of 22nd Special Air Service Regiment (SAS). I.B. Tauris s. 229]</ref>.

Gjentatte tilfeller av brudd på avtalen skjedde fra begge parter, men det var særlig Serbias handlinger som skapte reaksjoner i NATO-landene.<ref name="Webber" /> [[William Walker (diplomat)|William Walker]], leder for OSSEs observatørkorps, uttalte 8. januar 1999 at det hadde vært flere brudd på avtalen hovedsakelig fra serbiske myndigheters side. Walker poengterte samtidig at avtalen stilte flere krav til myndighetene enn til UÇK.<ref name="Crawford" /> 
[[Fil:Vladimir Putin 28 September 2000-1.jpg|thumb|Frankrikes utenriksminister Hubert Védrine (til venstre) var en av de sentrale aktørene ved [[Rambouillet-avtalen|Rambouillet-forhandlingen]] i februar-mars 1999. Her er sammen med [[Vladimir Putin]] i 2000.]]
NATO gjorde lite for å hindre tilstrømmingen av våpen til UCK via Albania, verken grenseområdene eller båttrafikken på Koman-sjøen ble kontrollert, blant annet på grunn av Albanias uvilje mot å slippe til utenlandske styrker. USAs årlige terrorismerapport for 1998 skrev at Albanias svake interne sikkerhet var gunstig for fremvekst av terrorisme. UCK sto ikke på USAs liste over terrorgrupper i 1998. Fra Holbrooke-avtalen til Rambouillet tilstrebet NATO og kontaktgruppen en løsning som sikret politisk autonomi for Kosovo samtidig som Jugoslavia forble intakt og det ikke var behov for fredsbevarende styrker. Rugova sto fast på at full uavhengighet og utenlandske soldater på bakken var nødvendig. Tidlig i desember la Christopher Hill frem et nytt forslag som ble avvist av Jugoslavias nasjonalforsamling samtidig som UÇK ikke ville akseptere noe mindre enn full uavhengighet.<ref name="Crawford" />

I desember 1998 gjennomførte den jugoslaviske hæren sin «juleoffensiv» med angrep på UÇK i det nordlige Kosovo. Offensiven kom etter at UÇK hadde inntatt stillinger ved [[Podujevo]] og truet hovedveien fra selve Serbia. UÇK drepte også fire serbere i en bar og drepte viseborgermesteren i [[Kosovo Polje]]. UÇK tapte terreng og innledet en serie bakholdsangrep og kidnappinger (blant annet ble tre offiserer i militærpolitiet drept) og drev også aggressive patruljering av hovedveiene i provinsen.<ref name="Crawford" /> I januar 1999 ble det meldt at UÇK drev full geriljakrig med uavhengighet som mål og sikret seg kontroll over en tredjedel av Kosovo etter Holbrooke-avtalen i oktober. Etter at 45 kosovoalbanere ble funnet massakrert i landsbyen Račak gjentok NATO sine trusler om flyangrep mot serbiske mål.<ref name=":1" /> Massakren skapte stor oppmerksomhet internasjonalt. Christopher Hill reiste mellom Beograd og Kosovo i et forsøk på å finne en politisk kompromissløsning. Hill var usikker på hvem han skulle snakke med i UÇK fordi UÇK hadde en uklar kommandostruktur og var i stor grad basert på lokale initiativ.<ref name="Judah" /> Ifølge Crawford sto UÇK bak det meste av opptrappingen etter Holbrooke-avtalen, og UÇK skal ha hatt som strategi å trekke NATO inn i konflikten ved å provosere serbiske myndigheter. Walker rapporterte til NATOs råd at UÇK sto bak de fleste overtredelsene, ifølge Klaus Naumann.<ref name="Crawford" /> [[Madeleine Albright|Utenriksminister Albright]] uttalte 26. januar at UÇKs provokasjoner hadde bidratt til opptrappingen i Kosovo.<ref>{{Kilde bok|tittel=The Kosovo Conflict and International Law: An Analytical Documentation 1974-1999|etternavn=Krieger|fornavn=Heike|utgiver=Cambridge University Press|år=2001|isbn=0521800714|utgivelsessted=Cambridge|sider=|kapittel=|sitat=}}</ref>

Før NATO gikk inn i krigen, var ifølge Human Rights Watch mellom {{formatnum:1500}} og {{formatnum:2000}} sivile og stridende i Kosovo blitt drept, mens totalt {{formatnum:370000}} var drevet på flukt, hvorav {{formatnum:200000}} internt i provinsen.<ref>[http://www.hrw.org/reports/2001/kosovo/undword-03.htm Human Rights Watch: March-June 1999: An Overview]</ref> I oktober 1998 var 200.000 sivile på flukt.<ref name="Crawford" />